Du har vært lenge i Uganda når du…

Ole Johan diskutere med Boda Boda sjåføren om prisen.

Ole Johan diskutere med Boda Boda sjåføren om prisen.

Synes trafikken er inteaende, du går bare ut og vandrer sakte midt mellom motorsykler, kuer, geiter, sykler og bilister.

Er skuffet over bare ris og bønner, spør om hvor maten(maten er matooke på det lokale på språket) er?

Sier sorry til alt og alle.

Faktisk finner trafikkskilt med veiledninger til andre bydeler.

Begynner å småsnakke med boda boda sjåførene.

Bare smiler til kassadamen.

Vet du ikke får den brustypen du bestilte på resturanten(fordi verten ikke ville si at de var tom for Stoney, derfor får du servert Cola).

Kjenner på leppene forskjellen på god og dårlig matooke(knuste banener).

Kan beskrive forskjellen på i allefall 3 typer bananer.

Synes det er ok med annanas eller en menvo(liten banan) som dessert.

Får forespørsmål om å gi bort kontaktinformasjon(telefon nummer eller mail) etter to minutter.

Ikke lenger legger merke til noen av nabo moskeene i nabolaget.

Heller vil drikke brus/ 1.liters juice med sugerør enn i rent glass.

Bare vinker lett til unger som skriker ”muzuungo”.

Så lenge det regner blir værende på stedet hvil enn å dra til der du egentlig skulle til.

Ikke legger merke til bilde av President Museveni inne i resturanten.

Ikke blir imponert av dekkningen til MTN.

Regner med folk som venner etter å ha mødt dem to ganger.

Vurderer å ta på pendressen for å gå på jobben.

Venter på forklaringen hvordan den nyervervede tekniske dingensen kan lades.

Forventer å få viktig informasjon rett før du skal avsted (ikke før).

Vet at den ukjente personen kommer til å spørre om penger av deg etter fem minutters samtale.

Spør ”hvordan har du det?” til en fremmed.

Ber om veien til ett sted lurer på når det gamle/mango treet skal være i forklaringen.

Slutter å irritere deg over at folk brenner plastikk midt i gaten.

Når du snur deg selv etter en sliten BMW.

Spørre om telefonernummeret til folk som du møter for første gang.

Har innøvd den normale Ugandiske håndhilsingen.

Synes det er ok å gå hånd i hånd med nære venner.

Ikke gidder å flytte deg skikkelig på taxien og bare vrir deg.

Blir overrasket når regningen er delt i to når to stykker eter ute.

Har vendt deg til å drite på huk(har ikke kommet til dette nivået ennå).

Er fornøyd med en tre dagers kur med antibiotika til å ta livet av magesykdommen.

Lure på hva som skjer når du selv må legge de kjøpte varene ned i den svarte handleposen.

Synes teen er merkelig hvis det ikke er en smak av ingefær eller melk.

Klarer fint å ete millet poshoen(en slags seig pudding av brunt mel) med fingrene.

Etter fem minutter med regn venter du på strømbrudd.

Sitter i vennegruppe og forventer at flere de skal ta imot mange telefonsamtaler.

Ser en politisperring og bare vandrer rolig en omvei rundt den.

Venter på at noen skal snike i køen selv om det bare tre folk i køa.

Blir overrasket over når taxien kjører før den har 15 passasjerer.

Begynner å gå på klokkeslettet når du egentlig skulle møte personen.

Når den beste avisen i området er fra Kenya og er enten The East African eller Daily Nation.

Har jeg glemt noe? Føl deg fri til å legge noe til.

