Timeglasset må snart snues

Sanden renner rolig nedover i glasset. Akkurat som tiden tikker i ett sett. Må snart snu timeglasset. Snart er de første tre månedene snart omme. Spesielt siden vi snart skal på Infield. Det er jo bare en liten måned til. Det kommer fortere enn svint.

Det jeg har merket er hvor liten vi har tid til vi skal vekk fra Kampala. Ser det slik allerede faktisk. Er glad for alt som var gjort før jeg reiste hit. Fordi det gir meg mer tid til å ta vare på nye bekjentskaper enn å gjøre innmari morsomme arbeidsoppgaver som må leveres til Norge. Fordi det er ca en uke igjen av november. 2 uker av desember før infield og ferie. Derretter The Great Commission i Kenya. Det skal rett å slett bli tut og kjør framover. Kanskje det roer seg over nyttår. Selv om jeg tviler sterkt. For det har ikke gått seint siden avgangen fra Sola. Rett å slett gått i ett. Fra fengelsesburet, celle 43. Til å bli husvarm hos vertsfamilien med å lage middager til verten. Blitt godt kjent med Nile Avenue og Kampala Road. Sett den store og uforståelige Taxi parken. Fått kondøktøren på taxien til å miste munn og mele når jeg ber ham stoppe taxien for første gang. Se kjøpmannen i øynene og forklare på luganda at jeg skal ha dette og vil vite prisen(Ssente Meka?). Tiden går rett å slett fort. Så fort at farten til lyset er ikke raskt nok.

Sanden renner fortsatt. I ett land som har falt pladask for Barrack Obama. Kunne trodd han vant rollen som president her borte og ikke i USA. Bare for å gi ett intrykk til dere der hjemme. Så selges det t skjorter, plakater og ikke minst kalendere med Barrack Hussain Obama. Selvfølgelig kan samme selger selge høner, Husquarna motorsag og den hellige bibel uten knussel. Dette er ikke snakk om autoriserte selgere. Disse personene har satt seg ned på ett teppe og selger alt de kommer over. Så hvis du finner en selger som har tannpirkere fra Kina, kjeks fra Kenya, vann fra Tanzania, toalettpapir fra Dem. Rep. Kongo eller noe helt annet så er det ikke lenger imponerende. Som en av butikkene i sentrum av Kampala som er både bilvask og resturant i ett.Hvis du ser en klesbutikk som selger både Abidas t-skjorte og Puna genser. Så vet du at uansett hvilken pris selger gir deg så tjener han nok til å bestille 10 ny lignende t-skjorter til salg i morgen. Ser du firkantete radioer og snakker ikke om Tivoli radioer. Men den gamle stilen. Brune/gråaktige med høyttaler på siden med en linje over til søk etter AM-FM signaler. Der du på høyre siden drar opp den ultralange antennen som kunne ha blitt brukt til å masere ryggen med. Merke på radioen er selfølgelig Sonny eller Pionear. Hva annet kan man forvente? Ferske plater av Ja Rule og 50 Cent. Ikke minst hjemmebrente DVD’r med signerte plater av produsenten selv. Hvis du tror det er alt. Så tar du grundig feil. Hvis du sitter i Taxien og har vinduet oppe når taxien står fast i bilkø. Da kan det dukke opp en vandrene selger som både selger ferske aviser, leker, bønnespirer, bambus stenger, rollex klokker og brusåpnere. Her i byen er ikke en bytur kjedelig. I allefall ikke ennå. Siden selgere klarer alltid å imponere med sitt spredte utvalg. Venter bare på den dagen jeg ser det nye T.I. albumet eller Ludacris sitt for den del. Sannsynligheten? Minimal. Den er ikke helt vekke. Spesielt med ettertanke på at de hadde klart å skaffe en Husquarna motorsag. Da kan alt annet også dukke opp. Det neste er vel Drygolin oljemaling eller grovt sandpapir. Fordi det du ikke finner blant selgerne på gaten og allerede ikke eier. Er ikke verdt å gå glipp av. Eller er det kanskje det? Tiden min er knapp. Sanden renner skrekkelig fort ut. Må stikke. Selvfølgelig ta en stoney(på supermarkedet selvfølgelig). Mwebare.

