Addis Adeba
Mange blå-hvite ladaer, blå-hvite toyota hiace, hundre år gammelt hotell, Lucy og en hel del andre ting har til felles. Jo de er en viktig del av mitt Ethiopia opphold. Hvor vi hadde en 4 dagers ferie fra stressende Kampala. Noe Addis Adeba ikke kan sies å være.
Entebbe Internasjonale Flyplass:
Alt begynte med å vente på vertsfamilien som skulle være behjelpelig å kjøre oss til Entebbe Internasjonale flyplass. En kjøretur som ente rundt omkring alle mulig småveier som eksisterer i rettning av Entebbe for å slippe unna mulige trafikk korker. Noe vi slapp med stil. Kom fram, ble utspørt om alle nødvendige ting. Fikk bagasjen inn og bilettene håndskrevet av den som var ansatt i Ethiopian Airlines. Selvsagt uten setenummer. Kom seg inn og skulle sjekke ut vilken gate som var aktuell. På våres fly sto det ingenting, utenom at den var i rute. Så mens vi venta slo vi til på Tax Free. Har ikke sett så mye turist skrap siden Jinja, men noen må kjøpe slikt også. Tiden gikk og fikk endelig sett tiden på gaten. Gikk bort til den å ble sjekket enda en gang om man hadde noe tull i håndbagasjen. Fun Fact: Vi fikk smuglet inn en liters flaske med vann i flyet. Det måtte være deilig på en reise på en og en halv time.
Ombord på flyet:
Kom oss inn på flyet slapp seg ned på tilfeldig plass. Gikk greit det. Etter og sett en fantastisk video med safety instruksjoner på både americ og engelsk. Så var det å bruke de nydelige røde høretelefoner som kunne stilles inn på enten klassisk, raggae, ethiopisk, pop eller syre trance. Altså ingen deilige valg. Velge mellom pest og kolera, rotter eller mus. Tiden gikk greit med Rihanna og Kevin Lyttle på øret. Sammen med Newsweek i stolen. Plutselig kommer flyvertinnen med maten. Spaghetti med kjøtt, rundstykke med bayer ost og krem med sjokolade saus. Maten var overraskende bra ikke kødd en gang. Smakte usannsyligvis ikke plastik, men menneskeføde. Gratulere Ethiopian Airlines. Etter måltidet var det slappe av med mer slapp pop og sittende å vente på landing.
Bole Internasjonale Flyplass:
Framme på Bole Internasjonale flyplass. Ett lite stykke på utsiden av Addis Adeba. En by meg og min team Kamerat har ingen anelse på. På veien ordnet visum for 30 dager. Selv om det aldri ikke kommer til å skje og at vi var de eneste turistene som ikke reiste videre til andre destinasjoner verden over deriblant Dubai. Kommer ut med all bagasje. Taxi sjåfører springer bort som sultne gribber etter åte i ørkenen. Sa at vi hadde skaffet transport. Da gikk de fleste vekk. Gikk bort til ett av hotellenes stander i på innsiden av flyplassen. Snakket grovt med ham om hvor vi skulle og hva som trengtes. Hyggelig som han var ordnet han taxi til hotellet vårt(som var en konkurrent). Fant Samson som var vår naturlige taxisjåfør i sin traktormotor/2 takters Lada 1200 (hvit og blå farget for spesielt intreserte). Pluss skinn både foran og bak inni bilen sikkert fordi air condition er mangelvare og plastikk kvaliteten i bilen er overveldnende. Deler av overlaget på setet bak er laget til Toyota Carina. Ellers så var den grei. Samson kjørte om alle merkelig veier(i samme tankegang som vertsfamilien unngå køer). Etter 5 eller rundt 6 timers reise.
