mvh

Colaholikeren.

Etter to uker på Hald. Så er alt bare ikke det samme. Uansett hva folk sier om nye grandiosaer med og uten paprika. Det gjør liksom ikke så mye. Heller ikke at dessverre Lillestrøm ligger på siste plass. For å være seriøs så håper jeg akkurat det forsetter. De har tross alt vært i tippeligaen siden 70-tallet. Det er på tide at de går ned i Adeccoligaen.

Unntatt at jeg fortsatt bryr meg om tippeligaen og Strømsgodset. Derfor glad for resultatene til Henning Bergs Lillestrøm. Det har vært en solid overgang fra Focus Uganda til Hald milijøet. Der vi går igjennom våre tanker om det vi har opplevd. Snakker om enkelt og fast. Går på butikken og drikker bedehusvin igjen. Herlige saker. Selv om smaken av millet brød og bønnestuing hadde vært digg.

Ikke minst er det merkelig å bli spurt av alle rundt i Mandal om hvordan jeg har det og svare høflige over alt. Kan ikke glemme at jeg savner boda bodaer i gata. Som kan kjøre meg rundt til den presise gaten eller bensinstasjonen. Genial oppfinnelse. Slik at jeg slipper å gå over Halseveien ned til sentrum. Utenom dette så blir det planlegging om framover. Stresser hodet. Mange internasjonale elever som gleder seg selvfølgelig til å komme heim. Slik som eg gjorde i Uganda på slutten.

Har ikke oppdatert noe særlig. Men det har vært mer enn nok å gjøre. Masse folk å møte og slappe av med. Så hvis du er søker til Uganda på Hald og har spørsmål. Send en mail. Da får du svar når eg har tid. Webare.

Ett bilde heime ifrå.

Når har eg da kommet hjem. Sitter i Flekkefjord. Har hatt en hel drøss med besøk. Sett og snakket med nærmeste familie. Noe som er sabla kjekt. Ikke minst kicket de litt i Risk. Heldigvis er det mer i denne sammenhengen enn dette. Flekkefjord er stille. Stille stille stille. Nesten ikke en lyd å høre. Ikke at eg savne ”Adolph” pastoren over gata i Kalerwe. Eller Mullaen over gata, men alle de andre herlige lydene. Som hanen som galte. Ungene som skrek fra titt til annen. Merkelig det der.

Ikke minst begynne man å lure på hva som skjer når man ikke ser noen på gatene. Har nå sett meg rundt fra Sola Flyplass til Lyngdal. Uten hell. Gikk rundt i Lyngdal sammen med tre nære venner. Vi så jo nesten ingen andre der. Heller ikke imponerende mengder med biler kjørende. I tillegg stoppet de når eg skulle over veien. Bilen stoppet når eg skulle over veien. Ikke lett å forstå den logikken der nå. Selv om innerst inne så skal de stoppe. Bare hadde andre forventninger. Ikke nok med det kameratene mine syntes det var pigade varmt med 15 grader celsius. Holdt på å fryse meg halvt i hel der vi gikk rundt i Aleen til nye Rema 1000(tidligere Lidl). Man kan bare lure.

Så hvor lang tid før kommer inn i Norge igjen er ikke lett å si. Det er både godt og merkelig å være i kjente trakter. Leste bistands aktuelt og kommentarene som de hadde om President Museveni og ikke minst hans Nepotisme(altså ansatte familie medlemmer over velkvalifiserte). De diskuterte også hvor bortkastet det var med å skaffe nytt fly for presidenten av Uganda. Kan skjønne skepsisen til en viss grad, men hvor mange milliarder norske kroner gikk inn i dragsuget til Opraen i Oslo. Piece of Cake I say. Eg har lest og hørt hvordan de diskutere presidents framtid og fortid. Om hans forvandling fra bush man til statsmann. At hvis han gikk av før forrige valg (det vil si 2005) hadde ham mest sannsynlig vært en frigjøringshelt fortsatt. Så eg er ikke spent på neste valg( mest sannsynlig veldig veldig rigga) og om hvem som vinner(selvsagt mr. Museveni). Heller spent på hva som skjer med opinionen og hvilke virkemidler det blir brukt mot dem. Snakker da om valget i 2011 i Uganda selvsagt. Som er noen dager til fortsatt.