Mitt møte med Ugandas helsevesen

Norvik Pharmacy

Har hatt problemer med magen og trengte dermed medisiner. De deles ikke ut slik som i Norge. Hvor du legger deg på kne for legen. Forteller alle intime detaljer for å godgjøre doktoren. Som etter om og men gir deg en kur. Pluss et papir som du viser på apoteket. Der farmasisten ser på deg og spør om du virkelig trenger pillene og om det er nødvendig med så mange. Ja sier du. Fordi legen min sa det.

Del 1. Resepet? Hva?
I Uganda er det fritt spill av medisiner. Du trenger ikke resept for å få tak i alle medisiner. Det eneste du trenger er litt shilling og tålmodighet for å få tak i det du tror trenger. Legen er ett unødvendig mellomledd her nede. Det viktigste er rett å slett å gå ned til apoteket. Si hva du tenker å ha medisiner mot. Be om flere forskjellige medisiner. Se på dem for deretter plukke ut den aktuelle medisinen. Etter dette kan du gå hjem og ta en selvvalgt kur. Fordi det er ikke snakk om at en lege skal skrive hvor mye du skal ta. Dette er jo noe du selv skal vite. Akkurat som du skal selv vite hva som er feil. Ikke gjette, vite. For legen er kostbar og tidkrevende. Det er snakk om vente i halv time til en time. For så 5 minutter hos legen. Etter 5 kortfattet minutter blir du sendt tilbake på vente rommet. Enda mer venting på ca halv time. Så får du 5 minutter med blodprøve. For deretter å bli sendt på venterommet igjen. På ett venterommet med Al Jazzera’s engelsk nyheter. Du driter nå salte i vente tia. Etter litt nyheter blir navnet ditt ropt opp igjen. Du kommer inn igjen til legen. Som spør hvordan du skal betale. Legen har lappen hvor du har skrevet forskringsselskap og planer for betaling. Smiler og sier at det kan ordens etterpå. Men hva skal vi gjøre med magen min. Da skriver legen ut en respet med anbefalt medisin for denne typen tilfeller. Selv om blodprøven ikke gav noe svar. Noe som ender opp hos sekretæren som forteller prisen på gildet og ventetiden. Pluss gir råd om ett bra apotek hvor jeg kan skaffe medisinene. Så nå skjønner jeg enda hvor lett det er å bli feil medisinert i ett land som dette her. Spesielt etter denne opplevelsen av systemet. Kan jo fortelle min historie om hvordan det er med tannleger her nede.

Del 2. Tannlege?
Gikk til samme legesenter som hadde ganske proffe leger(del 1.). Fikk fort spørsmål om jeg hadde skaffet time på forhånd. Det hadde jeg ikke. Så det ble med å gi råd om en dental klinikk som var opp en gate og rundt ett berømt hjørne. Da var det bare å gå ut og prøve å finne den. Jeg fant ikke den dental klinikken. Fant en helt annen en. Som var en gate nedenfor. Inne i ett annet legesenter. Der du først gikk inn forbi en væpnet vakt. Opp en trapp. Enda en trang trapp hvor to mennesker må dytte hverandre for å komme forbi samtidig. Eller stå i mellom etasjen på vent for at det skal fungere. Kom opp til tredje etasjen. Så tannlege skilt på døra. Gikk inn ett slitent venterom med reklame for colgate og fluor piller. Helt stille her. Banket på døra. En dame/sekretæren kom ut og spurte om jeg skulle til tannlegen og om jeg hadde time. Svarte at jeg er her for første gang og trenger time. Hun smiler og sier at tannlegen er forsinket, men er på vei. Derretter spør hun om jeg eier en mobil med air time. Ja det har jeg. Så hun låner mobilen min og ringer tannlegen. De diskuterer litt og plutselig gir hun mobil med tannlegen fortsatt på tråden. Har allerede mistet fattning. Prøver å forklare tannlegen situasjonen. Sektretæren til tannlegen har ett skjevt smil. Tannlegen ber om unskyldning for forsinkelsen og sier at han kommer til å være der om en time. Fordi tannlegen er midt i traffikkork på vei til byen. Noe som er helt vanelig. Svarer at det er greit. Har ikke så mange alternativ. Sier til sekretæren at jeg kommer tilbake om en halvtime. Tannlegen er jo ikke her før om en time. Så jeg ser meg lidt rundt og kommer tilbake før Tannlegen er her. Hun er enig i det og sier vi sees snart igjen.