Itetuga Taitu Hotel:
Laget til ære for dronning Taitu som var gift med Mennelik II. Som er kjent for å vinne en viktig del av slaget om Adowa over Italierne rundt 1900 skiftet. Bygget er designet av en armenier i dispora fra masakeren i Tyrka eller så kan det sies at du merket at bygget hadde vært der en stund. Sjarmen var å føle. Vi budde tross alt på det nest beste rommet på hotellet. 40 kvadraters rom, varm dusj(til tider) og CNN i svart hvit. Gratis Ethiopisk Daily Monitor på døren hver morgen. Ett personale som ville hjelpe med alt. Som insisterte veldig på både vise vei og bære den tyngste bagasjen. Jada, kan ikke klage på det. Opp fra resepsjonen en liten steintrapp. Inn bygget med en gammel og stilfull bar med to slitne tver med CNN. Kommer inn i enda en resepsjon. Med tre ansatte. Går opp en tretrapp som knirker på hvert steg som tas. Halvveis opp svinger den seg i begge rettninger. Velger en vei å gå. Endelig oppe karen låser døren opp. Viser oss rundt i rommet. Elegansen brer seg med alt som er ordnet. Skikkelig ballkong ut mot piazzaen. Kan ikke bli bedre med denne prisen. 22 Dollar natten for ett svært rom med alt mulig. Nydelig.
Når man tross alt har reist en god stund og er i fjerne himmelstrøk. Blir man sulten. Man har ingen anelse om hvor å ete. Så valget faller lett på å bare ete på resturanten som er på hotellet. Går ned trappene. Setter seg på hotellets resturant. Ser over menyen. Den ene ser ut som en italiensk resturant kopi. Andre derimot er totalt uforståelig. Uansett er den mest spennende og det er en kort engelsk forklaring. Blir valgt ett eller annet. Venter ikke lenge så dukker maten opp. Ett serveringsfat fylt med ett flatt brød i ca 40 centimeter diameter med 4 brødstykker av samme greia. En krukke med saus og kjøtt som deler av dette blir fylt i midten av servitrisen. Ser bort på hverandre og ler å ikke minst lurer på hva som skjer. Prøver seg fram spør høffelig. Får lite svar. Servitrisen går bort til resepsjonen og forteller hva som skjer. Hører og ser at de ler. Herlig å være turist. Betalte for herre måltidet med syrlig brød og annet dill.
Dag 2: Hvor er vi egentlig? (23. Desember, Lille julaften)
Hadde sjekket ut litt hva som var kult å se i Addis Adeba. Falt for tilbudet med å se nasjonal museet med en utstilling av funnet av Lucy. De som ikke kjenner til Lucy. Så skal dette sies å være det eldste funnet av menneske på kloden. Som var ca litt over en meter og hadde stort hode. Mye annet var også på museet. Ben rester av alle merkelig dyr og anslått datoer. Vi var jo turister så vi ble jo geleidet til denne delen. Uansett gikk vi på resten. Der de viste kongetronen til Haile Selassie, forskjellige kroner, krukker og annet greier som våpen til viktige slagmenn. I en annen etasje var det en haug av bilder og statuer. Tredje etasje var alt fra gamle vannpiper, jordbruksutstyr, klær og alt annet tenkelig.
Når man har vandret litt rundt på museet. Blir man passe lei. Kostet jo bare 20 Birr. Gikk ut og kikket mer på byen. Fikk virkelig respekt for hvordan de kjørte her. Rolig stilferdig iforhold til Uganda. Fotgjenger felt og ikke minst en drøss med trafikklys. Ladaer, Toyota Hiace og andre modeller som er sjeldne i Kampala. Busser i 70 tallsstil. Firkantete, gule rustne, med dårlig fjæringer(alle sammen kviner i kor på hvert lyskryss). Asfalten solid langt fra ustabile Øst Afrika. Afrikas horn har kontroll på slikt. Ingen telefon reklamer å se eller malte hus etter selskaper. Noen reklamer var der men sjeldne. Tok etter en stund taxi tilbake til området rundt hotellet. Vandret rundt De Gaulle square og kikket på Mercato(markedsdelen av området). Fant ting som virker mer ekte enn på lenge. Prisene mer stive også selvsagt. Lite salg her. Kom hjem med to ethiopiske cder i alle fulle fall.
