Kampala – min beskrivelse

Kampala

Dette er noe jeg skulle ha gjort for lengst. Før første måned hadde gått. Da ville versjonen begynte slik: Bråkete, full av alformange folk. Grisete gater, slitne Toyota Hiace på hvert bidige hjørne, skrikende folk som prater om Gud, selgere som roper på deg, boda boda sjåførere som sier de er din venn, tuting på høyt plan, full musikk fra Simba butikkene, moskeer som ber i allahs navn på speed, predikanter som er like kvasse i lydbildet som ett tveeget sverd og hål i hver bidig gate. Sånn kunne mitt herlige bilde av Kampala ha verdt.

Utenom at det bor rundt 4 millioner her. Med alle mulige økonomiske klasser. Kampala har sin sjarm også. Selv om det er vanskelig å skrive den uten å gi deg ett verdig bilde. For selv om folk bor tett og støyen er der. Så eksisterer det en sjarm bak alt bråkete. Ett bilde i det sentrale fra Kampala road til Old Taxi Park. Blir som oftest skremmende for en utforstående. Alle folkene og bilene mixet sammen på liten plass. Slik er det heldigvis ikke på alle andre sider. Selv om det er ganske fult overalt. Da tenker jeg på hvis du enten reiser til sentrum mellom 11 – 16 så er det kø. Hvis du skal ut fra sentrum rundt 12 – 19 i den rettning som jeg bor. Mulighetene er der for kø. Min enkle teori er at Kampala er ikke Kampala hvis det ikke er bilkø. Fordi da ville borgerne ha noe mer å gjøre enn å være i kø. Uten kø dannelse så har ikke byborgerne så mye å gjøre. Derfor trenger de kø. Skal dessverre ikke bo lenge nok til å få med meg hele effekten av køene. Det jeg har fått med meg er dette. Folk hopper ut av Taxiene og over Boda med en gang de kommer i kø. Da skviser bodaen seg mellom trafikken. Gjerne så nærme bilene at kneet til den sittende bakpå kan føle lufttrykket til bilene som kjøres forbi. Fortsatt har jeg bare snakket litt generelt om Kampala. Nesten for enkelt. På en gate er det Stager til Taxier og Bodaer. Autoriserte MTN selgere og gateselger. Som kan ha alt og ingenting. I den bydelen der jeg har brukt mest tid. Er det fire supermarkeder. Med forskjellig utvalg. Mye det samme, men alle stiller forskjellig. Det er en elektronisk butikk som selger for det meste mobiler og utstyr til mobiler. Hvis du er heldig så kan selgeren lete fram en usb penn. Bortiforbi så er det slaktere og Kalerwe marked. Ett marked er som marked pleier å være. Fult av selgere som har alt i denne verden. På den ene siden av markedet er maten. På andre er det klær og alt annet som du sikkert kan få bruk for. Gjerne prototyper av kopier som hadde gjort en kineser til å svette. Fordi den virke litt for ekte. Men Kampala har mer enn denne delen. Den har Nakasero Hill, som er NGO’er og turist gate så å si. For når du er nedeforbi Nakasero kommer du til Buganda Road som har 1000 Cups og to små afrikanske markeder laget for turister. Helt du ender til The Square hvor hovedpolitistasjonen ligger. Herfra kan du gå inn i busser, taxier igjen og folkemengden. For i Nakasero og Buganda Road er det relativt stille. Kampala er også mer enn ett par turistgater og plasser hvor NGO’er har hovedbaser. Du har rikingstrøk som Bugulobi, Ntinda og Kololo. Der du ser enda flere NGO’er på rekke rad. Deriblant Strømme Stiftelsen. Rikingstrøk i Kampala pleier å være litt slik. Ryddige gater, hus med svære porter, bevæpnete vakter og svære supermarkeder gjerne med ferskvare avdelinger. Ikke akkurat som slakteren i Kalerwe.