Del 3. Virkelig din time nå?
Kommer opp de tre etasjene. Vet at jeg går frivillig til tannlege. Noe som jeg ikke kan fordra. Kommer inn venterommet. Gir beskjed at jeg er her. Det hadde gått 45 minutter siden jeg ringte Tannlegen. Tannlegen har vært der i 5 minutter og holder på med en pasient. Sektretæren ber om undskyldning igjen. Svarer at det ikke gjør noe. Hun smiler og døren blir lukket igjen. Venter opp til en halv time igjen. Etter å se pasienten går ut med Splash Guava juice. Så blir jeg geleidet inn døren av sekretæren. Som ber om undskyldning. Svarer høffelig at det er greit. Blir vist til stolen. Som ser ut som slitt tannlegestol. Med mulighet til lys over. Har en spyttebakke på siden. I ett skrin på siden er det mye utstyr som ligner på det samme som tannlegene har hjemme. Bare litt eldre. Det skal sies at det er reint. Veldig reint. Til å være i Uganda. Setter meg ned. Åpner kjeften. Tannlegen tar på seg hansker. Begynner som en vanelig time. Rote med litt elementer av metall og kjenner om hvordan tilstanden er. Her er det ikke noe som blir lagt i munnvikene. Bare metallgjenstandene som tannlegen har i munnen. Tannlegen tar fram noe som høres ut som morfars barbermaskin. Ser også veldig lik på formen utenom fronten ser ut som pussemaskin med diverse knotter på siden. Rett å slett en 70 talls tannlege maskin som er tatt ut fra en annen verden. Fylte noe dill på den for deretter å stappe utstyret på tennene mine. For deretter å fortelle meg om at jeg kunne gi ett signal når jeg følte for å spytte ut. Noe som vi blei raskt enige om. Vet ikke hvor mange ganger jeg spyttet, men det var ett par. Flere runder med bading av utstyret i dillet, for deretter å smøre det på tennene mine. Når dette var ferdig. Så var det tid for få noen medikamenter for ganene igjen. Siden tannlegen eide ikke utstyr til å ta liv av dette. Mulighetene ligger i noen piller. Som han skrev på lapp til meg og fortalt om ett bra apotek rett ned gata.

Så nå er moroa om helsevesenet ferdig for denne gangen. Håper at det blir lite besøk i ukene framover. Selv om jeg nå har vet hvor jeg får proffe leger og tannleger. Peace. Mwebare.

Kredittkrisen & Better Globe Group

Kredittkrise?

Endelig på tide å skrive om noe annet enn det som bare anngår meg. Kanskje det? Fordi dere som jevnlig leser her vet enkelt at jeg digger stoney. Heldigvis er ikke det det hele visa.

Kredittkrisen har kommet hit. For å si det slik så var verdien på Uganda Shilling(Ush) gått fra 334 mot 1 NOK. Nå er den blitt Ush 683 mot 1 NOK. Hvis du tar hintet så er mine penger fått en usedvanelig verdi. Min kjøpekraft har gått til værs. Ikke at dette øker mitt konsum, for det er lite nødvendig for meg å bruke penger. Både fordi verdiene på varene er allerede lave og siden jeg bor hos vertsfamilie som skaffer den nødvendige kosten. I alle aviser/magasiner er det noe om kredittkrisen. Om enten hvor stor grådighet som har vært på Wall Street og blant bankmenn i både USA, Storbritannia og Island. Om alle dem som kjøpte subprime lån og tok svære bonuser for sine salg av avanserte lån. Kundene som så ofte ikke hadde råd til å tilbake betale lånene. For derretter fall på verdiene på de lånte boligene som gjorde at bankene mistet verdiene. De verdiene som subprime lånene ble rett å slett verdiløse for kreditten som var satset på hus som mistet verdien over natten. Fordi ingen eller ufattelig få hadde råd til å betale dem. Dette gav en kjedereaksjon som går fra Kvinesdal til Uganda. Kjøpekraften(låne mulighetene) mellom bankene har forduftet – grunnen til krisen er enkel og historisk. La meg forklare mer. I tidligere tider var bankenes balanse bygd opp på enten gull og sølv beholdning, som satte verdien på de trykte mynter og sedler. Det måtte være balanse mellom gullet og trykte penger. I vår tidsalder har de pansatt verdiene i bygninger og ikke lenger gull og sølvbeholdning. For derretter å selge de videre med avanse(en satt prosent fortjeneste). Der de låner avansen videre til andre kunder. Dette satt i system. Først har banken en viss beholdning som lånes ut. Og deretter beregnet fortjeneste på lånet, som gir en ny balanse som gir en annen kunde mulighet til lån. Hvis de ikke er så lure og selger lånet videre til en annen bank som annen type lån. Da ender regningen din som du lånte hos kjøperen samtidig som du betaler den første banken du lånte penger. Følger du fortsatt med?