Obama feber

change

20. Januar ble Kampala snudd på hode. Spesielt rett rundt klokka 20.00. Vi var inne byen just ferdig med ete og nettkafe besøk. På vei tilbake til Kalerwe. Var rett å slett vanskelig å komme seg sikkert heim. Få taxier rundt. Veiene fylt opp av pakerte biler og heftig fylte av kjørende. Kø dannelse i The square. Få vanelig taxier. Må nøye seg med speciale. Skal rekke selv å se talen til den kommende presidenten. Får begynt å kjøre. Er ett kvarter på åtte. Kjører opp bakken forbi The Square. Kommer til ei side gate opp mot Nakasero. Biler er pakert på tverrs eller det kan også sies over alt. Andre råkjører og skaper småkøer. Vi bli sittende i en. Kommer oss ut av den. Kjører nå mot Garden City. Over en liten topp og mot Mulago. Begynner å nærme seg åtte. Etter litt kommer vi ovenfor sykehuset. Lurer oss unna Wandegye en plass med kø i disse tider. Både med Obama feberen og Makerere uteksaminering. Kjører inn i det avgjørende rundkjøringen. Ut i den flyge en sykkelist rett foran bilen. Sjåføren blir satt ut og presser bremsene ned i bakken. Det går bra denne gangen. Puster dypt ut. Putrer bilen i gang komme inn i gaten. 2 min til bensinstasjonen. Betaler sjåføren. Som må komme seg unna køen foran bensinstasjonen etter å kaste oss av. Vi går over veien. Opp bakken. Svinger inn og kommer bort til porten. Til hjemmet vårt. Setter seg i stuen og Obama har just begynt talen sin. Utdraget av talen er tatt fra Ugandas Daily Monitor 21. Januar, sikkert litt redigert for å passe til den ene siden. Alikevel her er o.

Selve talen:

My fellow citizens: I stand here today humbled by the task before us, grateful for the trust you have bestowed, mindful of the sacrifices borne by our ancestors. Forty four Americans have now taken the presidential oath. The words have been spoken during rising tides of prosperity and the still water of peace. Yet, every so often the oath is taken amidst gathering clouds and raging storms. At these moments, America has carried on not simply because of the skill or vision of those in high office, but because we the people have remained faithful to the ideals of our for bearers, and true to our founding documents.

So it has been. So it must be with this generation of Americans. That we are in the midst of crisis is now well understood. Our nation is at war, against a far- reaching network of violence and hatred. Our economy is badly weakened, a consequence of greed and irresponsibility on the part of some, but also our collective failure to make hard choices and prepare the nation for a new age. Homes have been lost; jobs shed; businesses shattered. Our health care is too costly; our schools fail too many; and each day brings further evidence that the ways we use energy strengthen our adversaries and threaten our planet. These are the indicators of crisis, subject to data and statistics. Less measurable but no less profound is a sapping of confidence across our land – a nagging fear that America’s decline is inevitable, and that the next generation must lower its sights. Today I say you that the challenges we face are real. They are serious and they are many. They will not be met easily or in a short span of time. But know this, America. They will be met. On this day, we gather because we have chosen hope over fear, unity of purpose over conflict and discord. On this day, we come to proclaim an end to the petty grievances and false promises, the recriminations and worn out dogmas, that for far too long have strangled our politics. We remain a young nation, but in the words of scripture, the time has come to set aside childish things. The time has come to reaffirm our enduring spirit; to choose our better history; to carry forward that precious gift, the noble idea, passed on from generation to generation: the God-given promise that all are equal, all are free, and all deserve a chance to pursue their full measure of happeniess.

In reaffirming the greatness of our nation, we understand that greatness is never a given. It must be earned. Our journey has never been one of short-cuts or settling for less. It has not been the path for the faint-hearted – for those who prefer leisure over work, or seek only the pleasures of riches and fame. Rather it has been the risk takers, the doers, the makers of things – some more celebrated but often men and woman obscure in their labor, who have carried us up the long, rugged path towards prosperity and freedom. For us, they packed up heir few worldly possessions and traveled across the oceans in search of a new life. For us, they toiled in sweatshops and settled the West; endured the lash of the whip and plowed the hard earth. For us, they fought and died, in places like Concord and Gettysburg; Normandy and Khe Sahn. Time and again these men and woman struggled and sacrificed and worked till their hands were raw so that we might live a better life. They saw America as bigger than the sum of our individual ambitions; greater than all the differences of birth or wealth or faction. This is the journey we continue today. We remain the most prosperous powerful nation on Earth. Our workers are no less productive than when this crisis began. Our minds are no less inventive, our goods and services no less needed than they were last week, last month or last year. Our capacity remains undiminished. But our time of standing put, of protecting narrow interests and putting off unpleasant decisions – that time has surely passed. Starting today, we must pick our self off, and begin again the work of remaking America.

