En verden med forskjeller #2

Bensinstasjonen i Butiaba

Dette er en bensinstasjon fra Uganda. Ikke fra hvor som helst i Uganda. Den er en bensinstasjon i Butiaba. Butiaba som er 2 timer fra Masindi. Masindi som 5 timer med buss fra Kampala. Lure på hva som skjedd hvis dette skulle ha vært en bensinstasjon i Norge. Ikke minst leve i de husene som rundt den. De fleste husene er stråhus som vises her. Er her fordi en storm på 60 tallet ødlagte byen og den fikk aldri midler til gjennoppbygning. Derfor måtte fiskerne bygge sine egne hus. Som ble jordhus med stråtak. Bare hvis jeg bare hadde fått opplevd den byen Humprey Bogart så. Har bare sett restene som var på siden av SS Robert Croyden. Du kunne se at byen hadde hatt en storhetstid for en stund siden. Til og med vannfly hadde jevne avganger til Cairo fra her. Nå vil ikke det ha skjedd. Folkene vil ikke få smake mye av den oljen som er funnet av Lake Albert. Hvis det så blir det en liten del av befolkningen. Derfor velger jeg dette bilde av bensinstasjonen i Butiaba og husene rundt. Hvor geitene vandrer stille rundt. Lure på om noen i Kampala hadde brydd som denne forskjellen. Om at denne byen skal ligge slik den gjør. Eller om noen husker at denne plassen har en stolt historie som bare ble vasket vekk. Håper bare at det ikke skjer en gang til.

Kampala – min beskrivelse

Kampala

Dette er noe jeg skulle ha gjort for lengst. Før første måned hadde gått. Da ville versjonen begynte slik: Bråkete, full av alformange folk. Grisete gater, slitne Toyota Hiace på hvert bidige hjørne, skrikende folk som prater om Gud, selgere som roper på deg, boda boda sjåførere som sier de er din venn, tuting på høyt plan, full musikk fra Simba butikkene, moskeer som ber i allahs navn på speed, predikanter som er like kvasse i lydbildet som ett tveeget sverd og hål i hver bidig gate. Sånn kunne mitt herlige bilde av Kampala ha verdt.

Utenom at det bor rundt 4 millioner her. Med alle mulige økonomiske klasser. Kampala har sin sjarm også. Selv om det er vanskelig å skrive den uten å gi deg ett verdig bilde. For selv om folk bor tett og støyen er der. Så eksisterer det en sjarm bak alt bråkete. Ett bilde i det sentrale fra Kampala road til Old Taxi Park. Blir som oftest skremmende for en utforstående. Alle folkene og bilene mixet sammen på liten plass. Slik er det heldigvis ikke på alle andre sider. Selv om det er ganske fult overalt. Da tenker jeg på hvis du enten reiser til sentrum mellom 11 – 16 så er det kø. Hvis du skal ut fra sentrum rundt 12 – 19 i den rettning som jeg bor. Mulighetene er der for kø. Min enkle teori er at Kampala er ikke Kampala hvis det ikke er bilkø. Fordi da ville borgerne ha noe mer å gjøre enn å være i kø. Uten kø dannelse så har ikke byborgerne så mye å gjøre. Derfor trenger de kø. Skal dessverre ikke bo lenge nok til å få med meg hele effekten av køene. Det jeg har fått med meg er dette. Folk hopper ut av Taxiene og over Boda med en gang de kommer i kø. Da skviser bodaen seg mellom trafikken. Gjerne så nærme bilene at kneet til den sittende bakpå kan føle lufttrykket til bilene som kjøres forbi. Fortsatt har jeg bare snakket litt generelt om Kampala. Nesten for enkelt. På en gate er det Stager til Taxier og Bodaer. Autoriserte MTN selgere og gateselger. Som kan ha alt og ingenting. I den bydelen der jeg har brukt mest tid. Er det fire supermarkeder. Med forskjellig utvalg. Mye det samme, men alle stiller forskjellig. Det er en elektronisk butikk som selger for det meste mobiler og utstyr til mobiler. Hvis du er heldig så kan selgeren lete fram en usb penn. Bortiforbi så er det slaktere og Kalerwe marked. Ett marked er som marked pleier å være. Fult av selgere som har alt i denne verden. På den ene siden av markedet er maten. På andre er det klær og alt annet som du sikkert kan få bruk for. Gjerne prototyper av kopier som hadde gjort en kineser til å svette. Fordi den virke litt for ekte. Men Kampala har mer enn denne delen. Den har Nakasero Hill, som er NGO’er og turist gate så å si. For når du er nedeforbi Nakasero kommer du til Buganda Road som har 1000 Cups og to små afrikanske markeder laget for turister. Helt du ender til The Square hvor hovedpolitistasjonen ligger. Herfra kan du gå inn i busser, taxier igjen og folkemengden. For i Nakasero og Buganda Road er det relativt stille. Kampala er også mer enn ett par turistgater og plasser hvor NGO’er har hovedbaser. Du har rikingstrøk som Bugulobi, Ntinda og Kololo. Der du ser enda flere NGO’er på rekke rad. Deriblant Strømme Stiftelsen. Rikingstrøk i Kampala pleier å være litt slik. Ryddige gater, hus med svære porter, bevæpnete vakter og svære supermarkeder gjerne med ferskvare avdelinger. Ikke akkurat som slakteren i Kalerwe.