Håper påska di har vært god og ikke forgjeves. At du har fått oppmuntring og trøst i ordet om ikke annet. Det er mer enn nok egentlig. Alt annet flyter rundt i strie strømmer uansett. Mer siden. Nå er det heimelaga kjøttsuppe på gang og sangen som spilles heile tia nå er T.I. ft Justin Timberlake – Dead and Gone.

Det er fjernt. Snart så snart ferdig med oppholdet. Føles som jeg har just kommet her egentlig. Nå er tida der de viktigste gatenavn og bydeler ligger innbakt i hode. Vet hvor jeg får fatt i alle herlig og usannsynlige ting. Som ekkelsmakende iskald kinesisk te på boks. Verden er bare herlig. La meg heller ikke glemme Jifu sjokoladen heller og det nydligste av alt: Jireh – Easy wash dish wash. Du vet at det er hjernedødt.

Nå som det er siste innspurt. Skal bli merkelig å lese norske aviser etter å ha bladd igjennom New Vision, Daily Monitor og East African. Se hva som kalles for problemer og hva som egentlig er bare sutring på høyt plan. Her er det enten: underslåing fra parlamentet, barneoffring, sult i nord av landet(Kamoja), Gadaffi som er sur på avisa Red Pepper, Museveni som snakker om å være patriot, byggninger som rister til de detter ned, bygging av buss parkering på sentral fotballstadion, Sør Sudans grense stenges midlertidlig, Lake Victoria øker mengden alger, flystyrt i Lake Victoria etc. VG og Dagbladet hadde hatt helt andre forsider og ikke minst andre ting som viktige. Hva har skjedd på det tv programmet. Har John Arne Riise kjøpt ennå en Ferrari. Av å til hadde det vært seriøse nyheter. Selvfølgelig. Bare ikke i samme omfang. Mer ryktebørs enn aktualiteter. Blir fjernt å åpne VG nå rett å slett.

Se på helligdagene på TV2 med de reklamene for alle mulige NGOer som trenger penger. Komme til å bli ett merkverdig fenomen. Ikke minst tenke på Unicef logoen og Verdens matvareprogram i FNs regi. Spesielt siden både en del av konteinerne på plassen til Focus er fra dem og hvor enn i nordvest av Uganda jeg var. Så var det en lastebil fra organisasjonen. United for Nothing maybe, men mat klarer de i allefall å levere.

Tiden er snart omme på oppholdet. Mye av det jeg har opplevd har jeg etter beste mening prøvd å beskrive. Noen ganger sikkert med hell. Andre andre ganger er det sikkert helt uforståelig. At jeg har klart å dele rom med en kar som Ole Johan i 6 månder snart. Uten å løpe på veggen. Er jo ett lite mirakel i seg selv, men det har fungert overraskende gått. Med hans gode støtte og hjelp. Prøvd å gjøre det samme til ham. Satse på det 50 50. Å ikke minst leve i en vertsfamilie med først to unger til å bli fire over jul. Har vært en gledelig utfordring. Pluss som automatisk vekkeklokke. Unger digger å skrike om morgen av en eller annen grunn som er helt ufattelig. Sikkert sulten som tar dem. Hadde ikke kommet så fort inn bylivet i Uganda. Uten å ha levd hos disse. Samtidig å bli introdusert til alt Ugandisk tidlig så ingenting senere skulle bli en merkelig overraskelse.

Ikke minst forlate både Kyambogo CU og Focus hovedkontor. Alle de studentene som vi har blitt kjent med. Ansatte på kontorene ikke minst. Skal bli fjernt å forlate dem nå. De har vært en enorm hjelp. Både til pushing ut i det ukjente å bare gå(satset selvfølgelig på at det skulle gå bra). Det gjorde det også etter hvert. Når du fant ut av hvor enormt arbeidet til Kyambogo CU var. Minst 4 aktiviteter daglig ++ misjonsreiser til distriktene. Litte grann å plukke i for å si det slik.

Rett å slett mange opplevelser. Dratt foreksemple tann med tang. Det er en uting, men det fungerer. Å forlate Uganda nå blir merkelig. Skjønner hvorfor noen av de som var her i fjor med Hald av å til savner plassen. Tror jeg kommer til å gjøre akkurat det samme. Spesielt når snøen faller i Markens. Punktum Finale.

.