Kampala er en plass der forskjeller kommer til syne. Som tilligere skrevet. Så kan du ser det minste skuret og plasset på siden hverandre. Midt i Kalerwe. Så er det en svær mur med et digert bygg. På siden bygges det nå ett hus av bølgeblikk. Byen er også full av uforutsigbarhet. Som gamle byggninger fra 60 – tallet gjort om til kjøpesenterer. Der du kan gå i ganger fulle av de samme tingene i flere etasjer. Som den ene vi var innom og kjøpte verktøy. Hele bygget var dedikert til hus og rørlegging. Hvis du gikk inn videre og over gaten kommer du til ett nytt senter av samme slaget. Denne gangen finner du hvor supermarkedene finner storboksene med Rwenzori vann og Manji kjeks. For de er her på rekke og rad. Hvis du er fortsatt sulten kan du finne enda mer moro inn det senteret. Når har kommet ut av dette og stirrer nedover gaten ser du bilverksteder på rekke og rad. Alle med samme oljen og tilbud om Yana tyres. Africa run on Yana Tyres. Hvis du går opp en liten bakke og kommer inn i ett nytt område. Ser du Old Taxi park. Med butikker på sidene. Selgere som kommer løpende mot deg. Forsetter imellom alle de herlige Toyota Hiacene. Så kommer du til Luwum Road. Der har du flere senterere. Som oftest har hverdags elektronik. Gjerne mobiler, dvd’r sjapper og klesforretninger.

Kommer du ut av den stressende delen inn i Kampala road. Kan du prøve å få en taxi vekk fra dette området. Eller sette deg på en resturant. Noe annet som slår deg i denne byen. Er all hus byggingen. Det siste er stadioen til Kampala City FC (KCC) bygges nå deler om til Taxi Park. I begynnelsen av Bombo Road bygges det opp. I tiden jeg har bodd her har de satt opp to bygg før Wandegya. Wandegya er enda en bydel som fortjener annkjenelse. Her er det også ett marked. Traffiklys og taxi stopp. Hvor du kan få tak i alt og ingenting. Flere supermarkeder som tilbyr det meste. Med den kjente Agah Khan moskeen høre også til denne delen. Den som er på ett frimerke.

Hvis jeg ikke bare skal beskrive denne storby gate for gate, men hvordan omgivelsene føles så må det bli slik. Du er i en by som aldri står stille. Utenom på kvelden på søndagen. Da er kirkene på full gir og barene setter opp musikken. Ikke at jeg vet hvorfor, men slik er det. Byen er omgitt av små topper og bakker. Som gjør at det er sjelden altfor lange rette strekninger hvor du går og da snakker jeg ikke om veistandarden. For den er forskjellig etter hvor du setter dine bein. Hvis du først har kommet igjennom ett marked og ender i ei vanelig gate. Så kan du ”nesten” bli angrepet av unger som roper ”muuzungo” og smiler. En annen ting som vaneligvis skjer i Kampala er at du finner folk som springer opp til deg og spør hvordan du har det. Ut av dette komme personen å spør deg alt mulig. Hvilken klubb heier du på? Hvor bor du? Hvor er du fra? Hva gjør du i Kampala? Så man lærer å sette på en fast kasset av høflighet. Der du i tillegg stiller lignende spørsmål. Ikke minst hva synes du om Kampala? Svaret fra dem pleie å være uorganisert, folksomt og stressende. Kan se hva de sier. Hva som er stressende har allerede tydlig kommet fram. Men hvor jeg bor nå få jeg ikke følelsen av storby. Derimot bondegård. Fordi om morgen våkner man opp til hanen. Andre delen er kyllingene som går på gården. Av å til ser du geiter som går inne på plassen. Hvis vi er heldige ser vi tynne kuer. Alle de lager lyd. Men i området vårt er det egentlig ikke noe å tenke over. Det er moskeene, klubbene og kirkene som lager liv. Fra morgen til kveld. Begynner med Allah gulet rett før 0600 som skjer 5 ganger til iløpet av dagen. Klubbene som spiller musikk fra 1800 og utover. Kirkene som onsdagene har lydtest fra 0800 til 1600 og møte virke som å starte rundt 1800, alikevel er lyden like forferdelig selv om de stiller den i en liten evighet og har oljegenerator. Ordet støy hviste jeg ikke hva betydde før jeg ble boende i denne delen av verden. Søndagene tar det enda mer av. Fordi da har de flere samlinger på forskjellige plasser. Biltraffiken lager også lyd. Men når du har en sliten stemme som roper på arabisk i ropert. Så bryr du deg ikke om tuting fra Tataen i gata.