Kampala er en plass der forskjeller kommer til syne. Som tilligere skrevet. Så kan du ser det minste skuret og plasset på siden hverandre. Midt i Kalerwe. Så er det en svær mur med et digert bygg. På siden bygges det nå ett hus av bølgeblikk. Byen er også full av uforutsigbarhet. Som gamle byggninger fra 60 – tallet gjort om til kjøpesenterer. Der du kan gå i ganger fulle av de samme tingene i flere etasjer. Som den ene vi var innom og kjøpte verktøy. Hele bygget var dedikert til hus og rørlegging. Hvis du gikk inn videre og over gaten kommer du til ett nytt senter av samme slaget. Denne gangen finner du hvor supermarkedene finner storboksene med Rwenzori vann og Manji kjeks. For de er her på rekke og rad. Hvis du er fortsatt sulten kan du finne enda mer moro inn det senteret. Når har kommet ut av dette og stirrer nedover gaten ser du bilverksteder på rekke og rad. Alle med samme oljen og tilbud om Yana tyres. Africa run on Yana Tyres. Hvis du går opp en liten bakke og kommer inn i ett nytt område. Ser du Old Taxi park. Med butikker på sidene. Selgere som kommer løpende mot deg. Forsetter imellom alle de herlige Toyota Hiacene. Så kommer du til Luwum Road. Der har du flere senterere. Som oftest har hverdags elektronik. Gjerne mobiler, dvd’r sjapper og klesforretninger.

Kommer du ut av den stressende delen inn i Kampala road. Kan du prøve å få en taxi vekk fra dette området. Eller sette deg på en resturant. Noe annet som slår deg i denne byen. Er all hus byggingen. Det siste er stadioen til Kampala City FC (KCC) bygges nå deler om til Taxi Park. I begynnelsen av Bombo Road bygges det opp. I tiden jeg har bodd her har de satt opp to bygg før Wandegya. Wandegya er enda en bydel som fortjener annkjenelse. Her er det også ett marked. Traffiklys og taxi stopp. Hvor du kan få tak i alt og ingenting. Flere supermarkeder som tilbyr det meste. Med den kjente Agah Khan moskeen høre også til denne delen. Den som er på ett frimerke.

