Tilbake på Hald!

Etter to uker på Hald. Så er alt bare ikke det samme. Uansett hva folk sier om nye grandiosaer med og uten paprika. Det gjør liksom ikke så mye. Heller ikke at dessverre Lillestrøm ligger på siste plass. For å være seriøs så håper jeg akkurat det forsetter. De har tross alt vært i tippeligaen siden 70-tallet. Det er på tide at de går ned i Adeccoligaen.

Unntatt at jeg fortsatt bryr meg om tippeligaen og Strømsgodset. Derfor glad for resultatene til Henning Bergs Lillestrøm. Det har vært en solid overgang fra Focus Uganda til Hald milijøet. Der vi går igjennom våre tanker om det vi har opplevd. Snakker om enkelt og fast. Går på butikken og drikker bedehusvin igjen. Herlige saker. Selv om smaken av millet brød og bønnestuing hadde vært digg.

Ikke minst er det merkelig å bli spurt av alle rundt i Mandal om hvordan jeg har det og svare høflige over alt. Kan ikke glemme at jeg savner boda bodaer i gata. Som kan kjøre meg rundt til den presise gaten eller bensinstasjonen. Genial oppfinnelse. Slik at jeg slipper å gå over Halseveien ned til sentrum. Utenom dette så blir det planlegging om framover. Stresser hodet. Mange internasjonale elever som gleder seg selvfølgelig til å komme heim. Slik som eg gjorde i Uganda på slutten.

Har ikke oppdatert noe særlig. Men det har vært mer enn nok å gjøre. Masse folk å møte og slappe av med. Så hvis du er søker til Uganda på Hald og har spørsmål. Send en mail. Da får du svar når eg har tid. Webare.

Heime i FF og Bistandsaktuelt

Ett bilde heime ifrå.

Når har eg da kommet hjem. Sitter i Flekkefjord. Har hatt en hel drøss med besøk. Sett og snakket med nærmeste familie. Noe som er sabla kjekt. Ikke minst kicket de litt i Risk. Heldigvis er det mer i denne sammenhengen enn dette. Flekkefjord er stille. Stille stille stille. Nesten ikke en lyd å høre. Ikke at eg savne ”Adolph” pastoren over gata i Kalerwe. Eller Mullaen over gata, men alle de andre herlige lydene. Som hanen som galte. Ungene som skrek fra titt til annen. Merkelig det der.

Ikke minst begynne man å lure på hva som skjer når man ikke ser noen på gatene. Har nå sett meg rundt fra Sola Flyplass til Lyngdal. Uten hell. Gikk rundt i Lyngdal sammen med tre nære venner. Vi så jo nesten ingen andre der. Heller ikke imponerende mengder med biler kjørende. I tillegg stoppet de når eg skulle over veien. Bilen stoppet når eg skulle over veien. Ikke lett å forstå den logikken der nå. Selv om innerst inne så skal de stoppe. Bare hadde andre forventninger. Ikke nok med det kameratene mine syntes det var pigade varmt med 15 grader celsius. Holdt på å fryse meg halvt i hel der vi gikk rundt i Aleen til nye Rema 1000(tidligere Lidl). Man kan bare lure.

Så hvor lang tid før kommer inn i Norge igjen er ikke lett å si. Det er både godt og merkelig å være i kjente trakter. Leste bistands aktuelt og kommentarene som de hadde om President Museveni og ikke minst hans Nepotisme(altså ansatte familie medlemmer over velkvalifiserte). De diskuterte også hvor bortkastet det var med å skaffe nytt fly for presidenten av Uganda. Kan skjønne skepsisen til en viss grad, men hvor mange milliarder norske kroner gikk inn i dragsuget til Opraen i Oslo. Piece of Cake I say. Eg har lest og hørt hvordan de diskutere presidents framtid og fortid. Om hans forvandling fra bush man til statsmann. At hvis han gikk av før forrige valg (det vil si 2005) hadde ham mest sannsynlig vært en frigjøringshelt fortsatt. Så eg er ikke spent på neste valg( mest sannsynlig veldig veldig rigga) og om hvem som vinner(selvsagt mr. Museveni). Heller spent på hva som skjer med opinionen og hvilke virkemidler det blir brukt mot dem. Snakker da om valget i 2011 i Uganda selvsagt. Som er noen dager til fortsatt.