Bensinstasjonen i Butiaba

Dette er en bensinstasjon fra Uganda. Ikke fra hvor som helst i Uganda. Den er en bensinstasjon i Butiaba. Butiaba som er 2 timer fra Masindi. Masindi som 5 timer med buss fra Kampala. Lure på hva som skjedd hvis dette skulle ha vært en bensinstasjon i Norge. Ikke minst leve i de husene som rundt den. De fleste husene er stråhus som vises her. Er her fordi en storm på 60 tallet ødlagte byen og den fikk aldri midler til gjennoppbygning. Derfor måtte fiskerne bygge sine egne hus. Som ble jordhus med stråtak. Bare hvis jeg bare hadde fått opplevd den byen Humprey Bogart så. Har bare sett restene som var på siden av SS Robert Croyden. Du kunne se at byen hadde hatt en storhetstid for en stund siden. Til og med vannfly hadde jevne avganger til Cairo fra her. Nå vil ikke det ha skjedd. Folkene vil ikke få smake mye av den oljen som er funnet av Lake Albert. Hvis det så blir det en liten del av befolkningen. Derfor velger jeg dette bilde av bensinstasjonen i Butiaba og husene rundt. Hvor geitene vandrer stille rundt. Lure på om noen i Kampala hadde brydd som denne forskjellen. Om at denne byen skal ligge slik den gjør. Eller om noen husker at denne plassen har en stolt historie som bare ble vasket vekk. Håper bare at det ikke skjer en gang til.

Kasumbi Tombs

Ngamba Island

Ja det har vært en del norske dager i Kampala i det siste. Det begynte med en gruppe fra Laget som kom til Uganda forrige helg. Som vi som Team Uganda viste enkelt rundt i Kampala. Til helt elementære plasser for å skaffe småting for sin ferie i landet. Som penger og sim kort. Utenom dette tok vi dem også til Kasumbi Tombs. Så nå har Team Uganda vært der to ganger. Det som var herlig denne gangen. Var når guiden var ferdig med sin informasjon. Så begynte regnet å falle. Vi ble sittende der å vente til det roa seg.

Midten av uka reiste den norske gruppen avsted. Vi skulle gjøre noen ærender i byen. Brukte totalt 4 dager på å gjøre det ene ærendet. Ellers så satt vi og hadde lunch på Kampala road. Da ser jeg noen kjente på utsiden av resturanten. Vinker de inn. Det var jo Ruth og Christine som egentlig skal være i Kenya. Sykt moro å se dem igjen! Den andre helga(6-7 mars) var vi også med den Norske gruppa. Fredagen var vi med dem på Ngamba Øya. Hvor de har ett lite reservat for Sjimpanser. En øy midt uti Lake Victoria dedikert til disse. 1,5 timers båttur som egentlig var 2 timers. Ikke galt til å være her. De satte i allefall ikke fast båten slik som de gjorde i Murchinson Falls. Selvfølgelig så vi på Sjimpansene. Som var over gjerde. Det var stilig og satse på bildene også er det. For å være ærlig med en sammenligning fra Team kameraten min at øya lignet på Jurasic Park.

Lørdagen viste vi dem Barneprosjektet på Focus. Etterpå var det enten byshopping eller Nakawa markedet. Jeg tok meg av de som gikk i byen. Det var kos å gå med Nordmenn som hadde andre blikk på Kampala. Samtidig som en av de fikk sin første boda boda tur i Uganda. Etter shopping og eting. Så tok vi dem til Kyambogo og Primetime. Prime Time er ”lavterskel” møte med dans, drama og humor ++ litt lovsang og tale. Denne gangen kom jo taleren i gang når egentlig programmet skulle ha vært over. Så vi fikk bare ti minutter med talen. Lørdagen var en vinner for de fleste i gruppa satser jeg på..

Blir kanskje noe mer norske ting i dagene framover. Bare ikke 13 stk fra laget gruppen. Er takknemlig for å kunne ha hjelpet dem. Å ta del i deres opplevelse av Uganda. Vi i Team Uganda skal sikkert en av dagene framover prøve å lage Risgrøt fra bunnen av.. Blir spennede hvordan den kommer til å smake.. PS: Bendik, takk for melkesjokoladen

Kampala

Dette er noe jeg skulle ha gjort for lengst. Før første måned hadde gått. Da ville versjonen begynte slik: Bråkete, full av alformange folk. Grisete gater, slitne Toyota Hiace på hvert bidige hjørne, skrikende folk som prater om Gud, selgere som roper på deg, boda boda sjåførere som sier de er din venn, tuting på høyt plan, full musikk fra Simba butikkene, moskeer som ber i allahs navn på speed, predikanter som er like kvasse i lydbildet som ett tveeget sverd og hål i hver bidig gate. Sånn kunne mitt herlige bilde av Kampala ha verdt.