En storby på fire millioner skal kanskje ikke være stille. Selv om det eksisterer stille plasser. Har vært på en av dem. Da trodde jeg ikke dette kunne være Kampala. Satt en plass og åt. Det var ikke en eneste lyd. Lurer på om jeg er i Kampala. Sitter prøver å høre støy, men lykkes ikke før en trailer kjører forbi. Da blir man litt fornøyd.

Når man har bodd i denne herligheten i 5 måneder om noen dager. Så skal det bli merkelig å komme til Mandal/Kristiansand/Flekkefjord. Her går det alltid folk på gatene. Hvis ingen går her så vet du er oppe i 0500 og stresser med å finne en boda. Det skal bli fjernt å gå i gågata hjemme. Hvor det er ingen i forhold og ingen kommer bort å vil selge meg noe. Eller lurer veldig på hvordan jeg har det. Skit fiske for man da si.

En reise uten guid blir som oftest ett raid.

Murchison Falls

Safari med Stil

SS Robert Corydon

Costa Del Congo, Lake Albert

En reise til Nord-Vest av Uganda helt på egenhånd. Uten noen særlig plan. Utenom kanskje destinasjoner og ønsker. De fleste ble oppfylte uten om ett. Port Masindi. Fant aldri noe informasjon om muligheter til aktuell transport til en ok pris. Derfor ble det Murchison Falls nasjonalpark istedenfor. To andre ønsker ble oppfylt. De var å komme til Butiaba og en natt på Hotel Masindi. Det første ønske er fordi filmen African Queen ble spilt inn der og det ryktes at stranden Costa Del Congo skulle være vakker. Andre ønsket er av den simple grunnen. Har allerede vært på det eldste hotellet i Ethiopia(sjekk Blå Hvit Juleferie). Så kan jo ikke være noe dårligere i Uganda der Hotel Masindi tilfeldigvis er det samme. Fun fact om hotellet: Humprey Bogart, Audrey Hempburn og Hemmingway har også sovet på hotellet.

Veien opp tok jeg Postbussen(som var en liten minibuss) som var veldig punktlig. Skremmende til å være i Uganda. Det upunktlige(hvis det kan kalles det). Var å stoppe for å plukke opp en påkjørt kylling som sjåføren sikkert laget middag av senere den dagen. De to siste timene av turen føltes som en liten evighet. Fordi jo lenger du kommer vekk fra Kampala på denne ruten. Jo verre blir veien og mer veiarbeid. På en av de verste delene av veiene til Masindi kommer en vanelig buss forbi oss i skremmende stor fart med tanke på alt veiarbeidet. 10 min seinere ser vi bussen liggende slengt på siden. 2 hjul opp mot veikanten. Restene ligger i veikanten med knuste baklykter etc. Kom seg fram og fant informasjonskontoret til Murchison Falls nasjonalpark. Resten av dagen å gå rundt å kikke i Masindi og finne Hotel Masindi. Noe som jeg tilslutt fant etter litt leting og vandring.