For everywhere we look, there is work to be done. The state of the economy calls for action, bold and swift, and we will act – not only to create new jobs, but to lay new foundation for growth. We will build the roads and bridges, the electric grids and digital lines that feed our commerce and bind us together. We will restore science to its rightful place, and wield technology’s wonders to raise health care’s quality and lower its cost. We will harness the sun and the winds and the soil to fuel our cars and run our factories. And we will transform our schools and colleges and universities to meet the demands of a new age. All this we can do. And all this we will do. Now, there are some who question the scale of our ambitions – who suggest that our system cannot tolerate too many big plans. Their memories are short. For they have forgotten what this country already done. What free men and woman can achieve when imagination is joined to common purpose, and necessity to courage. What the cynics fail to understand is that the ground has shifted beneath them – that the stale political arguments that have consumed us for so long no longer apply. The question we ask today is not whether our government is too big or too small, but whether it works – whether it helps families find jobs at a decent wage, care they can afford, a retirement that is dignified. Where the answer is yes, we intend to move forward. Where the answer is no, programmes will end. And those of us who mange the public’s dollars will be held to account – to spend wisely, reform bad habits, and do our business in the light of day – because only then can we restore the vital trust between a people and their government. Nor is the question before us whether the market is a force of good or ill. Its power to generate wealth and expand freedom is unmatched, but this crisis has reminded us that without a watchful eye, the market can spin out of control – and a nation cannot prosper long when it favors only the prosperous. The success of our economy has always depended not just the size of our Gross Domestic Product, but on the reach of our prosperity; on our ability to extend opportunities to every willing heart – not out of charity, but because it is the surest route to our common good. As for our common defense, we reject as false the choice between our safety and our ideals. Our Founding Fathers, faced with perils we can scarcely imagine, drafted a charter to assure the rule of law and rights of man, a charter expanded by the blood of generations. Those ideals still light the world, and will not give them up for expediencies sake. And so to all other peoples and governments who are watching today, fringe grandest capitals to the small village where my father was born: know that America is a friend of each nation and every man, woman and child who seeks a future of peace and dignity, and that we are ready to lead once more. Recall that earlier generations faced down fascism and communism not just with missiles and tanks, but with sturdy alliances and enduring convictions. They understood that our power alone cannot protect us, nor does it entitle us to do as we please. Instead, they knew that our power grows through its prudent use; our security emanates from the justness of our cause, the force of our example, the tempering qualities of humility and restraint.

We are keepers of this legacy. Guided by these principles once more, we can meet those new threats that demand even greater effort – even greater cooperation between nations. We will begin to responsibly leave Iraq to its people, and forge a hard earned peace in Afghanistan. With old friends and former foes, we will work tirelessly to lessen the nuclear threat, and roll back the specter of a warming planet. We will not apologies for our way of life, nor will we waver in its defense, and for those who seek advance their aims by inducing terror and slaughtering innocents, we say to you now that our spirit is stronger and cannot be broken; you cannot outlast us, and we will defeat you. We are shaped by every language and culture, drawn from every end of this Earth; and because we have tasted the bitter swill of civil war and segregation, and emerged from that dark chapter stronger and more united, we cannot help but believe that the old hatreds shall someday pass; that the lines of tribe shall soon dissolve; that as the world grows smaller, our common humanity shall reveal itself; and that America must play its role in ushering in a new era of peace. To the Muslim world, we seek a new way forward, based on mutual interest and mutual respect. To those leaders around the globe who to sow conflict, or blame their society’s ills on the people. To the people of the poor nations, we pledge to alongside you to make your farms flourish and let clean waters flow; to nourish starved bodies and feed hungry minds. And to those nation like ours that enjoy relative plenty, we say we can no longer afford indifference to suffering across our borders; nor we consume the worlds resources without regard to effect. For the World has changed, and we must change with it. As we consider the road that unfolds before us, we remember with humble gratitude those brave Americans who, at this hour, patrol far-off deserts and distant mountains. They have something to tell us today, just as the fallen heroes who lie in Arlington whisper through the ages. We honor them not only because they are guardians of our liberty, but because they embody the spirit of service; willingness to find meaning in something bigger than themselves. And yet, at this moment that will define a generation – it is precisely this spirit that must inhabit us all. For much as the government can do and must do, its ultimately the faith and determination of the American people upon which this nation relies. It is the kindness to take the in the stranger when the levees break, the selflessness of workers who rather cut their hours than see a friend lose their job which sees us through the darkest hours. It is the firefighter’s courage to storm a stairway filled with smoke, but also a parent’s willingness to nurture a child, that finally decides our fate.