Utenom at det bor rundt 4 millioner her. Med alle mulige økonomiske klasser. Kampala har sin sjarm også. Selv om det er vanskelig å skrive den uten å gi deg ett verdig bilde. For selv om folk bor tett og støyen er der. Så eksisterer det en sjarm bak alt bråkete. Ett bilde i det sentrale fra Kampala road til Old Taxi Park. Blir som oftest skremmende for en utforstående. Alle folkene og bilene mixet sammen på liten plass. Slik er det heldigvis ikke på alle andre sider. Selv om det er ganske fult overalt. Da tenker jeg på hvis du enten reiser til sentrum mellom 11 – 16 så er det kø. Hvis du skal ut fra sentrum rundt 12 – 19 i den rettning som jeg bor. Mulighetene er der for kø. Min enkle teori er at Kampala er ikke Kampala hvis det ikke er bilkø. Fordi da ville borgerne ha noe mer å gjøre enn å være i kø. Uten kø dannelse så har ikke byborgerne så mye å gjøre. Derfor trenger de kø. Skal dessverre ikke bo lenge nok til å få med meg hele effekten av køene. Det jeg har fått med meg er dette. Folk hopper ut av Taxiene og over Boda med en gang de kommer i kø. Da skviser bodaen seg mellom trafikken. Gjerne så nærme bilene at kneet til den sittende bakpå kan føle lufttrykket til bilene som kjøres forbi. Fortsatt har jeg bare snakket litt generelt om Kampala. Nesten for enkelt. På en gate er det Stager til Taxier og Bodaer. Autoriserte MTN selgere og gateselger. Som kan ha alt og ingenting. I den bydelen der jeg har brukt mest tid. Er det fire supermarkeder. Med forskjellig utvalg. Mye det samme, men alle stiller forskjellig. Det er en elektronisk butikk som selger for det meste mobiler og utstyr til mobiler. Hvis du er heldig så kan selgeren lete fram en usb penn. Bortiforbi så er det slaktere og Kalerwe marked. Ett marked er som marked pleier å være. Fult av selgere som har alt i denne verden. På den ene siden av markedet er maten. På andre er det klær og alt annet som du sikkert kan få bruk for. Gjerne prototyper av kopier som hadde gjort en kineser til å svette. Fordi den virke litt for ekte. Men Kampala har mer enn denne delen. Den har Nakasero Hill, som er NGO’er og turist gate så å si. For når du er nedeforbi Nakasero kommer du til Buganda Road som har 1000 Cups og to små afrikanske markeder laget for turister. Helt du ender til The Square hvor hovedpolitistasjonen ligger. Herfra kan du gå inn i busser, taxier igjen og folkemengden. For i Nakasero og Buganda Road er det relativt stille. Kampala er også mer enn ett par turistgater og plasser hvor NGO’er har hovedbaser. Du har rikingstrøk som Bugulobi, Ntinda og Kololo. Der du ser enda flere NGO’er på rekke rad. Deriblant Strømme Stiftelsen. Rikingstrøk i Kampala pleier å være litt slik. Ryddige gater, hus med svære porter, bevæpnete vakter og svære supermarkeder gjerne med ferskvare avdelinger. Ikke akkurat som slakteren i Kalerwe.

Kampala er en plass der forskjeller kommer til syne. Som tilligere skrevet. Så kan du ser det minste skuret og plasset på siden hverandre. Midt i Kalerwe. Så er det en svær mur med et digert bygg. På siden bygges det nå ett hus av bølgeblikk. Byen er også full av uforutsigbarhet. Som gamle byggninger fra 60 – tallet gjort om til kjøpesenterer. Der du kan gå i ganger fulle av de samme tingene i flere etasjer. Som den ene vi var innom og kjøpte verktøy. Hele bygget var dedikert til hus og rørlegging. Hvis du gikk inn videre og over gaten kommer du til ett nytt senter av samme slaget. Denne gangen finner du hvor supermarkedene finner storboksene med Rwenzori vann og Manji kjeks. For de er her på rekke og rad. Hvis du er fortsatt sulten kan du finne enda mer moro inn det senteret. Når har kommet ut av dette og stirrer nedover gaten ser du bilverksteder på rekke og rad. Alle med samme oljen og tilbud om Yana tyres. Africa run on Yana Tyres. Hvis du går opp en liten bakke og kommer inn i ett nytt område. Ser du Old Taxi park. Med butikker på sidene. Selgere som kommer løpende mot deg. Forsetter imellom alle de herlige Toyota Hiacene. Så kommer du til Luwum Road. Der har du flere senterere. Som oftest har hverdags elektronik. Gjerne mobiler, dvd’r sjapper og klesforretninger.