Dagen etter tilbake på kontoret. Får skaffet transport til parken siden ikke eksisterer noen ”public” eller offisielt tilbud til å komme seg bort dit. Fikk ordnet privat sjåfør for to dager til en ok pris, med en hake for sjåføren. Han må kunne kjøre Game Drive(Safari) så jeg slipper en del utgifter. Guid, sjåfør og avgifter inne i parken. Tilslutt løser det også seg. De ringer en kar som godtar sånt og er godt kjent i parken. I løpet av 15 min er han på pletten. Derfra kjøres vi hjemmom heimen hans og jeg leker litt med ungen hans. Så til Kobil for bensin og luft i dekkene. Derfra til destinasjonen Murchison Falls nasjonalpark. Fortsatt uten anelse hva jeg egentlig skal gjøre der når jeg ender opp der. Kommer etter to timer og samme kassett på pon de replay. Til første porten, selvfølgelig en heftig betaling. Prøver å være bosatt i Uganda, men ikke Ugandisk statsborger. Taper dessverre og må betale utlendingpriser. Nedtur, men kan ikke alltid like heldig. En ny times kjøring denne gangen nesten over aper som sitter midt i veien og hopper ut når bilen kommer. Men med en gang den er vekke; hopper de tilbake igjen. Timen går og vi er ved enda en port etter å kjør forbi på veien hvor folk ser etter fulger og dill. Vakten forteller at denne avgiften her er ny fra januar 2008 for å komme inn i denne delen. Ja vel, ikke så mye jeg kan gjøre med det. Betaler for å komme seg videre. Endelig en parkeringsplass. Sjåføren går kjapt i en rettning. Hører en fossedur. Virker som jeg på toppen av fossen. Som er massiv. Visse deler regner det og andre deler av den er det en regnbue. Herfra gikk vi av sted til enda en port. Hvor jeg betalte UWA for en båttur til bunnen av fossen. Litt senere kjørte sjåføren meg opp til Red Chilli Lodge. Hvor jeg var heldig å få plass. Fikk faktisk siste hytta for natten. Resten var allerede leid ut. Båtturen var grei den. Mine ord blir nok fattige i forhold til dyrene og omgivelsene. Bildene mine forteller bedre spesielt på safarien dagen etterpå. Det samme med morgene etter tropiske stormen som slo til på kvelden. Ozzyne(folk fra Australia) tok helt av akkurat som de ikke har vært i storm før. Sikkert fordi ett par hadde fått i seg litt for mange Tusker eller Nile Brew. Kan vedde på at det er en mix. Natur i bevegelse + øl = Galskap.

Det som heller enklere kan forklares. Var hvor vanskelig det er å skaffe transport i Nord-Vest. Hvis du ikke skal til Hoima eller Kampala. Nesten, merk nesten umulig. Jeg personlig brukte 18 timer(8 av dem sov jeg) til å skaffe transport til Butiaba. Det var verdt stresset uten tvil. Costa Del Congo var ufattelig vakker. SS Robert Corydon derimot har mistet sin glans og er ett rustent skip ikke slik som på postkortet som selges. Som havneområdet rundt skipet er forlatt og ødelagt av vind å vær. Butiaba viste visse bygninger som var eldre enn resten. Gjerne forfallende og på vei til å bli smuler. De husene som var stående skikkelig var jordhus med stråtak. På utsiden av sentrum var det en teknologisk sak fra Tullow Industries Limited. De som er ansvarlig for oljefunnet i Lake Albert. Håper at noen av de pengene ender opp i Butiaba. Butiaba trenger de. Det er den største bedriften utenom fiske til folket her. De holdt på med garnene ved sjøen. Andre svømte. Mens jeg vandret der ble jeg selvfølgelig godt motatt og fikk komplementer av jenter. Noe som ikke slutter å skje i Uganda. Litt om naturen i Butiaba, faktisk litt ørken lignende tilstander rundt her. Faktiskt fant jeg også kaktus. Føste gang i Uganda. Hvis du snudde deg fra stranden og mot innlandet var det småhøyder å ett grøntlandskap.

La meg gi deg 20 fun fact om heimreisen. Kunne ha hatt en egen bloggsak om den alene. For øyeblikket er jeg litt slapp etter en heftig reise helt på egenhånd. I ett område jeg ikke kjente eller hadde anelse om hvordan så ut..

Viktigste hendelser på reisen mellom Butiaba – Kampala:

1. Ca 2 timer hengende på rekkverket på lasteplanet til en Fuso Canteer (1 time alene inne i Butiaba pga handelsvirksomhet til de som eide den lille lastebilen).

2. Sjåførene stoppet fire ganger for å kjøpe trekull og fylle opp lastebilen.

3. Sjåførene stoppet en gang for å kjøpe en geit.

4. To stopp for å kjøpe Matooke.

5. En pissepause.

6. Fylte bare bensin i Hoima.

7. Brukte 2 timer å skaffe transport fra Butiaba(i løpet avden tid var det 2 boda bodaer på plassen opptatt, en taxi som var overfylt før jeg hadde fått nyst og en spesial(vanlig personbil) som var fylt før jeg fikk sagt ”hallo?”).

8. Sjåførene bytta og med den karen som drakk (ca 0,7 liter) vodka iløpet turen (alene) kjørte i ca 1 time før han andre heldigvis tok til mot og kjørte igjen. Han andre drakk ingenting i løpet av hele turen ikke en gang en dl vann.