Our challenges may be new. The instruments with which we meet them may be new. But the values upon which our success depends – hard work, and honesty, courage and fair play, tolerance and curiosity, loyalty and patriotism – these things are true. They have been the quiet force of progress throughout our history. What is demanded then is a return to those truths. What is required of us now is a new era of responsibility – a recognition, on the part of every American, that we have duties to ourselves, our nation, our world, duties that we do not grudgingly accept but rather seize gladly, firm in the knowledge that there is nothing so satisfying to the spirit, so defining of our character, that giving our all to a difficult task. So let us mark this day with remembrance, of who we are and how far we have traveled. In the year of America’s birth, in the coldest months, a small band of patriots huddled by dying campfires on the shores of an icy river. The capital was abandoned. The enemy was advancing. The snow was stained with blood. At a moment when the outcome of the revolution was most in doubt, the father of our nation ordered these words be read to the people: Let it be told in the future world… that in the depth of winter, when nothing but hope and virtue could survive… that the city and the country, alarmed at one common danger, came forth to meet it.

In the face of our commen dangers, in this winter of our hardship, let us remember these timeless words. With hope and virtue, let us brave once more the icy currents, and endure what storms that may come. Let it be said by our children’s childeren that when we were tested we refused to let this jouney end, that we did not turn back nor did we falter; and with eyes fixed on the horizon and God’s grace upon us, we carried forth that great gift of freedom and deliverd it safely to future generations.

En verden med forskjeller

en-verden-av-forskjeller

Dette bilde er fra en del av Kampala. Bildet er tatt ved krysset Accia Road/Kira Road. Forteller enkelt om forskjeller i denne verden. Hvis du ser helt til venstre: Så er det ett bygg hvor folk kan enkelt ha en liten grillings midt i en avstengt park. En park som leies ut til private fester. Det neste er skurene som arbeiderene for parken eierne og klipper graset. Ovenfor ser du noen som har litt mer penger og bor i leilighetskompleks. Folk sier at det forskjeller mellom Vesten og Afrika. Det er like store forskjeller mellom de fattigste her og de rikeste andre steder. Ikke at dette gjør verden til en bedre plass. At FNs bilparken er fetere enn de rikeste i Kampala.

Skriver rett å slett ikke dette for å gi deg noe dårlig samvittighet eller være hard. Det er bare rett å slett et enkelt konkret bilde. Fra den pene siden av Kampala. Hvor jeg bor og vandrer er dette rent og ryddige forhold. Ingenting av Air Time plakater, ingen sliten barer, skranglete kirkebygg osv. Se igjen på bilde. Det er strøm til de store byggene, men ikke til skurene. Ved første øyekast når du går forbi her ser du bare den avstengte parken. Ikke disse skurene. Har vi klart å legge noe av oss selv i gråsonen. Noe skjedd med blikket etter å ha vært i Kampala i tre måneder? Eller er det etter å reise rundt i Addis Adeba og Kabarak Univeristet åpnet blikket på byen igjen. Kommer sikkert til å skjønne: Hvorfor noen trodde de hadde kommet til eventyrland når de endte opp på Hald for første gang med alle de herlige hvite sørlandshusene på rekke rad og ingen folk vandrende gatelangs på kvelden. Puh. Mye info på kort tid. Trekk pusten kjapt inn. Det bor Ca 2 millioner i Kampala sies det. 60 % av disse får vann. De andre må kjøpe vann i Jerry kanner som er på 20 – 25 liter vann er vanelig vis på 50 shillings, men mangelen har det steget til 1000 Shillings. Med dagens kurs er dette en halv dollar eller 50 Cent. Flere personer trekker skittent vann fra ustabile plasser og da snakker jeg ikke om brønner, men av gamle avløp rett på siden Kalerwe markedet. Tror ikke dette er enestående eksempel i Kampala. Vann er bare et av mange elementer som ikke er slik som det kunne ha vært i denne byen. Mulighetene er her. Hvis myndighetene og lokale folk hadde gjort noe. Det blir nok dessverre slik som dette simple bilde. Du ser personen sitte imellom skurene og venter. I mellomtiden vandrer folk forbi til Kisimenti og kjøper alt av dagligvarer. Vet ikke hva personene i komplekset tenker om disse som bor i skurene. Ikke om de har tenkt tanken på noe så sentralt at de i det hele tatt eksisterer. Jeg har ingen løsning på dette. Bare illusterer hvordan det er og hva som blir sett. Dette bilde i seg viser mer en mine enkle ord. Som egentlig er fattig. Ufatttelig fattig. Blikket mitt blir låst på personen hver gang øynene mine kommer på bilde. Begynner å lure på hva som er i tankene hans. Om hva karer som han tenker når jeg vandrer forbi. Lurer på hvilke framtidsutsikter har han? Hva har arbeidsgiveren av tilbud til ham? Utenom at han må som mange andre bla opp 1000 shillings for en Jerry kanne for å få 20 liter vann.