Kommer du ut av den stressende delen inn i Kampala road. Kan du prøve å få en taxi vekk fra dette området. Eller sette deg på en resturant. Noe annet som slår deg i denne byen. Er all hus byggingen. Det siste er stadioen til Kampala City FC (KCC) bygges nå deler om til Taxi Park. I begynnelsen av Bombo Road bygges det opp. I tiden jeg har bodd her har de satt opp to bygg før Wandegya. Wandegya er enda en bydel som fortjener annkjenelse. Her er det også ett marked. Traffiklys og taxi stopp. Hvor du kan få tak i alt og ingenting. Flere supermarkeder som tilbyr det meste. Med den kjente Agah Khan moskeen høre også til denne delen. Den som er på ett frimerke.

Hvis jeg ikke bare skal beskrive denne storby gate for gate, men hvordan omgivelsene føles så må det bli slik. Du er i en by som aldri står stille. Utenom på kvelden på søndagen. Da er kirkene på full gir og barene setter opp musikken. Ikke at jeg vet hvorfor, men slik er det. Byen er omgitt av små topper og bakker. Som gjør at det er sjelden altfor lange rette strekninger hvor du går og da snakker jeg ikke om veistandarden. For den er forskjellig etter hvor du setter dine bein. Hvis du først har kommet igjennom ett marked og ender i ei vanelig gate. Så kan du ”nesten” bli angrepet av unger som roper ”muuzungo” og smiler. En annen ting som vaneligvis skjer i Kampala er at du finner folk som springer opp til deg og spør hvordan du har det. Ut av dette komme personen å spør deg alt mulig. Hvilken klubb heier du på? Hvor bor du? Hvor er du fra? Hva gjør du i Kampala? Så man lærer å sette på en fast kasset av høflighet. Der du i tillegg stiller lignende spørsmål. Ikke minst hva synes du om Kampala? Svaret fra dem pleie å være uorganisert, folksomt og stressende. Kan se hva de sier. Hva som er stressende har allerede tydlig kommet fram. Men hvor jeg bor nå få jeg ikke følelsen av storby. Derimot bondegård. Fordi om morgen våkner man opp til hanen. Andre delen er kyllingene som går på gården. Av å til ser du geiter som går inne på plassen. Hvis vi er heldige ser vi tynne kuer. Alle de lager lyd. Men i området vårt er det egentlig ikke noe å tenke over. Det er moskeene, klubbene og kirkene som lager liv. Fra morgen til kveld. Begynner med Allah gulet rett før 0600 som skjer 5 ganger til iløpet av dagen. Klubbene som spiller musikk fra 1800 og utover. Kirkene som onsdagene har lydtest fra 0800 til 1600 og møte virke som å starte rundt 1800, alikevel er lyden like forferdelig selv om de stiller den i en liten evighet og har oljegenerator. Ordet støy hviste jeg ikke hva betydde før jeg ble boende i denne delen av verden. Søndagene tar det enda mer av. Fordi da har de flere samlinger på forskjellige plasser. Biltraffiken lager også lyd. Men når du har en sliten stemme som roper på arabisk i ropert. Så bryr du deg ikke om tuting fra Tataen i gata.

En storby på fire millioner skal kanskje ikke være stille. Selv om det eksisterer stille plasser. Har vært på en av dem. Da trodde jeg ikke dette kunne være Kampala. Satt en plass og åt. Det var ikke en eneste lyd. Lurer på om jeg er i Kampala. Sitter prøver å høre støy, men lykkes ikke før en trailer kjører forbi. Da blir man litt fornøyd.