9. Veien mellom Hoima – Kampala er hundre ganger bedre enn Masindi – Kampala.

10. Ble promotert etter ca 2 timer bakpå siden jeg var hvit og vi skulle inn i ett nytt distrikt.(se 1. for mer info).

11. Vi ble stoppet av politiet 5 ganger på veien. På en ca 7 timer tur. 3 av dem var evaluering av verdien på varene på lasteplanet.

12. Sjåførene betalte totalt i korrupsjon totalt 2000 shillings til trafikkpolitiet (skjønte hva som hendte selv om de bare snakket Luganda).

13. Betalte 5000 Shillings mer med denne transporten enn med Postbussen(som kostet 10 000 Shillings til Masindi).

14. Når vi hadde kommet til 20 min fra sentrale Kampala var tanken tom og vi kjørte på reservetanken. Ble sendt til en Boda Boda for resten av veien heim, mens en av sjåførene måtte gå med en jerrykanne å fylle tanken.

15. En av politimenne så meg og derfor stoppet bilen å spurte meg direkte om jeg hadde penger på meg. Svaret mitt var Sula Bulungi Ssevo(God kveld herr).

16. Det var lettere å komme til Hoima/Kampala enn tilbake til Masindi fra Butiaba.

17. Drakk en halv liter vann iløpet av hele reisen.

18. Åt ingenting den dagen før jeg var framme i Kalerwe.

19. Før lasteplanet var fylt med trekull. Kunne det totalt være 15 person eller mer ombord bak i.

20. ”Bye Muuzungo” hørte vi hele tiden mens vi kjørte rundt i Butiaba.

Snike i Bankkø med bevæpnet vakt. Helt Ok, hvis du kjenner kasseren selvfølgelig.

Stanbic

For den kjente leser av denne bloggen så har jeg ikke skrevet mye om venner, men i Uganda kan du komme langt med dem. I Norge også bare ikke på slike ting som her nede. Hjemme kan de gi ideer og støtte deg igjennom både harde og gode tider(dere vet hvem dere er). Være vekke fram dem samtidig som du vet at når du møter dem igjen vil alt sånn cirka være slik som når dere møttes sist. I Uganda derimot der du blir venner etter å ha møttes bare to ganger. Kan det gi litt andre konsekvenser. Der de kan tilby deg herlige tjenester som hjelper din hverdag. Spesielt hvis du besøker dem i arbeidstiden på bedriften som de jobber på. Så jeg kan takke vennskap at vi har allerede sett forskningsselskapet URI. Nå ettersom vi har vært en tid i Uganda. Skaffet en drøss med visitkort og venner som til advokater, tannleger, drosjesjåfører, elektronik forhandlere, New Jerusalem 2000 Limited(klesbutikk by the way), safari, sportsforretninger, direktøren for Uganda Safety Council limited etc.

Etter en liten tid så har du ett par kort å lene deg på og kontakter når du trenger det. Det som er godhistorien er at vi kjenner en kasserer i en Stanbic Bank. Ikke hovedfilialen eller en stor en. Bare en liten og grei en. Siden han har besøkt oss hjemme så har han lovt å hjelpe oss med alt som trengs i banken hans. Noe vi prøvde ut og tenkte var lurt. Så vi gikk inn i fillialen hans. Der var det 2 personer som hjalp med råd om sparing og nystarting av konto. Det var også to kasserere den ene som vi også kjente. Vi gikk inn det var 35 + inne i det lille lokalet. Vi gikk inn og tenkte hey, det er to timer til stenge tid. Noe som aldri kommer til å skje at vi kommer igjennom denne køa før det. De bruker ca 5 min pr kunde alikevel vil vi ikke komme forbi disse. Så vi gikk sakte ut døra. Etter oss kommer vakten. Vakten hilser vi høffelig på og han spør hvorfor vi går. Vi sier det er lang kø og at det er bedre at vi kommer en annen dag. Svaret hans er noe slik: kammeraten deres har ordnet det som trengs til dere. Så jeg kan føre en av dere fram til kassen, mens denne andre får hjelp etter på. Noe som skjedde. Jeg gikk på siden av begge køene med en bevæpnet vakt. Forbi to køer fram til kassen. Hilset høffelig på kammeraten våres. Som smilte og var glad for at vi besøkte fillialen der han jobbet. Han holdte på med en annen kunde samtidig. Etter det spurte ham hva jeg hadde i tankene. Det var å veksle store sedler til små. Noe som ble gjort kvikt. Samtidig som han holdt på med to andre kunder. I mellom tiden fikk Ole Johan hjelp av som var alamert av kameraten våres. Så Ole Johan snakket med han andre. Fikk satt ting i gang. Jeg var allerede ferdig. Kom bort spurte hvordan det gikk. Jo, de teller på insiden penger for meg. Så 10 minutter senere kommer småpengene fram som Ole Johan hadde spurt om. På grunn av dette vennskapet har jeg 50 000 Uganda shillings i 500 og 200 mynter(en liten pose med småmynt). 150 000 i 1000 sedler(ferske rett ut av sedelpressen til sentralbanken). Noe som vil gjøre hverdagen pigade mye lettere. Både med Kalerwe marked, boda boda sjåførene, taxiene etc

