Det er fjernt. Snart så snart ferdig med oppholdet. Føles som jeg har just kommet her egentlig. Nå er tida der de viktigste gatenavn og bydeler ligger innbakt i hode. Vet hvor jeg får fatt i alle herlig og usannsynlige ting. Som ekkelsmakende iskald kinesisk te på boks. Verden er bare herlig. La meg heller ikke glemme Jifu sjokoladen heller og det nydligste av alt: Jireh – Easy wash dish wash. Du vet at det er hjernedødt.
Nå som det er siste innspurt. Skal bli merkelig å lese norske aviser etter å ha bladd igjennom New Vision, Daily Monitor og East African. Se hva som kalles for problemer og hva som egentlig er bare sutring på høyt plan. Her er det enten: underslåing fra parlamentet, barneoffring, sult i nord av landet(Kamoja), Gadaffi som er sur på avisa Red Pepper, Museveni som snakker om å være patriot, byggninger som rister til de detter ned, bygging av buss parkering på sentral fotballstadion, Sør Sudans grense stenges midlertidlig, Lake Victoria øker mengden alger, flystyrt i Lake Victoria etc. VG og Dagbladet hadde hatt helt andre forsider og ikke minst andre ting som viktige. Hva har skjedd på det tv programmet. Har John Arne Riise kjøpt ennå en Ferrari. Av å til hadde det vært seriøse nyheter. Selvfølgelig. Bare ikke i samme omfang. Mer ryktebørs enn aktualiteter. Blir fjernt å åpne VG nå rett å slett.
Se på helligdagene på TV2 med de reklamene for alle mulige NGOer som trenger penger. Komme til å bli ett merkverdig fenomen. Ikke minst tenke på Unicef logoen og Verdens matvareprogram i FNs regi. Spesielt siden både en del av konteinerne på plassen til Focus er fra dem og hvor enn i nordvest av Uganda jeg var. Så var det en lastebil fra organisasjonen. United for Nothing maybe, men mat klarer de i allefall å levere.
Tiden er snart omme på oppholdet. Mye av det jeg har opplevd har jeg etter beste mening prøvd å beskrive. Noen ganger sikkert med hell. Andre andre ganger er det sikkert helt uforståelig. At jeg har klart å dele rom med en kar som Ole Johan i 6 månder snart. Uten å løpe på veggen. Er jo ett lite mirakel i seg selv, men det har fungert overraskende gått. Med hans gode støtte og hjelp. Prøvd å gjøre det samme til ham. Satse på det 50 50. Å ikke minst leve i en vertsfamilie med først to unger til å bli fire over jul. Har vært en gledelig utfordring. Pluss som automatisk vekkeklokke. Unger digger å skrike om morgen av en eller annen grunn som er helt ufattelig. Sikkert sulten som tar dem. Hadde ikke kommet så fort inn bylivet i Uganda. Uten å ha levd hos disse. Samtidig å bli introdusert til alt Ugandisk tidlig så ingenting senere skulle bli en merkelig overraskelse.
Ikke minst forlate både Kyambogo CU og Focus hovedkontor. Alle de studentene som vi har blitt kjent med. Ansatte på kontorene ikke minst. Skal bli fjernt å forlate dem nå. De har vært en enorm hjelp. Både til pushing ut i det ukjente å bare gå(satset selvfølgelig på at det skulle gå bra). Det gjorde det også etter hvert. Når du fant ut av hvor enormt arbeidet til Kyambogo CU var. Minst 4 aktiviteter daglig ++ misjonsreiser til distriktene. Litte grann å plukke i for å si det slik.
Rett å slett mange opplevelser. Dratt foreksemple tann med tang. Det er en uting, men det fungerer. Å forlate Uganda nå blir merkelig. Skjønner hvorfor noen av de som var her i fjor med Hald av å til savner plassen. Tror jeg kommer til å gjøre akkurat det samme. Spesielt når snøen faller i Markens. Punktum Finale.
.