Enkelt fortalt: Kunden låner penger, banken skaffer penger til lånet via å låne av en annen bank. Banken selger lånet til ett fond. Som kjøpes av en tredjepart som regner med fortjeneste fordi dette har bra stempel. Det som ødelegger hele festen for banksystemet er at den første banken har gitt lån den ikke har mulig å få tilbake. Fordi kunden har ikke økonomi til å kjøpe huset. De nasjonale institusjonene har i tilegg lagt falsk styringsrente for økt konsum og iver etter at folk skal eie hus. Da skjærer det seg. Når første utlåner ikke får penger kan den heller ikke sende videre alternativ fortjeneste. Banken i mellom slipper unna fordi den solgte videre til ett fond. Fondet tar så å si hele støten og trenger ferske penger for å betale tapet. Dette var det som skjedde med Lehman brothers (subprime bank), Northern Rock (tredje største engelsk bank) og Bear Stern. Til å med AIG (American Insurrance Group), som ironisk nok er hovedsponsor av Manchester United. Alle disse bankene sliter med betalingene fordi satsinger innen disse forferdelige lånene har gått galt. De har nå blitt reddet av grep fra den amerikanske regjeringen. Akkurat det samme som skjedde med Fannie Mae og Freddie Mac. Ikke minst de store bankene som JP-Morgan, Citigroup, Morgan Stanley, Goldman Sachs, The Bank of America og Fargo. Så det er ikke ett enkelt tilfelle at det kom til Kvinesdal eller til kontantstrømmen til Uganda slutter. Det er rett og slett en kjedereaksjon som begynner å ta en bit av verdensøkonomien. Selv de ”trygge” økonomier får en trøkk. Vi er enda langt fra 1929 og depresjon. De kaller dette for resesjon. Et pent ord for naturlig nedgang etter eventyrlig oppgang på nittitallet. Kan være det blir som slutten av jappetiden på åttitallet. Det er ikke lett å vite. Kanskje statene vil styre mer av økonomien og vi blir mer Keyenisistiske. Ideologien innenfor denne økonomiske retningen er at statene både kan redde kapitalismen og styre den. Fordi menneskets grådighet må styres før det blir for vilt. Island sliter veldig hardt, så de har bedt om hjelp fra sine allierte. Ironisk nok kommer den enste hjelpen fra Russland. Ellers har du Ungarn som får hjelp fra IMF og Euro sonen til å stable seg på beina igjen.

Denne krisen kommer til å få innvirkninger på Uganda og Øst-Afrika av den enkle grunnen at landene er råvare produsenter. Kaffeprisen har allerede dalt og kakao prisen faller sikkert også. Hvis jeg leste rett så var det nedgang på 10 % fra i fjor på kaffe alene. Dette er viktig importvare herfra. Vi må ikke gi opp. Bare å se hvordan denne tingen på lengre sikt har å bety fordi det er utvikling her nede. Ny telefon leverandør er på trappene(HITS Uganda Telecom) og i Rwanda har staten fått bredbåndsutbyggingskontrakt med Sør-Korea. Det er lyspunkt å høre om. Vi får bare rett å slett se hvordan dette utvikler seg. Sitter bare i Kampala og tenker heftig mens jeg har lest både lokalaviser og internasjonale magasiner. Nok av sorger om økonomi. Får også fortelle om noe som skjedde den ene dagen i byen.