Jeg har liten tro på at hvis jeg hadde møtt en kar to ganger i Kristiansand. Ville tilbudt meg om å få VIP tjenester i sin forretning for slikk og ingenting. Det hadde vært herlig, men lite sannsynlig. Its Africa. Its Uganda.

Ibanda District – Welcomes You

Ibanda District

Kveldsmøte i Igorgora

Cal-Tex Igorgora

Naturen i Ibanda

Tidlig tidlig reiste vi fra Kalerwe med Uncle Sam. Igjennom sentrale delen av Kampala. En tidlig søndag morgen. Det tok ikke mer en 20 minutter fra Kalerwe til Kyambogo. Noe som vaneligvis tar i allefall en time. Helt fantastisk! Skal ikke beskrive disse fem dagene i alle detaljler. Heller bare basics.

Dagsplanen:

Morning Glory eller Bønn og lovsang fra klokken 0400 til 0700. Vi i Team Uganda skippet dette under hele oppholdet. 0700 – 0800 var det vasketid av seg selv og alt annet. 0800 – 0900 var det frokost. 0900 – 1000 Var det brefing og informasjon om hva som skulle skje videre. 1000 – 1400 var det dør til dør aksjon i den aktuelle bygda/handelsstedet. 1400 – 1500 Lunch. 1500 – 1700 Fri. 1700 – 2100 Forbereldse til/(og)Kveldsmøte. 2200 – 2300 Kveldsmat. 2300 – 2400 Bønn og Lovsang.

Det skal sies. At de var dødelig nøyaktig i starten av turen på Morning Glory. Men dette sklei mer og mer ut. Siste morgenen var de ikke i gang før i halv 6 tiden. Selv om kveldsmaten skulle være i ti tida. Kunne du ende opp med å få den i elve tia. Noe som endte opp med at folk kom enda senere i seng. Fordi de måtte ha bønn og lovsang før de skulle til seng. Selv om jeg så folk som la seg i senga før dette begynte.

Overnattingsstedet:

Et hus oppi en bakke. Med både hunder, kyr og fire soverom. Gutta delte på to soverom. På vårt rom var det totalt 5 madrasser. Antall sovende var det 12 gutter. På to av dem alene delte 5 soveplass. Hver bidige kveld. En ting skal sies. Vi fikk særbehandling. Team Uganda var alene om dele sin madrass.

Ibanda distriktet:

Ufattelig vakkert distrikt. Plassene vi var på 4 små handelssteder. To i Ibanda distriktet og to rett på andre siden av grensen på Kashari distriktet. Men uansett så sier vi at vi var i Ibanda. Grønt land med bananplantasjer på alle kanter. Små og store topper i sikte hvoren du legger blikket. Folkene snakket for det meste Ankoli og de hørte til Ankoli folket. Som er kjent for å være gode med kyr og dyrke bananer. Maten vi som oftest åt to ganger daglig var Matooke, millet posho, nakati(eller gress), kokt melk og storfekjøtt. Det var alltid rikelig på tallerenken. De kan det med å gi store prosjoner. Første dagen siden vi var hvite så ville de at vi skulle ete med gaffelen. Begge takket nei og åt videre med fingerne. Da kom ei av de vi reiste med og tok gaffelen istedenfor. Matooke og Millet posho er lettere å ete med fingrene enn med verktøy. Folkene var og er gjestfrie. Ikke bare i matveien. Veldig hjelpsomme. Selv om du ikke klare helt å kommenisere. Fordi jeg kan lite eller ingenting ankoli. De kunne minimalt med Engelsk. Så det endte opp med å spørre om noen kunne oversette høffelighetsfrasene og hilse vennelig tilbake.