Når man har bodd i denne herligheten i 5 måneder om noen dager. Så skal det bli merkelig å komme til Mandal/Kristiansand/Flekkefjord. Her går det alltid folk på gatene. Hvis ingen går her så vet du er oppe i 0500 og stresser med å finne en boda. Det skal bli fjernt å gå i gågata hjemme. Hvor det er ingen i forhold og ingen kommer bort å vil selge meg noe. Eller lurer veldig på hvordan jeg har det. Skit fiske for man da si.

Murchison Falls

Safari med Stil

SS Robert Corydon

Costa Del Congo, Lake Albert

En reise til Nord-Vest av Uganda helt på egenhånd. Uten noen særlig plan. Utenom kanskje destinasjoner og ønsker. De fleste ble oppfylte uten om ett. Port Masindi. Fant aldri noe informasjon om muligheter til aktuell transport til en ok pris. Derfor ble det Murchison Falls nasjonalpark istedenfor. To andre ønsker ble oppfylt. De var å komme til Butiaba og en natt på Hotel Masindi. Det første ønske er fordi filmen African Queen ble spilt inn der og det ryktes at stranden Costa Del Congo skulle være vakker. Andre ønsket er av den simple grunnen. Har allerede vært på det eldste hotellet i Ethiopia(sjekk Blå Hvit Juleferie). Så kan jo ikke være noe dårligere i Uganda der Hotel Masindi tilfeldigvis er det samme. Fun fact om hotellet: Humprey Bogart, Audrey Hempburn og Hemmingway har også sovet på hotellet.

Veien opp tok jeg Postbussen(som var en liten minibuss) som var veldig punktlig. Skremmende til å være i Uganda. Det upunktlige(hvis det kan kalles det). Var å stoppe for å plukke opp en påkjørt kylling som sjåføren sikkert laget middag av senere den dagen. De to siste timene av turen føltes som en liten evighet. Fordi jo lenger du kommer vekk fra Kampala på denne ruten. Jo verre blir veien og mer veiarbeid. På en av de verste delene av veiene til Masindi kommer en vanelig buss forbi oss i skremmende stor fart med tanke på alt veiarbeidet. 10 min seinere ser vi bussen liggende slengt på siden. 2 hjul opp mot veikanten. Restene ligger i veikanten med knuste baklykter etc. Kom seg fram og fant informasjonskontoret til Murchison Falls nasjonalpark. Resten av dagen å gå rundt å kikke i Masindi og finne Hotel Masindi. Noe som jeg tilslutt fant etter litt leting og vandring.

Dagen etter tilbake på kontoret. Får skaffet transport til parken siden ikke eksisterer noen ”public” eller offisielt tilbud til å komme seg bort dit. Fikk ordnet privat sjåfør for to dager til en ok pris, med en hake for sjåføren. Han må kunne kjøre Game Drive(Safari) så jeg slipper en del utgifter. Guid, sjåfør og avgifter inne i parken. Tilslutt løser det også seg. De ringer en kar som godtar sånt og er godt kjent i parken. I løpet av 15 min er han på pletten. Derfra kjøres vi hjemmom heimen hans og jeg leker litt med ungen hans. Så til Kobil for bensin og luft i dekkene. Derfra til destinasjonen Murchison Falls nasjonalpark. Fortsatt uten anelse hva jeg egentlig skal gjøre der når jeg ender opp der. Kommer etter to timer og samme kassett på pon de replay. Til første porten, selvfølgelig en heftig betaling. Prøver å være bosatt i Uganda, men ikke Ugandisk statsborger. Taper dessverre og må betale utlendingpriser. Nedtur, men kan ikke alltid like heldig. En ny times kjøring denne gangen nesten over aper som sitter midt i veien og hopper ut når bilen kommer. Men med en gang den er vekke; hopper de tilbake igjen. Timen går og vi er ved enda en port etter å kjør forbi på veien hvor folk ser etter fulger og dill. Vakten forteller at denne avgiften her er ny fra januar 2008 for å komme inn i denne delen. Ja vel, ikke så mye jeg kan gjøre med det. Betaler for å komme seg videre. Endelig en parkeringsplass. Sjåføren går kjapt i en rettning. Hører en fossedur. Virker som jeg på toppen av fossen. Som er massiv. Visse deler regner det og andre deler av den er det en regnbue. Herfra gikk vi av sted til enda en port. Hvor jeg betalte UWA for en båttur til bunnen av fossen. Litt senere kjørte sjåføren meg opp til Red Chilli Lodge. Hvor jeg var heldig å få plass. Fikk faktisk siste hytta for natten. Resten var allerede leid ut. Båtturen var grei den. Mine ord blir nok fattige i forhold til dyrene og omgivelsene. Bildene mine forteller bedre spesielt på safarien dagen etterpå. Det samme med morgene etter tropiske stormen som slo til på kvelden. Ozzyne(folk fra Australia) tok helt av akkurat som de ikke har vært i storm før. Sikkert fordi ett par hadde fått i seg litt for mange Tusker eller Nile Brew. Kan vedde på at det er en mix. Natur i bevegelse + øl = Galskap.