Vi møtte en Rino Solberg i Parlament Avenue. Han gikk i pen dress. Snakket norsk derfor reagerte vi konstant. Fikk en kjapp samtale, han og kona jobber for en organisasjon som heter Better Globe Group(BGG). Rino er en mossing og var hyggelig, litt stresset fordi han skulle få ordnet noe land til planting av trær. En bedre verden med litt flere trær. Sjekk ut nettsiden hans: www.betterglobegroup.com. Jada, moro det. En fun fact: Rino hadde just besøkt en minister og fått ordnet noe for å få rett på land. Rett å slett en mann med kontanter høyt oppe i systemet her nede. Yes, uansett om det er kredittkrise eller møter nordmenn i Kampala. Så blir det mer stoney og prøver å gjøre det jeg skal. Mwebare.

“Don’t judge the book by its cover”

Taxier på City Square, Kampala

“Don’t judge the book by its cover”. Er min mest brukte settning nå om dagen. Ganske enkelt fordi hver gang jeg bruker en av frasene mine på luganda. Blir det så ufattelig paffe eller ler. Fordi uttalen er god eller sinnsvakt fengende. Har en anelse om at det er huden min som skaper disse tankene. Når jeg roper med det pene ordet ”masao” på taxien. Kunne ha jo for all del brukt ”Jimmi Rida”, men det blir sjeldent noe svar eller stopp der jeg vil av. Da blir det lett ”Masao” og så blir kondøkteren paff. Hvis jeg sier ”Ku” eller ”Ko” en eller annen plass. For å gi ett hint hvor jeg vil av. Da skjer det samme. Det er akkurat som de forventer engelsk fra min munn og ikke ord på luganda. Dermed gir jeg enda flere ord og fraser bare for gi ett hint. For å avslutte showet med:”Don’t Judge the book by its cover”.

Heldigvis er mer til stykket. For ellers hadde det litt slapt. Hvis jeg takker for noe og legger itilegg det blir sagt ”Ssevo” som betyr herr/Sir eller ”Nnyabo” Kvinne/Lady. Begynner selgeren eller kassadamen å miste fattningen. Det er selvsagt etter jeg har kjøpt noe at jeg takker. Fordi de har gitt meg noen sticks(Sugerør) til brusen eller lagt varene i posen for meg. Alikevel blir de satt ut. Akkurat som jeg ikke skulle kunne si disse ordene for å vise en viss del av almenhøfflighet.

De hadde nok forventet at jeg skulle være en uhøffelig mann med bare muligheter for å kommunisere med engelsk. Sorry, veldig sorry, jeg vil nok gjerne plage de lokale med Luganda når jeg kan. Spesielt bare for å gni inn mest mulig hva de tenker om fremmede som rike ufordragelige vestlige som vil bare drikke vann og dra hjem. Fordi mest sannsynlig ikke bruker de høffelig frasene for å få stoppet taxien. Eller få varene ned i pris. På grunn av de ubeskrivelige oppfattningene som de har til meg. Da blir det bedre med en tankevekker for kondøktøren eller at jeg vandrer rolig vekk fra selgeren. For så å komme tilbake noen dager senere å se om de leverer. Bare får gi ett eksempel. Nå har de på ett av de lokale supermarkedet begynte å spørre hvordan jeg har det på Luganda. Ett spørsmål jeg vet hva som er høffelig å svare med ”Kale” som betyr ok eller ”Bulungi” Well/greit. Det føleles pigade bra. Føle seg akseptert og ikke som ett fremmedlegme. Så hvis du lærer språk i utlandet og folk blir ufokusert eller fortumlet fordi du brukte akkurat dette ordet. Slå til og bruk det for alt det er verdt. Både du og dem blir stolt. Fordi akkurat du gadd å vise respekt på deres morsmål. Akkurat som vi syntes det var kult når de internasjonale hilste på norsk eller kom med ett utrykk for noe de så. Vi er på plasser der de vil oppleve det som stilig og humorristisk akkurat som oss hadde det. Bare ta tennene sammen. Drit i om personen ikke klarer å få det til i sitt verdensbilde: å se for seg en hvit person utale et vell fungerende settning på sitt morsmål. Uten å klare å holde hode sitt kaldt. Det er hans/hennes tap: ikke ditt. Dessuten vil han ikke miste ansikt. Heller å få innsikt om det eksisterer folk på utsiden som vil bruke tid for å gjøre seg forstått og bli forstått av hverandre. For hvordan skal vi klare skjønne hverandre hvis vi ikke kommuniserer. Shit, jeg må stikke og kjøpe Stoney på lokale markedet. Mwebare.