Ungene:

Ikke ofte dette er ett tema på min blogg. Barn er vaneligvis veldig koselig. De var koselige her au. Her tok det bare litt av. For i Kampala er kanskje hvite en kuriositet. I Ibanda var vi turistatraksjon. Både for eldre og yngre. Bare de yngre ville kikke. Ett eksempel er at vi var i ett av handelssentrumene og handlet vann. Snakket litt med butikkinhaveren. Som lurte på så mangt. Svarte høffelig. Drakk litt Stoney. Kjøpte vann. I mellomtiden hadde det i butikk åpningen kommet 13 ++ unger som kikket inn på oss. Når vi i tilegg tok opp kameraet og tok bilder av dem. Smilte de enda mer. En annen hendelse var i Igorgora(hvem kan glemme ett så vakkert navn). På kveldsmøte. Satte vi bak og slappet litt av. Tok det med ro og ante fred og ingen fare. I løpet av kort tid var det over 20 unger rundt oss. Som ville tulle og spørre oss spørsmål. Tilslutt kom det en fra teamet som vi reiste med og spurte om vi skulle vårt eget møte. Snakket med ham litt til siden og forklarte situasjonen.

Gamle damen i Igorgora:

En av de første dagene når vi gikk for å finne butikker i nærområde med vann for å ikke bruke energi fra vertene til å koke opp det til oss. Så gikk vi fra bostedet igjennom plassen. Som ikke var vant til hvite. Hilste høffelig og spurte hvordan de fleste hadde det. Plutselig kom det ei gammel dame bort og snakket til meg på Ankoli. Skjønte ingenting. Bare smilte og prøvde å vise respekt. En voksen mann sa at hun spurte om jeg kunne be for ho. Midt i sentrum av Igorgora. Så bort på Ole Johan. Var litt målløs. Jeg bad den voksne mannen forklare at jeg skulle be for ho på mitt morsmål. Det virket som de begge forsto. For så å ta en stille bønn og manne seg opp. Det var helt fjernt. Samtidig som det var en drøss med folk rundt oss. En synergi effekt som er helt uforståelig. Kommer aldri helt til å forstå den heller.

Ordføreren av Igorgora:

Dette var den samme jakten etter vann. Noe så simpelt. Vann på flaske. Samtidig helt umulig å finne. Vi fant ett hotell. Satte oss ned trodde vi hadde fått vann. Det vi fikk var ett glass med vann. Drakk det opp i høffelighet. Etter litt kom det en kar inn med pen dress. Smilet var stort. Hilste på oss. Vi hilste tilbake. Noe tid gikk så viste det seg at han var ordføren for plassen. Med det herlige navnet Julius Governor. Det andre navnet fikk han fordi den dagen han ble født så reiste den britiske guvernøren igjenom Igorgora. Så vi fikk rett å slett en herlig møte med ham og en god guid på plassen. Vann fikk vi ikke den dagen.

Nå har jeg bare gitt deler av det som hendte. Det var så ufattelig mye mer. Både på reisen opp og med folkene fra Kyambogo. Tut og kjør fra start til mål. En herlig opplevelse med lite søvn. Samtidig som det kan tas igjen i Kampala. Nå som dette blir skrevet så er jeg ufattelig takknemlig for å ha deltatt på akkurat dette. Selv om mange av tingene som skjedde i Ibanda er fjernt fra min virkelighet til vanelig. Så er det godt å ha opplevd det og sett en kjernegod side av Uganda. Hvor folk har store muligheter får å gå mett til sengs. For de fleste bor på bananplantasjer. Deres gjestfrihet er beundringsverdig. Sist gang jeg skrev om reise så slaktet jeg bussselskapet. Det trengs ikke å gjøres denne gangen. Ibabu Coaches kan anbefales. Bare en anbefaling hvis du skal reise med dem. Ikke sitt ved vinduet hvis du har en følelse av regnvær. Vinduene i bussene lekker litt. Ellers så har du topp service.