The Commission 08/09

Talerstolen på Commission

Talerstolen på Commission

7 dager med fult program. Ett universitetsområde fult av kristne afrikanere pluss noen andre også. Se for deg taler av tidligere ledere i Focus Kenya, Moi (tidligere president) og mange flere.

Det begynte med en bussreise som skulle begynne 0530. Vi kom oss selvfølgelig av sted rundt klokka 7. Turen gikk om Jinja og over grense overgangen til Busia. Hvor vi først måtte skrive at vi skulle krysse grensa. Gikk igjennom ett lite område med en drøss av folk som gikk begge veier. Kom til neste plass. Skrive seg inn igjen. For så å snakke med vaktane for å komme seg inn. Prøve å få transitvisa til 20 Dollar. Kan jo være heldig, men var ikke det den dagen. Kom seg ut. Rundt seg siger det folk som vil bytte penger med deg. Vil du ha Kenya Shilling? Selvfølgelig vil du Kenya Shilling! Skal jo tross alt noen meter til så er bena mine i Kenya og har ingen Kenya Shilling med meg. Prøver å få en god selger som gir meg en ok kurs. Tilslutt etter litt forhandling og fikk man en ok kurs.

Stakk til bussen. Som råkjørte videre. Forbi Tea District. Av en grunn uansett hvor du legger blikket ser du ikke kaffe, ris eller matooke, men te planter. Skikkelig vakkert område. Kjørte videre. Kom til en landsby som var skikkelig rammet av opprøret som skjedde rundt juletider etter valget i fjor. Flere butikker ble brent ned og hjem til enda flere. En liten teltleir var satt opp på siden av sentrum. Setter ting i perspektiv og gir ettertanke om de valg man gjør har en pris for andre.

Kom etter noen timer fram til Nakuru. Hvor man slapp av blindpasasjerne. Enda en strekning. Framme rundt 2300. Kjørt så å si hele dagen. Kabarrak Universitet. Hvor 3000 deltakere og andre aktører skulle ta del. Drøss(kan ikke nevne alle for det var sykt mange hver bidige dag) av seminarer. Alt Fra: Misjonshistorie, Europe – An open door for Mission? Personale Money Mangement, media in mission, children ministry, etc. Siden vi var så sent framme gikk vi glipp av den herlige taleren med fornavnet navnet Femi(og han er en mann). Etter litt om og men så dukket alt det viktige opp å komme seg inn på rommet. Noen minutter etter og slått seg til ro. Kommer han som skal være romkamerat til rommet. Det gikk greit det.

Kan ikke nevne alle talene eller de galne tingene som skjedde. For det hadde blitt for langt og tårevått som nilen. Skal ta det beste minnene mine fra Commission. Begynner med at jeg sitter alene ved ett bord. ”Naturligvis” kommer to Kenyainske jenter bort og setter seg på siden. Spørre om hva jeg synes om Kenya, Ugali eller om Commisssion. Kan enda en ting som skjedd en del mens jeg satt og åt maten min. Satt der prøvde å få i meg ugalien og gummien(sorry, kjøttet). Da hinter jenta over bordet”ho midt i matkøen vinker til deg, andre menn har vinket til ho, men ho forsetter, så vi gjetter at det er til deg”. Dette skjedde i allefall fire ganger iløpet av Commission. Jentene som vinket sluttet bare når eg vinket tilbake med ett smil. Er visst skikkelig kjekk(vil du ha flere slike historier: sjekk flyplass historien fra Bole internasjonale flyplass på blå hvit juleferie).

Andre ting var at det dukket opp ett par folk fra regjeringen. Hvis du stilte ett par kvasse spørsmål. Ble det OL i roing. Han som var best var absulot han som skulle tale om å være kristen og ta del i politikk ironisk nok. En annen ting var at han egentlig var en prest av yrke.

Var faktisk på Europe – An Open Door for Mission. Det meste karen sa kan eg si er situasjonen. Han var fra UK, så han vet hvor han er fra. Men en fakta om europa var helt fantastisk. At dansker skulle på reise gå rundt med bilde av Jesus om de reiser på ferie etter loven. Har noen sett dem gjøre det? Hvis du har please legg en kommentar.