Håper påska di har vært god og ikke forgjeves. At du har fått oppmuntring og trøst i ordet om ikke annet. Det er mer enn nok egentlig. Alt annet flyter rundt i strie strømmer uansett. Mer siden. Nå er det heimelaga kjøttsuppe på gang og sangen som spilles heile tia nå er T.I. ft Justin Timberlake – Dead and Gone.

Punktum Finale

Det er fjernt. Snart så snart ferdig med oppholdet. Føles som jeg har just kommet her egentlig. Nå er tida der de viktigste gatenavn og bydeler ligger innbakt i hode. Vet hvor jeg får fatt i alle herlig og usannsynlige ting. Som ekkelsmakende iskald kinesisk te på boks. Verden er bare herlig. La meg heller ikke glemme Jifu sjokoladen heller og det nydligste av alt: Jireh – Easy wash dish wash. Du vet at det er hjernedødt.

Nå som det er siste innspurt. Skal bli merkelig å lese norske aviser etter å ha bladd igjennom New Vision, Daily Monitor og East African. Se hva som kalles for problemer og hva som egentlig er bare sutring på høyt plan. Her er det enten: underslåing fra parlamentet, barneoffring, sult i nord av landet(Kamoja), Gadaffi som er sur på avisa Red Pepper, Museveni som snakker om å være patriot, byggninger som rister til de detter ned, bygging av buss parkering på sentral fotballstadion, Sør Sudans grense stenges midlertidlig, Lake Victoria øker mengden alger, flystyrt i Lake Victoria etc. VG og Dagbladet hadde hatt helt andre forsider og ikke minst andre ting som viktige. Hva har skjedd på det tv programmet. Har John Arne Riise kjøpt ennå en Ferrari. Av å til hadde det vært seriøse nyheter. Selvfølgelig. Bare ikke i samme omfang. Mer ryktebørs enn aktualiteter. Blir fjernt å åpne VG nå rett å slett.

Se på helligdagene på TV2 med de reklamene for alle mulige NGOer som trenger penger. Komme til å bli ett merkverdig fenomen. Ikke minst tenke på Unicef logoen og Verdens matvareprogram i FNs regi. Spesielt siden både en del av konteinerne på plassen til Focus er fra dem og hvor enn i nordvest av Uganda jeg var. Så var det en lastebil fra organisasjonen. United for Nothing maybe, men mat klarer de i allefall å levere.

Tiden er snart omme på oppholdet. Mye av det jeg har opplevd har jeg etter beste mening prøvd å beskrive. Noen ganger sikkert med hell. Andre andre ganger er det sikkert helt uforståelig. At jeg har klart å dele rom med en kar som Ole Johan i 6 månder snart. Uten å løpe på veggen. Er jo ett lite mirakel i seg selv, men det har fungert overraskende gått. Med hans gode støtte og hjelp. Prøvd å gjøre det samme til ham. Satse på det 50 50. Å ikke minst leve i en vertsfamilie med først to unger til å bli fire over jul. Har vært en gledelig utfordring. Pluss som automatisk vekkeklokke. Unger digger å skrike om morgen av en eller annen grunn som er helt ufattelig. Sikkert sulten som tar dem. Hadde ikke kommet så fort inn bylivet i Uganda. Uten å ha levd hos disse. Samtidig å bli introdusert til alt Ugandisk tidlig så ingenting senere skulle bli en merkelig overraskelse.

Ikke minst forlate både Kyambogo CU og Focus hovedkontor. Alle de studentene som vi har blitt kjent med. Ansatte på kontorene ikke minst. Skal bli fjernt å forlate dem nå. De har vært en enorm hjelp. Både til pushing ut i det ukjente å bare gå(satset selvfølgelig på at det skulle gå bra). Det gjorde det også etter hvert. Når du fant ut av hvor enormt arbeidet til Kyambogo CU var. Minst 4 aktiviteter daglig ++ misjonsreiser til distriktene. Litte grann å plukke i for å si det slik.