Kom deg til Ibanda distriktet du au.

26. Januar eller NRM Day.

Uganda Wildlife Education Cente

26. Januar er ikke vanelig dag i Uganda. Det er NRM day(regjeringen og presidentets dag). Dette er en offisiell fridag. Forklare kort hvordan NRM feirer dagen. De samles på Kololo Airstrip på utsiden av sentrale Kampala og heier på hæren. Der de hører på taler av prominente folk som President Youwri Museveni(som er leder av NRM) og hans kompanjonger. Men nok om det. Resten av folket som ikke jobber i offentlige etater har egentlig en fridag. Der de kan gjøre hva de vil. Så mange ting står stille på en slik dag som dette. Alikevel skal jeg bare fortelle enkelt hva Team Uganda gjorde. På den 26. Januar reiste vi derfor til Entebbe med taxi. Lystig lag dro vi til en plass to av oss forbinder med en internasjonal flyplass, ikke en by. Selv om det en tid tilbake var protektorat hovedstaden til britene. Nå er den mest kjent for tre ting til utenom internasjonal flyplass. Første er nemelig en botanisk hage. Andre er UWEC – Uganda Wildlife Education Center eller det som tidligere kaltes ett eller annet med dyrepark. Tredje er Uganda Map Autorities. Når vi reiste hit så var det offisiell fridag. Dermed var tredjeplassen ute av muligheter. Derfor besøkte vi gladlig de to andre.

Etter en times reise i taxi fra Old Taxi Pak til Entebbe. Begynte vi dagen med å se den botanisk hage. Der det var yrende folkeliv. Fordi det var en form for fest for indere i Uganda. Utenom dette så såg vi på en haug av Ugandiske trær og ikke minst kaffi. Slappet av gikk imellom de. Prøvd å svinge seg i lianer. Være Mowgli for ett par sekunder. For så å stikke kjapt ut for å ete.

Så var det da Uganda Wildlife Education Center. Som ble ”gjort” om til læresenter fra park. Fordi de fikk for få gjester. Så nå kommer skoler hit for å lære dyrene. Verden er bare helt fantastisk av å til. Kom til porten ser den vanvittige forskjellen i priser for Ugandaere og utlendinger. Ole Johan drister seg med å spørre: ”hvor lenge må du ha bodd i Uganda for å være Ugandaer?”. Sjefen bak kassen sier med ett smil ”jeg har hørt den vitsen før”. Ut av dette ett par tusen shilling billigere inngang. Fordi han satt oss på bosatt i Uganda og ikke som Ugandisk statsborger. Salte, for ett herlig system.

Kom til resturanten. Her var det også ganske nydelig. Mandagsmenyen. Det er mandag, få folk på læresenteret. Derfor bare minimalt av det som står på menyen. Hvis du godsnakker med servitøren. Så kan han kanskje klare å skaffe ris. Ellers ender du opp med hvit meny. Noe som betyr kylling eller biff med pomfri. Det skal sies at servitøren her hadde en god del selv ironi. Læresenteret er ikke like stort som Kristiansand Dyrepark, men det er lettere muligheter til å se dyrene. Ikke akkurat Safari. Fint alikevel. En annen ting som var fantastisk med plassen er disse detaljene. Flere av utstillingene eller læreplassene. Var donerte eller sponset. Med spesiale bygninger som for eksempel enten Shareton Hotel Kampala har en rosa bygning til ett av dyrene eller støttet videre drift av sjimpansene av kona til Museveni.

Det var rett å slett en deilig dag. Der du bare vandret rundt og kikket. Om det enten var planter, trær, dyr eller på den enkle maten. Så var det sabla kos. En skikkelig fridag i ekte Ugandisk ånd. Rett å slett gi blaffen i NRM og få frisk luft å komme seg vekk fra hverdagssyslene. Ikke minst frisk luft. Noe som er fremmed ord i Kampala