Skal ta mine favoritter og tankevekkere. Var fra en kar fra Rwanda som snakka om Etnosentrisme. Om hans tanker om muligheter for å arbeide sammen mot ett felles mål uansett hva vi kommer fra. Andre ting som han satt i hovedfokus var at man å tilgi for å komme seg videre og virkelig vise at lever etter nestekjærlighetsprinsippet. En annen kar fra UK snakket om Post-Modernisme og hva den gjør med misjonen. Hva som er bra med de tankegangene. Å hva den Post-Moderne menneske ser etter. Hvordan man kan tenke seg om for å inkludere bibelen inn etter denne tankegangen. Ikke omgjøre den eller forvandle den. Bare gjøre den tilgjengelig og forståelig for tiden.

Nå skal jeg nevne noe som ikke har med taler eller det blå teltet hvor hovedsamlingene som oftest var. Dette hendte mens vi hadde fri og skulle spille fotball. Spilte på banen med The Cranes drakt(Ugandas landslagsdrakt). Fikk tallet 5. Spilte midt i forsvaret. Den ene spissen på motstanderlaget kommer bort:”duh? Du gjør meg sliten”. Begynner å le og svarer ”Eg gjør bare jobben min”. Smilet kommer tilbake, men han kommer aldri igjen over midtbanen. Veldig herlig. I tillegg vant vi 2-0 og vi kvalifiserte oss for finalen. Uten å oppleve den. Fordi alle måtte be før vi skulle ta del i resten av programmet(solid nedtur).

Bjørnar Sandsmark og alle dere andre som husker min slapphet på Mission i Nederland/Tyskland. Har noe å tilstå: To dager sov eg over deler av programmet. Noen forandrer seg ikke. Håper eg blir tilgitt.

Utenom dette så kan eg sei at dette var ufattelig bra dager. Med utfordrende lære og noe som eg var heldig å få oppleve. For hvis eg har forstått det rett så er vi de første som har tatt del av dette fra Team Uganda. Er takknemlig for dette. Selv om en ting er sikkert Akamba Tours skal eg aldri bruke frivillig igjen. Heller alle andre buss selskaper som eksisterer. Det er en helt annen historie. Som sikkert eg kan fortelle om senere når tankene er mer reflekterte.

Fun fact:

Etter denne turen har eg støttet myndighetene i Uganda med 150 US Dollar. Kan anbefale Hald å kanskje tenke på at studentene skaffer spesial visa for 200 US Dollar, hvor de kan stikke inn og ut hvor mange ganger de har lyst innen en tidsperiode på 6 måneder. Bare videre sende de aktuelle innen rett tid til den Ugandas ambasaden i Stockholm. Hvis eg hadde visst om dette så hadde eg skaffet det. Bare til informasjon. Begge i Team Uganda er enige om dette, faktisk. Ikke kritikk herfra, bare en tankevekker selv om dollarkursen er høyere enn når vi forlot moderlandet.

Peace

Tabibu Tosha – Detox Drink

Tabibu Tosha - Detox Drink

Tabibu Tosha - Detox Drink

En type herlig flaskevann som finnes i Kenya. Hvem hadde trodd at dette eksisterte. Hvorfor jeg skriver denne saken? Jo fordi dette er ikke alminnelige vann eller Ambo(vann med naturlig kullsyre). Det er rett å slett helsevann med de herlige effektene som skal rense både organer og sjelen. Med tilsettninger slike som Que(n), Aloe Vera, Hinny(?) og Dinavive. Verden er rett å slett fantastisk.

Påstanden på flasken:
Dette er hva du trenger for å bli kvitt gifter fra kroppen. Gifter som ligger i vitale organer som trenger renselse. Disse giftene kan være metaller(gjerne kvikksølv eller bly), diverse kemikalier, gifter fra medisiner, bil forurensing etc.

Smaken:
Som vann med en merkelig bismak. Ikke imponerende. Velger neste gang vanelig vann.

Konklusjon:
Humoristisk og samtidig herlig vann med en helt sikkert god effekt. Finner det ut om noen av dager. Fordi den skal visst ha en effekt. Selv om jeg er tidvis veldig skeptisk.

Neste sak blir om Commission 08 på Kabarak Univeristet i Nakuro, Kenya. Ha ett godt nyttår!