Eastern Confrance 08

Mbale

Se for deg en vanelig van med 7 seter. Vanelig vis hadde det vært det max vært 7 pasasjerer i denne på en tur. Ikke har ser du. Her teller ikke setene alene. Du har en rad med seterygger som teller også. Derfor er bilen lisensiert til å ha 9 pasasjer. På vår tur var det ikke ni pasasjerer. Det var 11 pasasjer. Virker ikke dette naturlig? Spesielt når du skal reise 4 timer + pauser. La meg fortelle hvorfor jeg har denne ingressen.

I helgen reiste vi som Focus Uganda team til Mbale for å ta del i Eastern Confrance. Antall deltakere var ca 80 og de fylte ett hus på tilholdstedet som egentlig en blindeskole som ble bygget av Christoffel Blindemisjon(Vest Tysk organisasjon) i 1986. Jada, det virker helt naturlig i Uganda.

På fredag skulle vi reise i 0500 fra Focus Hovedkvarteret. Det ble i 7 tia. Heldigvis har jeg hatt tidlig skift på CB ellers hadde jeg slitt mer enn det jeg gjorde. På grunn av ventingen sovnet jeg foran huset til Sam. Vi kom oss i bilen. Skvisa inn bak med OJ, Dennis og Peter. De to andre er med i ett læringsprogram fra Focus som seff skulle også på Conferansen. Turen var grei den. Kjørte igjen igjennom en skog(med ett eller annet navn). Forbi åkre med Ris, matåki, casava, mango osv. Til vi kom til Jinja. Der vi hadde vårt første stopp. Fikk strekt beina og ikke minst luft. Kjøre videre, det gikk fort og bilene rundt kjørte som rånere rundt omkring i usedvanelig fart.

Plutselig, ut av intet ble vi stoppet av hvem andre enn de ufattelige herr (pålitelige) politi. Med riflemunningen som bankeinstrument på bilvinduet. Det sto 3 andre biler foran oss som også var stoppet. Dennis sa”de har bare lov til å stoppe en bil av gangen, så de vil bare ha pengene”. Politimannen spurte med en tverr tone ”kan jeg se forsikringslappen?”. Sam begynte å lete rundt og fant den ikke i begynnelsen. Politimannen mistet tålmodigheten og gikk bort og stoppet en Coca Cola transport. I mellomtiden fant de den. Da hadde det allerede gått litt tid. En annen vakt kom også bort. Sa at den hadde gått ut og vi måtte til politistasjonen. Lappen var stygg og vanskelig å se på. Politiet satte seg inn i bilen som allerede som var ganske full. Nå var det 12 pasasjerer i en 7 seters bil. Radioen skrudd av. Total taushet. Inntil vi var inne i handelssentrum ute i intet mellom Jinja og Mbale. Kjørte inn til krysset i handelssentrumet ved siden av politistasjonen. Sam og politimannen gikk inn på stasjonen. Samtidig var det ei sur kvinne som skrek i døra til stasjonen. Sam var der inne lenge, kanskje en halv time(det føltes i allefall som en liten evighet). Han kom ut ganske stille og var rolig. Begynte å kjøre med en gang han satte seg inn. Lappen viste heldigvis at den ikke hadde gått ut ennå. Alle var takknemlig for det og resten av turen gikk smooth til leirplassen på utsiden av Mbale.

Når vi kom fram var programmet for dagen allerede begynt. De hadde begynt dagen før faktisk. Med en gjesteforeleser som snakket om hvordan man skulle kle seg og være skikkelig kledd. At kvinner ikke skulle friste menn med sine klær. Kristne skulle for all del ikke drikke alkohol og røyke. Fordi det var noe som gav galt inntrykk. Rett å slett alt var rettt fram. Hun var også stolt av klæra ho gikk i fordi de kostet bare totalt 80000 shilling = 250 nok(dress). Etter dette fikk vi tilbud om å reise og se sentrum av Mbale av ei vi bli kjent på Leadership Summit i Gerenge. Vi takket ja, og skal si at Mbale er en rolig by. Der boda boda sjåførene ligger åpå motorsykkelen og bare venter på at du skal sette deg(helt omvendt av Kampala der de maser for å få akkurat kjørt deg). Gateselgerne så snille som engler. Tørr nesten ikke å rope på deg. Venter rett å slett til du kikker på varene. Virker rett å slett som de ikke er interresert i å selge varene sine. Byen er fin med fjell rundt. Langt bak bakkene er Mount Elgon og Sipi Falls liggende å vente på flere turister. Se for deg noen doble gater med en ende ved ett rosa klokketårn. Da har du Mbale sentrum i ett lite nøtteskall. Seff med flere detaljer, Zain, MTN, Mango reklamer. Byen er alikevel stille. Markedet i byen var fult med all slags varer. Gateselgerene hadde alt fra Pall Mall til fake rollex som ekte afrikansk marked. Fult av frukt og grønt å mye annet dill.