Det som heller enklere kan forklares. Var hvor vanskelig det er å skaffe transport i Nord-Vest. Hvis du ikke skal til Hoima eller Kampala. Nesten, merk nesten umulig. Jeg personlig brukte 18 timer(8 av dem sov jeg) til å skaffe transport til Butiaba. Det var verdt stresset uten tvil. Costa Del Congo var ufattelig vakker. SS Robert Corydon derimot har mistet sin glans og er ett rustent skip ikke slik som på postkortet som selges. Som havneområdet rundt skipet er forlatt og ødelagt av vind å vær. Butiaba viste visse bygninger som var eldre enn resten. Gjerne forfallende og på vei til å bli smuler. De husene som var stående skikkelig var jordhus med stråtak. På utsiden av sentrum var det en teknologisk sak fra Tullow Industries Limited. De som er ansvarlig for oljefunnet i Lake Albert. Håper at noen av de pengene ender opp i Butiaba. Butiaba trenger de. Det er den største bedriften utenom fiske til folket her. De holdt på med garnene ved sjøen. Andre svømte. Mens jeg vandret der ble jeg selvfølgelig godt motatt og fikk komplementer av jenter. Noe som ikke slutter å skje i Uganda. Litt om naturen i Butiaba, faktisk litt ørken lignende tilstander rundt her. Faktiskt fant jeg også kaktus. Føste gang i Uganda. Hvis du snudde deg fra stranden og mot innlandet var det småhøyder å ett grøntlandskap.

La meg gi deg 20 fun fact om heimreisen. Kunne ha hatt en egen bloggsak om den alene. For øyeblikket er jeg litt slapp etter en heftig reise helt på egenhånd. I ett område jeg ikke kjente eller hadde anelse om hvordan så ut..

Viktigste hendelser på reisen mellom Butiaba – Kampala:

1. Ca 2 timer hengende på rekkverket på lasteplanet til en Fuso Canteer (1 time alene inne i Butiaba pga handelsvirksomhet til de som eide den lille lastebilen).

2. Sjåførene stoppet fire ganger for å kjøpe trekull og fylle opp lastebilen.

3. Sjåførene stoppet en gang for å kjøpe en geit.

4. To stopp for å kjøpe Matooke.

5. En pissepause.

6. Fylte bare bensin i Hoima.

7. Brukte 2 timer å skaffe transport fra Butiaba(i løpet avden tid var det 2 boda bodaer på plassen opptatt, en taxi som var overfylt før jeg hadde fått nyst og en spesial(vanlig personbil) som var fylt før jeg fikk sagt ”hallo?”).

8. Sjåførene bytta og med den karen som drakk (ca 0,7 liter) vodka iløpet turen (alene) kjørte i ca 1 time før han andre heldigvis tok til mot og kjørte igjen. Han andre drakk ingenting i løpet av hele turen ikke en gang en dl vann.

9. Veien mellom Hoima – Kampala er hundre ganger bedre enn Masindi – Kampala.

10. Ble promotert etter ca 2 timer bakpå siden jeg var hvit og vi skulle inn i ett nytt distrikt.(se 1. for mer info).

11. Vi ble stoppet av politiet 5 ganger på veien. På en ca 7 timer tur. 3 av dem var evaluering av verdien på varene på lasteplanet.

12. Sjåførene betalte totalt i korrupsjon totalt 2000 shillings til trafikkpolitiet (skjønte hva som hendte selv om de bare snakket Luganda).

13. Betalte 5000 Shillings mer med denne transporten enn med Postbussen(som kostet 10 000 Shillings til Masindi).

14. Når vi hadde kommet til 20 min fra sentrale Kampala var tanken tom og vi kjørte på reservetanken. Ble sendt til en Boda Boda for resten av veien heim, mens en av sjåførene måtte gå med en jerrykanne å fylle tanken.