Hvis jeg ikke bare skal beskrive denne storby gate for gate, men hvordan omgivelsene føles så må det bli slik. Du er i en by som aldri står stille. Utenom på kvelden på søndagen. Da er kirkene på full gir og barene setter opp musikken. Ikke at jeg vet hvorfor, men slik er det. Byen er omgitt av små topper og bakker. Som gjør at det er sjelden altfor lange rette strekninger hvor du går og da snakker jeg ikke om veistandarden. For den er forskjellig etter hvor du setter dine bein. Hvis du først har kommet igjennom ett marked og ender i ei vanelig gate. Så kan du ”nesten” bli angrepet av unger som roper ”muuzungo” og smiler. En annen ting som vaneligvis skjer i Kampala er at du finner folk som springer opp til deg og spør hvordan du har det. Ut av dette komme personen å spør deg alt mulig. Hvilken klubb heier du på? Hvor bor du? Hvor er du fra? Hva gjør du i Kampala? Så man lærer å sette på en fast kasset av høflighet. Der du i tillegg stiller lignende spørsmål. Ikke minst hva synes du om Kampala? Svaret fra dem pleie å være uorganisert, folksomt og stressende. Kan se hva de sier. Hva som er stressende har allerede tydlig kommet fram. Men hvor jeg bor nå få jeg ikke følelsen av storby. Derimot bondegård. Fordi om morgen våkner man opp til hanen. Andre delen er kyllingene som går på gården. Av å til ser du geiter som går inne på plassen. Hvis vi er heldige ser vi tynne kuer. Alle de lager lyd. Men i området vårt er det egentlig ikke noe å tenke over. Det er moskeene, klubbene og kirkene som lager liv. Fra morgen til kveld. Begynner med Allah gulet rett før 0600 som skjer 5 ganger til iløpet av dagen. Klubbene som spiller musikk fra 1800 og utover. Kirkene som onsdagene har lydtest fra 0800 til 1600 og møte virke som å starte rundt 1800, alikevel er lyden like forferdelig selv om de stiller den i en liten evighet og har oljegenerator. Ordet støy hviste jeg ikke hva betydde før jeg ble boende i denne delen av verden. Søndagene tar det enda mer av. Fordi da har de flere samlinger på forskjellige plasser. Biltraffiken lager også lyd. Men når du har en sliten stemme som roper på arabisk i ropert. Så bryr du deg ikke om tuting fra Tataen i gata.

En storby på fire millioner skal kanskje ikke være stille. Selv om det eksisterer stille plasser. Har vært på en av dem. Da trodde jeg ikke dette kunne være Kampala. Satt en plass og åt. Det var ikke en eneste lyd. Lurer på om jeg er i Kampala. Sitter prøver å høre støy, men lykkes ikke før en trailer kjører forbi. Da blir man litt fornøyd.

Når man har bodd i denne herligheten i 5 måneder om noen dager. Så skal det bli merkelig å komme til Mandal/Kristiansand/Flekkefjord. Her går det alltid folk på gatene. Hvis ingen går her så vet du er oppe i 0500 og stresser med å finne en boda. Det skal bli fjernt å gå i gågata hjemme. Hvor det er ingen i forhold og ingen kommer bort å vil selge meg noe. Eller lurer veldig på hvordan jeg har det. Skit fiske for man da si.

En reise uten guid blir som oftest ett raid.

Murchison Falls

Safari med Stil

SS Robert Corydon

Costa Del Congo, Lake Albert

En reise til Nord-Vest av Uganda helt på egenhånd. Uten noen særlig plan. Utenom kanskje destinasjoner og ønsker. De fleste ble oppfylte uten om ett. Port Masindi. Fant aldri noe informasjon om muligheter til aktuell transport til en ok pris. Derfor ble det Murchison Falls nasjonalpark istedenfor. To andre ønsker ble oppfylt. De var å komme til Butiaba og en natt på Hotel Masindi. Det første ønske er fordi filmen African Queen ble spilt inn der og det ryktes at stranden Costa Del Congo skulle være vakker. Andre ønsket er av den simple grunnen. Har allerede vært på det eldste hotellet i Ethiopia(sjekk Blå Hvit Juleferie). Så kan jo ikke være noe dårligere i Uganda der Hotel Masindi tilfeldigvis er det samme. Fun fact om hotellet: Humprey Bogart, Audrey Hempburn og Hemmingway har også sovet på hotellet.