Rett å slett mange opplevelser. Dratt foreksemple tann med tang. Det er en uting, men det fungerer. Å forlate Uganda nå blir merkelig. Skjønner hvorfor noen av de som var her i fjor med Hald av å til savner plassen. Tror jeg kommer til å gjøre akkurat det samme. Spesielt når snøen faller i Markens. Punktum Finale.

.

“Don’t judge the book by its cover”

Taxier på City Square, Kampala

“Don’t judge the book by its cover”. Er min mest brukte settning nå om dagen. Ganske enkelt fordi hver gang jeg bruker en av frasene mine på luganda. Blir det så ufattelig paffe eller ler. Fordi uttalen er god eller sinnsvakt fengende. Har en anelse om at det er huden min som skaper disse tankene. Når jeg roper med det pene ordet ”masao” på taxien. Kunne ha jo for all del brukt ”Jimmi Rida”, men det blir sjeldent noe svar eller stopp der jeg vil av. Da blir det lett ”Masao” og så blir kondøkteren paff. Hvis jeg sier ”Ku” eller ”Ko” en eller annen plass. For å gi ett hint hvor jeg vil av. Da skjer det samme. Det er akkurat som de forventer engelsk fra min munn og ikke ord på luganda. Dermed gir jeg enda flere ord og fraser bare for gi ett hint. For å avslutte showet med:”Don’t Judge the book by its cover”.

Heldigvis er mer til stykket. For ellers hadde det litt slapt. Hvis jeg takker for noe og legger itilegg det blir sagt ”Ssevo” som betyr herr/Sir eller ”Nnyabo” Kvinne/Lady. Begynner selgeren eller kassadamen å miste fattningen. Det er selvsagt etter jeg har kjøpt noe at jeg takker. Fordi de har gitt meg noen sticks(Sugerør) til brusen eller lagt varene i posen for meg. Alikevel blir de satt ut. Akkurat som jeg ikke skulle kunne si disse ordene for å vise en viss del av almenhøfflighet.

De hadde nok forventet at jeg skulle være en uhøffelig mann med bare muligheter for å kommunisere med engelsk. Sorry, veldig sorry, jeg vil nok gjerne plage de lokale med Luganda når jeg kan. Spesielt bare for å gni inn mest mulig hva de tenker om fremmede som rike ufordragelige vestlige som vil bare drikke vann og dra hjem. Fordi mest sannsynlig ikke bruker de høffelig frasene for å få stoppet taxien. Eller få varene ned i pris. På grunn av de ubeskrivelige oppfattningene som de har til meg. Da blir det bedre med en tankevekker for kondøktøren eller at jeg vandrer rolig vekk fra selgeren. For så å komme tilbake noen dager senere å se om de leverer. Bare får gi ett eksempel. Nå har de på ett av de lokale supermarkedet begynte å spørre hvordan jeg har det på Luganda. Ett spørsmål jeg vet hva som er høffelig å svare med ”Kale” som betyr ok eller ”Bulungi” Well/greit. Det føleles pigade bra. Føle seg akseptert og ikke som ett fremmedlegme. Så hvis du lærer språk i utlandet og folk blir ufokusert eller fortumlet fordi du brukte akkurat dette ordet. Slå til og bruk det for alt det er verdt. Både du og dem blir stolt. Fordi akkurat du gadd å vise respekt på deres morsmål. Akkurat som vi syntes det var kult når de internasjonale hilste på norsk eller kom med ett utrykk for noe de så. Vi er på plasser der de vil oppleve det som stilig og humorristisk akkurat som oss hadde det. Bare ta tennene sammen. Drit i om personen ikke klarer å få det til i sitt verdensbilde: å se for seg en hvit person utale et vell fungerende settning på sitt morsmål. Uten å klare å holde hode sitt kaldt. Det er hans/hennes tap: ikke ditt. Dessuten vil han ikke miste ansikt. Heller å få innsikt om det eksisterer folk på utsiden som vil bruke tid for å gjøre seg forstått og bli forstått av hverandre. For hvordan skal vi klare skjønne hverandre hvis vi ikke kommuniserer. Shit, jeg må stikke og kjøpe Stoney på lokale markedet. Mwebare.