15. En av politimenne så meg og derfor stoppet bilen å spurte meg direkte om jeg hadde penger på meg. Svaret mitt var Sula Bulungi Ssevo(God kveld herr).

16. Det var lettere å komme til Hoima/Kampala enn tilbake til Masindi fra Butiaba.

17. Drakk en halv liter vann iløpet av hele reisen.

18. Åt ingenting den dagen før jeg var framme i Kalerwe.

19. Før lasteplanet var fylt med trekull. Kunne det totalt være 15 person eller mer ombord bak i.

20. ”Bye Muuzungo” hørte vi hele tiden mens vi kjørte rundt i Butiaba.

Stanbic

For den kjente leser av denne bloggen så har jeg ikke skrevet mye om venner, men i Uganda kan du komme langt med dem. I Norge også bare ikke på slike ting som her nede. Hjemme kan de gi ideer og støtte deg igjennom både harde og gode tider(dere vet hvem dere er). Være vekke fram dem samtidig som du vet at når du møter dem igjen vil alt sånn cirka være slik som når dere møttes sist. I Uganda derimot der du blir venner etter å ha møttes bare to ganger. Kan det gi litt andre konsekvenser. Der de kan tilby deg herlige tjenester som hjelper din hverdag. Spesielt hvis du besøker dem i arbeidstiden på bedriften som de jobber på. Så jeg kan takke vennskap at vi har allerede sett forskningsselskapet URI. Nå ettersom vi har vært en tid i Uganda. Skaffet en drøss med visitkort og venner som til advokater, tannleger, drosjesjåfører, elektronik forhandlere, New Jerusalem 2000 Limited(klesbutikk by the way), safari, sportsforretninger, direktøren for Uganda Safety Council limited etc.

Etter en liten tid så har du ett par kort å lene deg på og kontakter når du trenger det. Det som er godhistorien er at vi kjenner en kasserer i en Stanbic Bank. Ikke hovedfilialen eller en stor en. Bare en liten og grei en. Siden han har besøkt oss hjemme så har han lovt å hjelpe oss med alt som trengs i banken hans. Noe vi prøvde ut og tenkte var lurt. Så vi gikk inn i fillialen hans. Der var det 2 personer som hjalp med råd om sparing og nystarting av konto. Det var også to kasserere den ene som vi også kjente. Vi gikk inn det var 35 + inne i det lille lokalet. Vi gikk inn og tenkte hey, det er to timer til stenge tid. Noe som aldri kommer til å skje at vi kommer igjennom denne køa før det. De bruker ca 5 min pr kunde alikevel vil vi ikke komme forbi disse. Så vi gikk sakte ut døra. Etter oss kommer vakten. Vakten hilser vi høffelig på og han spør hvorfor vi går. Vi sier det er lang kø og at det er bedre at vi kommer en annen dag. Svaret hans er noe slik: kammeraten deres har ordnet det som trengs til dere. Så jeg kan føre en av dere fram til kassen, mens denne andre får hjelp etter på. Noe som skjedde. Jeg gikk på siden av begge køene med en bevæpnet vakt. Forbi to køer fram til kassen. Hilset høffelig på kammeraten våres. Som smilte og var glad for at vi besøkte fillialen der han jobbet. Han holdte på med en annen kunde samtidig. Etter det spurte ham hva jeg hadde i tankene. Det var å veksle store sedler til små. Noe som ble gjort kvikt. Samtidig som han holdt på med to andre kunder. I mellom tiden fikk Ole Johan hjelp av som var alamert av kameraten våres. Så Ole Johan snakket med han andre. Fikk satt ting i gang. Jeg var allerede ferdig. Kom bort spurte hvordan det gikk. Jo, de teller på insiden penger for meg. Så 10 minutter senere kommer småpengene fram som Ole Johan hadde spurt om. På grunn av dette vennskapet har jeg 50 000 Uganda shillings i 500 og 200 mynter(en liten pose med småmynt). 150 000 i 1000 sedler(ferske rett ut av sedelpressen til sentralbanken). Noe som vil gjøre hverdagen pigade mye lettere. Både med Kalerwe marked, boda boda sjåførene, taxiene etc

Jeg har liten tro på at hvis jeg hadde møtt en kar to ganger i Kristiansand. Ville tilbudt meg om å få VIP tjenester i sin forretning for slikk og ingenting. Det hadde vært herlig, men lite sannsynlig. Its Africa. Its Uganda.