Langt bak denne bakken er Mount Elgon.

Vi kom oss tilbake til conferansen etter litt tid. Fikk med oss kveldsmaten og noe mer bibeltimer. Før vi fikk en seng med de stiveste fjærene som eksisterer(takk Samuel(Ikke Sam, ikke bli forvirret) ett eller annet for å gi meg sengen uansett!). Kom oss opp på lørdagen. Etter litt om og men. Så skjedde det noe som aldri har skjedd i min korte/måned lange opphold i Uganda. Jeg frøs i Uganda. Frøs. Ja, du leste rett; Frøs! Låg i senga og frøs. Plutselig dukket OJ opp på siden av meg og spurte hvordan jeg hadde det. Svarte ærlig. Han ble overrasket. Gav meg soveposen. Sa at han hadde lagt på siden svart te(siden han vet hvor lei jeg er av den søte melketeen). Etter en liten time der han var på bibeltime av ett eller annet slag. Fikk vi tilbud om å reise til byen å skaffe noen medisiner. Fordi Sam(ikke han som gav meg sengen) skulle inn alikevel. Vi fikk litt tid inni byen. Der vi fikk ett par tabletter(som jeg mest sannsynlig måtte hatt resept for å få tak i Norge + betalt mer enn 3 kroner for). De lindret med en gang på magen. Vi gikk rundt til plasser vi følte oss konfetable med. Åt litt hvit meny(chips and sausages) på grunn av magen så ville ha ”relativ” trygg mat. Gikk rundt og skaffet vann og andre viktige artikler. Ho vi kjente hadde invitert oss på noe som kaltes wedding introduction: som er en introduksjon for to familier. For å vite hvem den aktuelle maken(brud/brudgom) er.

Brudegave opplesning på Wedding Introduction

Nå ble vi kjørt langt ute i gokk. Forbi ett par små handelssteder utenfor Mbale, en hel del hus malte med MTN, Zain, Warid & Mango farger. Etter en kjøretur på ca 20 minutter dukket vi opp midt ute i intet. Har ingen anelse hva det heter her. Bare at det er utenfor Mbale District og i rettning av Kenya. Der var det en del slitne japanske biler og partytelt med masse blå Pepsi plast stoler. Hørte noen snakke i mikrofon fra 15 meters avstand eller noe. Vi gikk igjennom en liten hvit inngang og ble ført til noen stoler, to stykker gikk ut av sine stoler og gav dem til oss. Merkelig greier, smiler og setter seg ned. Mennene 5 meter ifra meg snakker på lokalt språk med noen engelsk ord innimellom. Forstår derfor ”relativt” mye av det skjer. Plutselig kommer det flere jenter dansene framover nær scenen. Publikum ler og vi ser på hverandre og ler. Fordi vi forstår så å si ingenting. Ho som har invitert oss har heldigvis satt oss på siden av moren. Som begynner å forklare oss hva som skjer. Det som skjedde og skjedde flere ganger var at klanen til hun som skulle gifte seg. Kommer ett par ganger med andre jenter(gamle, for unge og de som har lyst) for å tulle med klanen for mannen. Dette skjer ett par ganger før de gir fra seg kvinnen som skal gifte seg. Noe mer som skjer er at flere menn går ut for å diskutere brudepris. Etter litt tid med en musikant. Kommer de tilbake med innpakte gaver. Få minutter senere forteller konfransier hvem gavene er fra(hørtes i alle fall slik ut ellers var det hva som var gaven). Gledeshyl kom fra de eldre kvinnene her ettersom ting/folk ble lest opp. I mellom alt dette var det tusen blikk fra ungene som lurte på hva vi gjorde her. Vi kom der i 3-4 tia og det var ferdig rundt 7- 8 tia. Solen hadde gått ned i allefall for en til to timer før det var ferdig.