Veien opp tok jeg Postbussen(som var en liten minibuss) som var veldig punktlig. Skremmende til å være i Uganda. Det upunktlige(hvis det kan kalles det). Var å stoppe for å plukke opp en påkjørt kylling som sjåføren sikkert laget middag av senere den dagen. De to siste timene av turen føltes som en liten evighet. Fordi jo lenger du kommer vekk fra Kampala på denne ruten. Jo verre blir veien og mer veiarbeid. På en av de verste delene av veiene til Masindi kommer en vanelig buss forbi oss i skremmende stor fart med tanke på alt veiarbeidet. 10 min seinere ser vi bussen liggende slengt på siden. 2 hjul opp mot veikanten. Restene ligger i veikanten med knuste baklykter etc. Kom seg fram og fant informasjonskontoret til Murchison Falls nasjonalpark. Resten av dagen å gå rundt å kikke i Masindi og finne Hotel Masindi. Noe som jeg tilslutt fant etter litt leting og vandring.

Dagen etter tilbake på kontoret. Får skaffet transport til parken siden ikke eksisterer noen ”public” eller offisielt tilbud til å komme seg bort dit. Fikk ordnet privat sjåfør for to dager til en ok pris, med en hake for sjåføren. Han må kunne kjøre Game Drive(Safari) så jeg slipper en del utgifter. Guid, sjåfør og avgifter inne i parken. Tilslutt løser det også seg. De ringer en kar som godtar sånt og er godt kjent i parken. I løpet av 15 min er han på pletten. Derfra kjøres vi hjemmom heimen hans og jeg leker litt med ungen hans. Så til Kobil for bensin og luft i dekkene. Derfra til destinasjonen Murchison Falls nasjonalpark. Fortsatt uten anelse hva jeg egentlig skal gjøre der når jeg ender opp der. Kommer etter to timer og samme kassett på pon de replay. Til første porten, selvfølgelig en heftig betaling. Prøver å være bosatt i Uganda, men ikke Ugandisk statsborger. Taper dessverre og må betale utlendingpriser. Nedtur, men kan ikke alltid like heldig. En ny times kjøring denne gangen nesten over aper som sitter midt i veien og hopper ut når bilen kommer. Men med en gang den er vekke; hopper de tilbake igjen. Timen går og vi er ved enda en port etter å kjør forbi på veien hvor folk ser etter fulger og dill. Vakten forteller at denne avgiften her er ny fra januar 2008 for å komme inn i denne delen. Ja vel, ikke så mye jeg kan gjøre med det. Betaler for å komme seg videre. Endelig en parkeringsplass. Sjåføren går kjapt i en rettning. Hører en fossedur. Virker som jeg på toppen av fossen. Som er massiv. Visse deler regner det og andre deler av den er det en regnbue. Herfra gikk vi av sted til enda en port. Hvor jeg betalte UWA for en båttur til bunnen av fossen. Litt senere kjørte sjåføren meg opp til Red Chilli Lodge. Hvor jeg var heldig å få plass. Fikk faktisk siste hytta for natten. Resten var allerede leid ut. Båtturen var grei den. Mine ord blir nok fattige i forhold til dyrene og omgivelsene. Bildene mine forteller bedre spesielt på safarien dagen etterpå. Det samme med morgene etter tropiske stormen som slo til på kvelden. Ozzyne(folk fra Australia) tok helt av akkurat som de ikke har vært i storm før. Sikkert fordi ett par hadde fått i seg litt for mange Tusker eller Nile Brew. Kan vedde på at det er en mix. Natur i bevegelse + øl = Galskap.