Eastern Confrance 08

Mbale

Se for deg en vanelig van med 7 seter. Vanelig vis hadde det vært det max vært 7 pasasjerer i denne på en tur. Ikke har ser du. Her teller ikke setene alene. Du har en rad med seterygger som teller også. Derfor er bilen lisensiert til å ha 9 pasasjer. På vår tur var det ikke ni pasasjerer. Det var 11 pasasjer. Virker ikke dette naturlig? Spesielt når du skal reise 4 timer + pauser. La meg fortelle hvorfor jeg har denne ingressen.

I helgen reiste vi som Focus Uganda team til Mbale for å ta del i Eastern Confrance. Antall deltakere var ca 80 og de fylte ett hus på tilholdstedet som egentlig en blindeskole som ble bygget av Christoffel Blindemisjon(Vest Tysk organisasjon) i 1986. Jada, det virker helt naturlig i Uganda.

På fredag skulle vi reise i 0500 fra Focus Hovedkvarteret. Det ble i 7 tia. Heldigvis har jeg hatt tidlig skift på CB ellers hadde jeg slitt mer enn det jeg gjorde. På grunn av ventingen sovnet jeg foran huset til Sam. Vi kom oss i bilen. Skvisa inn bak med OJ, Dennis og Peter. De to andre er med i ett læringsprogram fra Focus som seff skulle også på Conferansen. Turen var grei den. Kjørte igjen igjennom en skog(med ett eller annet navn). Forbi åkre med Ris, matåki, casava, mango osv. Til vi kom til Jinja. Der vi hadde vårt første stopp. Fikk strekt beina og ikke minst luft. Kjøre videre, det gikk fort og bilene rundt kjørte som rånere rundt omkring i usedvanelig fart.

Plutselig, ut av intet ble vi stoppet av hvem andre enn de ufattelige herr (pålitelige) politi. Med riflemunningen som bankeinstrument på bilvinduet. Det sto 3 andre biler foran oss som også var stoppet. Dennis sa”de har bare lov til å stoppe en bil av gangen, så de vil bare ha pengene”. Politimannen spurte med en tverr tone ”kan jeg se forsikringslappen?”. Sam begynte å lete rundt og fant den ikke i begynnelsen. Politimannen mistet tålmodigheten og gikk bort og stoppet en Coca Cola transport. I mellomtiden fant de den. Da hadde det allerede gått litt tid. En annen vakt kom også bort. Sa at den hadde gått ut og vi måtte til politistasjonen. Lappen var stygg og vanskelig å se på. Politiet satte seg inn i bilen som allerede som var ganske full. Nå var det 12 pasasjerer i en 7 seters bil. Radioen skrudd av. Total taushet. Inntil vi var inne i handelssentrum ute i intet mellom Jinja og Mbale. Kjørte inn til krysset i handelssentrumet ved siden av politistasjonen. Sam og politimannen gikk inn på stasjonen. Samtidig var det ei sur kvinne som skrek i døra til stasjonen. Sam var der inne lenge, kanskje en halv time(det føltes i allefall som en liten evighet). Han kom ut ganske stille og var rolig. Begynte å kjøre med en gang han satte seg inn. Lappen viste heldigvis at den ikke hadde gått ut ennå. Alle var takknemlig for det og resten av turen gikk smooth til leirplassen på utsiden av Mbale.