Ble kjørt fra Gokk til leirplassen og conferansen. Der vi fikk en beskjed at vi nordmenn var jo en ”stamme” så vi måtte jo ha en Skit/sang eller lignende som var typisk norsk til Culture Night. Vi hadde ca 15 min på å både ha kontroll og ha noe på scenen. Det ble ”Å du som metter”, vinking fra Kongen på ballkongen, skigåing, slalom, roing & fjelltur med kvikk lunsj. Tror vi leverte det de forventet selv om sikkert ikke tonene i ”å du som metter” var så veldig pene. Var blitt totalt utslitt. Gikk på rommet for å slappe av. Det endte opp i søvn som endte 8 tia søndag.

Søndagen våknet jeg til te på siden og annet dill. Det ble en stille start. På grunn av min stopp i går ble det klart fortalt fra OJ at jeg skulle slappe av så jeg orket å reise til Kampala. Ok det ja. Det ble utrolig varmt inne på rommet. Gikk dermed ut på utsiden for å finne et tre med lun skygge. Ble ikke lenge med pause før ett par gutter gikk bort og spurte hvordan det var å være Mzungo. Om det eksisterte ett land hvor de kunne forandre huden fra svart til hvit. Fordi de hadde hørt at dette eksisterte. Prøvde å holde meg seriøs(var vanskelig), men fikk sagt klart at det eksisterer ikke(selv om Michael Jackson var i tankene).

Etter ett par timer så var det tid for avreise. Var fortsatt sliten, men medisin fungerte så den lot meg ha energi nok til å klare meg litt til. Da fant de ut at bilen hadde flatt dekk. Sam(ikke han som lånte meg sengen) bestemte at meg og 2 til skulle sitte i bilen til nærmeste handelssentrum før Mbale for å fikse problemet midlertidlig. Mens de andre gikk dit(for da kunne bilen bli reparert samtidig som de gikk). Vi kom fram først var det en som ville hjelpe, men han ville at vi skulle kjøre en merkelig rettning. Så Sam lot han bare gå ut. Så såg han dem som hadde sett problemet på leirplassen. De fant litt etter litt alt mulig av utstyr og prøvde å løfte bilen litt opp slik at de kunne få luft inn i dekket. Tiden gikk og vi var stående på stedet hvil for 30 minutter ganske enkelt. Rett foran en kafe. 20 min fra Mbale eller så. Flere person løpte etter verktøy. Skrujern, skiftenøkkel og alt annet som de hadde. En kar dukket faktisk opp med en sykkelpumpe. Ja, en sykkelpumpe. Jeg tuller ikke en sykkelpumpe. Som du bruker for å puffe luft inn i sykkelhjul. En sykkelpumpe. Den ble satt inn i hjulet for derretter av to personer manøvrert slik at det kom inn nok til at bilen skulle nå inn til Mbale. Ett lite mirkal at vi klarte å nå inn til Mbale på ett dekk som var pum-pet opp med sykkelpumpe. Der ble vi fort en time på grunn av vasing på høyt nivå. Der Sam følgte med arbeiderne med argusøyne for å se om arbeidet var ok. Det var en splint som hadde kommet inn i hjulet. Etter at hjulet var passe tett. Så ble dekket testet om det var ok med 11 pasasjerer og masse bagasje. Ikke bare bilen: hvordan den skulle være iforhold til asfalten. Flere av de andre hjulene ble deretter også fylt på. For så å betale for gildet og komme seg avgårde.

Mbale

Vi kom oss på veien 2 timer og ett eller annet forsinket. Turen ellers tilbake til Kampala gikk smertefritt. Ett stopp i Jinja for alle. Der det ble inkjøp av litt å ete(chrisp og Maize). Ellers kjørte vi videre, gjennom skogen og noen snarveier om Ntinda(rundt der Anders & Fredrik bor) for å slippe unna de verste køene inn til Kampala. Ja, jeg la merke til Taste Budz, Yes. Vel hjemme. Mwebare. Pst: Lite stoney i det siste. Får ta det igjen i Kampala.