Det som heller enklere kan forklares. Var hvor vanskelig det er å skaffe transport i Nord-Vest. Hvis du ikke skal til Hoima eller Kampala. Nesten, merk nesten umulig. Jeg personlig brukte 18 timer(8 av dem sov jeg) til å skaffe transport til Butiaba. Det var verdt stresset uten tvil. Costa Del Congo var ufattelig vakker. SS Robert Corydon derimot har mistet sin glans og er ett rustent skip ikke slik som på postkortet som selges. Som havneområdet rundt skipet er forlatt og ødelagt av vind å vær. Butiaba viste visse bygninger som var eldre enn resten. Gjerne forfallende og på vei til å bli smuler. De husene som var stående skikkelig var jordhus med stråtak. På utsiden av sentrum var det en teknologisk sak fra Tullow Industries Limited. De som er ansvarlig for oljefunnet i Lake Albert. Håper at noen av de pengene ender opp i Butiaba. Butiaba trenger de. Det er den største bedriften utenom fiske til folket her. De holdt på med garnene ved sjøen. Andre svømte. Mens jeg vandret der ble jeg selvfølgelig godt motatt og fikk komplementer av jenter. Noe som ikke slutter å skje i Uganda. Litt om naturen i Butiaba, faktisk litt ørken lignende tilstander rundt her. Faktiskt fant jeg også kaktus. Føste gang i Uganda. Hvis du snudde deg fra stranden og mot innlandet var det småhøyder å ett grøntlandskap.

La meg gi deg 20 fun fact om heimreisen. Kunne ha hatt en egen bloggsak om den alene. For øyeblikket er jeg litt slapp etter en heftig reise helt på egenhånd. I ett område jeg ikke kjente eller hadde anelse om hvordan så ut..

Viktigste hendelser på reisen mellom Butiaba – Kampala:

1. Ca 2 timer hengende på rekkverket på lasteplanet til en Fuso Canteer (1 time alene inne i Butiaba pga handelsvirksomhet til de som eide den lille lastebilen).

2. Sjåførene stoppet fire ganger for å kjøpe trekull og fylle opp lastebilen.

3. Sjåførene stoppet en gang for å kjøpe en geit.

4. To stopp for å kjøpe Matooke.

5. En pissepause.

6. Fylte bare bensin i Hoima.

7. Brukte 2 timer å skaffe transport fra Butiaba(i løpet avden tid var det 2 boda bodaer på plassen opptatt, en taxi som var overfylt før jeg hadde fått nyst og en spesial(vanlig personbil) som var fylt før jeg fikk sagt ”hallo?”).

8. Sjåførene bytta og med den karen som drakk (ca 0,7 liter) vodka iløpet turen (alene) kjørte i ca 1 time før han andre heldigvis tok til mot og kjørte igjen. Han andre drakk ingenting i løpet av hele turen ikke en gang en dl vann.

9. Veien mellom Hoima – Kampala er hundre ganger bedre enn Masindi – Kampala.

10. Ble promotert etter ca 2 timer bakpå siden jeg var hvit og vi skulle inn i ett nytt distrikt.(se 1. for mer info).

11. Vi ble stoppet av politiet 5 ganger på veien. På en ca 7 timer tur. 3 av dem var evaluering av verdien på varene på lasteplanet.

12. Sjåførene betalte totalt i korrupsjon totalt 2000 shillings til trafikkpolitiet (skjønte hva som hendte selv om de bare snakket Luganda).

13. Betalte 5000 Shillings mer med denne transporten enn med Postbussen(som kostet 10 000 Shillings til Masindi).

14. Når vi hadde kommet til 20 min fra sentrale Kampala var tanken tom og vi kjørte på reservetanken. Ble sendt til en Boda Boda for resten av veien heim, mens en av sjåførene måtte gå med en jerrykanne å fylle tanken.

15. En av politimenne så meg og derfor stoppet bilen å spurte meg direkte om jeg hadde penger på meg. Svaret mitt var Sula Bulungi Ssevo(God kveld herr).

16. Det var lettere å komme til Hoima/Kampala enn tilbake til Masindi fra Butiaba.

17. Drakk en halv liter vann iløpet av hele reisen.

18. Åt ingenting den dagen før jeg var framme i Kalerwe.

19. Før lasteplanet var fylt med trekull. Kunne det totalt være 15 person eller mer ombord bak i.

20. ”Bye Muuzungo” hørte vi hele tiden mens vi kjørte rundt i Butiaba.