Når vi kom fram var programmet for dagen allerede begynt. De hadde begynt dagen før faktisk. Med en gjesteforeleser som snakket om hvordan man skulle kle seg og være skikkelig kledd. At kvinner ikke skulle friste menn med sine klær. Kristne skulle for all del ikke drikke alkohol og røyke. Fordi det var noe som gav galt inntrykk. Rett å slett alt var rettt fram. Hun var også stolt av klæra ho gikk i fordi de kostet bare totalt 80000 shilling = 250 nok(dress). Etter dette fikk vi tilbud om å reise og se sentrum av Mbale av ei vi bli kjent på Leadership Summit i Gerenge. Vi takket ja, og skal si at Mbale er en rolig by. Der boda boda sjåførene ligger åpå motorsykkelen og bare venter på at du skal sette deg(helt omvendt av Kampala der de maser for å få akkurat kjørt deg). Gateselgerne så snille som engler. Tørr nesten ikke å rope på deg. Venter rett å slett til du kikker på varene. Virker rett å slett som de ikke er interresert i å selge varene sine. Byen er fin med fjell rundt. Langt bak bakkene er Mount Elgon og Sipi Falls liggende å vente på flere turister. Se for deg noen doble gater med en ende ved ett rosa klokketårn. Da har du Mbale sentrum i ett lite nøtteskall. Seff med flere detaljer, Zain, MTN, Mango reklamer. Byen er alikevel stille. Markedet i byen var fult med all slags varer. Gateselgerene hadde alt fra Pall Mall til fake rollex som ekte afrikansk marked. Fult av frukt og grønt å mye annet dill.

Langt bak denne bakken er Mount Elgon.

Vi kom oss tilbake til conferansen etter litt tid. Fikk med oss kveldsmaten og noe mer bibeltimer. Før vi fikk en seng med de stiveste fjærene som eksisterer(takk Samuel(Ikke Sam, ikke bli forvirret) ett eller annet for å gi meg sengen uansett!). Kom oss opp på lørdagen. Etter litt om og men. Så skjedde det noe som aldri har skjedd i min korte/måned lange opphold i Uganda. Jeg frøs i Uganda. Frøs. Ja, du leste rett; Frøs! Låg i senga og frøs. Plutselig dukket OJ opp på siden av meg og spurte hvordan jeg hadde det. Svarte ærlig. Han ble overrasket. Gav meg soveposen. Sa at han hadde lagt på siden svart te(siden han vet hvor lei jeg er av den søte melketeen). Etter en liten time der han var på bibeltime av ett eller annet slag. Fikk vi tilbud om å reise til byen å skaffe noen medisiner. Fordi Sam(ikke han som gav meg sengen) skulle inn alikevel. Vi fikk litt tid inni byen. Der vi fikk ett par tabletter(som jeg mest sannsynlig måtte hatt resept for å få tak i Norge + betalt mer enn 3 kroner for). De lindret med en gang på magen. Vi gikk rundt til plasser vi følte oss konfetable med. Åt litt hvit meny(chips and sausages) på grunn av magen så ville ha ”relativ” trygg mat. Gikk rundt og skaffet vann og andre viktige artikler. Ho vi kjente hadde invitert oss på noe som kaltes wedding introduction: som er en introduksjon for to familier. For å vite hvem den aktuelle maken(brud/brudgom) er.

Brudegave opplesning på Wedding Introduction

Nå ble vi kjørt langt ute i gokk. Forbi ett par små handelssteder utenfor Mbale, en hel del hus malte med MTN, Zain, Warid & Mango farger. Etter en kjøretur på ca 20 minutter dukket vi opp midt ute i intet. Har ingen anelse hva det heter her. Bare at det er utenfor Mbale District og i rettning av Kenya. Der var det en del slitne japanske biler og partytelt med masse blå Pepsi plast stoler. Hørte noen snakke i mikrofon fra 15 meters avstand eller noe. Vi gikk igjennom en liten hvit inngang og ble ført til noen stoler, to stykker gikk ut av sine stoler og gav dem til oss. Merkelig greier, smiler og setter seg ned. Mennene 5 meter ifra meg snakker på lokalt språk med noen engelsk ord innimellom. Forstår derfor ”relativt” mye av det skjer. Plutselig kommer det flere jenter dansene framover nær scenen. Publikum ler og vi ser på hverandre og ler. Fordi vi forstår så å si ingenting. Ho som har invitert oss har heldigvis satt oss på siden av moren. Som begynner å forklare oss hva som skjer. Det som skjedde og skjedde flere ganger var at klanen til hun som skulle gifte seg. Kommer ett par ganger med andre jenter(gamle, for unge og de som har lyst) for å tulle med klanen for mannen. Dette skjer ett par ganger før de gir fra seg kvinnen som skal gifte seg. Noe mer som skjer er at flere menn går ut for å diskutere brudepris. Etter litt tid med en musikant. Kommer de tilbake med innpakte gaver. Få minutter senere forteller konfransier hvem gavene er fra(hørtes i alle fall slik ut ellers var det hva som var gaven). Gledeshyl kom fra de eldre kvinnene her ettersom ting/folk ble lest opp. I mellom alt dette var det tusen blikk fra ungene som lurte på hva vi gjorde her. Vi kom der i 3-4 tia og det var ferdig rundt 7- 8 tia. Solen hadde gått ned i allefall for en til to timer før det var ferdig.

Ble kjørt fra Gokk til leirplassen og conferansen. Der vi fikk en beskjed at vi nordmenn var jo en ”stamme” så vi måtte jo ha en Skit/sang eller lignende som var typisk norsk til Culture Night. Vi hadde ca 15 min på å både ha kontroll og ha noe på scenen. Det ble ”Å du som metter”, vinking fra Kongen på ballkongen, skigåing, slalom, roing & fjelltur med kvikk lunsj. Tror vi leverte det de forventet selv om sikkert ikke tonene i ”å du som metter” var så veldig pene. Var blitt totalt utslitt. Gikk på rommet for å slappe av. Det endte opp i søvn som endte 8 tia søndag.

Søndagen våknet jeg til te på siden og annet dill. Det ble en stille start. På grunn av min stopp i går ble det klart fortalt fra OJ at jeg skulle slappe av så jeg orket å reise til Kampala. Ok det ja. Det ble utrolig varmt inne på rommet. Gikk dermed ut på utsiden for å finne et tre med lun skygge. Ble ikke lenge med pause før ett par gutter gikk bort og spurte hvordan det var å være Mzungo. Om det eksisterte ett land hvor de kunne forandre huden fra svart til hvit. Fordi de hadde hørt at dette eksisterte. Prøvde å holde meg seriøs(var vanskelig), men fikk sagt klart at det eksisterer ikke(selv om Michael Jackson var i tankene).

Etter ett par timer så var det tid for avreise. Var fortsatt sliten, men medisin fungerte så den lot meg ha energi nok til å klare meg litt til. Da fant de ut at bilen hadde flatt dekk. Sam(ikke han som lånte meg sengen) bestemte at meg og 2 til skulle sitte i bilen til nærmeste handelssentrum før Mbale for å fikse problemet midlertidlig. Mens de andre gikk dit(for da kunne bilen bli reparert samtidig som de gikk). Vi kom fram først var det en som ville hjelpe, men han ville at vi skulle kjøre en merkelig rettning. Så Sam lot han bare gå ut. Så såg han dem som hadde sett problemet på leirplassen. De fant litt etter litt alt mulig av utstyr og prøvde å løfte bilen litt opp slik at de kunne få luft inn i dekket. Tiden gikk og vi var stående på stedet hvil for 30 minutter ganske enkelt. Rett foran en kafe. 20 min fra Mbale eller så. Flere person løpte etter verktøy. Skrujern, skiftenøkkel og alt annet som de hadde. En kar dukket faktisk opp med en sykkelpumpe. Ja, en sykkelpumpe. Jeg tuller ikke en sykkelpumpe. Som du bruker for å puffe luft inn i sykkelhjul. En sykkelpumpe. Den ble satt inn i hjulet for derretter av to personer manøvrert slik at det kom inn nok til at bilen skulle nå inn til Mbale. Ett lite mirkal at vi klarte å nå inn til Mbale på ett dekk som var pum-pet opp med sykkelpumpe. Der ble vi fort en time på grunn av vasing på høyt nivå. Der Sam følgte med arbeiderne med argusøyne for å se om arbeidet var ok. Det var en splint som hadde kommet inn i hjulet. Etter at hjulet var passe tett. Så ble dekket testet om det var ok med 11 pasasjerer og masse bagasje. Ikke bare bilen: hvordan den skulle være iforhold til asfalten. Flere av de andre hjulene ble deretter også fylt på. For så å betale for gildet og komme seg avgårde.

Mbale

Vi kom oss på veien 2 timer og ett eller annet forsinket. Turen ellers tilbake til Kampala gikk smertefritt. Ett stopp i Jinja for alle. Der det ble inkjøp av litt å ete(chrisp og Maize). Ellers kjørte vi videre, gjennom skogen og noen snarveier om Ntinda(rundt der Anders & Fredrik bor) for å slippe unna de verste køene inn til Kampala. Ja, jeg la merke til Taste Budz, Yes. Vel hjemme. Mwebare. Pst: Lite stoney i det siste. Får ta det igjen i Kampala.

Jakten på den forsvunnede kniven.

Når vi var små så pleide vi av å til å spille ett spill som hette Den forsvunnende diamant. Der målet var å finne den ene diamanten på en eller annen måte på det afrikanske kontinent. Der du begynte fra en av tre startpunkter med ett mål for å få tak i den spesielle diamanten uten å blakke deg helt. For du visste aldri om du måtte ta sjanse å kjøpe flybilett eller ferje til Madagaskar.

Men, nuh er det på tide å komme seg ut av barndommen og komme fram til nåtid. Der jeg er midt på spillebrettet. Som en brikke er jeg plassert midt i Kampala. På leting etter den forsvunnede kniven. For uansett hvor du skal ete i Uganda. Så skal det for all dels ikke gjøre dem med kniv(Kaso, Kasamba, U name it). Alt skal etes me gaffel(Eoma elle noe sånt) og fingrene. Var på Caddies Fastfood. Bestilte Fries og sauseges. Fikk maten med bare gaffell og ketchup. Måtte til og med be om Salt(det kan lages en annen sak om senere i samme som med Brus testen). Når jeg spurte pent om kniv så ble det vas. Ikke kødd en gang. Trenger du virkelig kniv? Ja, gjør nok det.

Ledership Summit 08. Kan kommentere det med kniven der også. Vi var der fra tirsdag til søndag ettermiddag. Første kvelden besøkte vi ”Gerenges Fine Establishment” hvor du bestiller Saus(aka kjøtt eller fisk hvis det er det som blir servert fra servitrisen). Der fikk vi fisk(vil vite hvordan les: forrige settning) men uten mulighet for å bruke kniv på den.

Selve leiren fikk vi to varme måltid dagen. Gjerne enten med fisk eller litt kjøtt. Greit det for all del. Maten var sabla god. Du måtte rett å slett bare voldta enten fisken eller kjøttet for å få delt det med gaffelen. For kniv? Hvem bruker det? Hva brukes den til?

Så jakten min forsetter. Er tilbake i Kampala. Har fridag og skal ha lunsj sammen med team kompisen. Er på en kinesisk resturant. Tenker ikke så veldig hardt på hvordan å få maten i seg egentlig. Fordi? Jeg er svinaktig sulten i gjerningsøyeblikket. Helt til vårrullen dukker opp. Da ser jeg med forbauselse at vi har gaffel og spiseskje, men ingen kniv. Spør høffelig om det er mulig å få kniv? Nei, du eter vårrullen med servietten, men du kan få spisepinner.

Som du sikkert skjønner. Så er det en forundret person som vandrer rundt i Mulago, Kampala. Kniv, hvor er kortet som gjør at jeg finner en plass de eter maten med kniv? Eller må jeg gå på ett supermarket å ta med meg når jeg skal ete ute?

For hvor er den forsvunnede kniven gjemt seg. Vilken brikke er det som har funnet den. Det er sannelig ikke meg i allefall. Sikkert Act Now teamet i Kampala som funnet den, å siden terningen allerede kastet og spillet er i gang. Så er det bare å forsette med full guffe uten kniv selvsagt. Neste prosjekt blir jakten på den forsvunnende …