Dag 2: Castellies (Don Corleoen)
Gikk på Castellies før første gang. Midt første møte med Don Corleoen. Hans navn er sikkert Castelli. Selv om det er det, med hans sittestilling og kontroll på resturanten verdig en Coreleoen fra Gudfaren. Stilen på resturanten oste luksus og prisene var deretter. Ikke at vi viste dette på forhånd. Prøvde å være vennelig med Don av resturanten. Han fikk gitt beskjeder videre at vi måtte få bord. Fikk bestilt noe som lignent menneskeføde. Den beste lasagnen som har vært på mine lepper. Ubeskrivelig god. Team Kameraten åt også noe som så svinaktig godt ut. Fikk skaffet en dessær. Vi viste ikke forhånd om at dette var en 4 retters resturant og ikke en enkelt tallerken(som visse er vant til). Dessæren var en god is med sjokolade saus med kakao pulver. Den var verdt hver Birr.
Dag 3: Churchill Avenue og julemiddagen:
Etter en lang søvn i behagelig seng. Opp til en juleaften utenom det vanelige. Våknet med en iskald dusj. I mellomtiden la team kameraten fram norske tegneserier og julehefter. Det var herlig å lese Pondus og Billy tegneserier igjen. Sammen med litt melkesjokolade og julekaker hjemmefra. En stund senere bestemte vi oss for å prøve Churchill Avenue ned mot byen å skaffe Sim kort. Slik at en viss kar enkelere og billigere kunne ringe hjem til kjente og kjære. På veien tidlig morgen endte vi opp med å kjøpe herlige skjorter, drakter og annet usannsynlige ting. Kom seg ett stykke nedover gata. Sett litt av hvert. Innom ett supermarked med egen ostedisk og avdeling for pasta. Gjett hvem som har gitt dem inspirasjon jo de kjære Italienerne. Berlusconi hadde sikkert falt pladask. Opp en etasje. Bestilte dagens spesial. Det var først salat(som noen var skeptisk til), andre minestrone suppe i en kopp(digg), tredje beef Kebab(ris, friterte chips og ett grillspyd med kjøtt), og herligheten sluttet med creme chocolate. Ett vidunderlig måltid. Vandringen gikk nedover og endte i sentrum. Tilslutt fant vi noe som lignent på kontoret for salg av Sim kort. Ett statelig direktorat. Som for all del skulle ha passkopi. Noe man ikke vandrer rundt med til vanelig i bukselomma. For det andre vandrer man heller ikke med passet tilfeldigvis på jakkelomma heller. Så det endte med ingen simkort og fortapt nødløsning senere på kvelden. Derimot siden kontoret lå rett ved siden av en jernbanestasjon besteme vi oss for å se på den. Fikk klar beskjed ingen bilder her i gården. Dermed ingen bilder av den gamle erverdige togstasjonen som har baner direkte til Djibuti. En gamel og pen kvit byggning som stakk seg ut og alle skilt var på fransk fortsatt.
Siden vi var turister ble det til at vi gikk i en annen rettning for å se mer av byen. Endte opp i en metall og verktøy selgere. Noe som var lite spennende. Tenkte å følge magefølelsen. Begynte å bergne hvordan man hadde gått for å treffe Churchill avenue igjen. Etter å ha gått igjennom en slum. Hilst høffelig på en drøss. Til rop av en skare(ikke så drøyt men ganske mange). Kom vi til kjente saker. Rundt nasjonal teatheret og andre viderverdigheter.
Fortsatt opp kjente stier på andre siden. Begynte å lete etter nettkafeer. Noe som ikke var å se i milsomkrets. Fant ingen heller. Siden tiden hatt begynt å gå. Alikevel endte vi opp i ett par turistbutikker. Skaffer noe humoristisk og andre gjenstander.
Tok en pause på rommet før julemiddagen med litt mer tegneserier. Team kameraten skulle egentlig ta en dusj. Vann kom ikke ut. Ikke i det hele tatt. Stilte mye og mangt. Helt til den ene delen av dusjen ble løs. Gikk tilbake til sengen. Etter en liten stund så klikket dusjen. Vaneligvis hadde vi dusjet i iskaldt vann til en viss kar hakket tenner. Denne gangen rente det kokende vann som en foss ut av dusjen. Sprang ned til resepsjon og ba om hjelp. De hentet en kar som virket som altmuligmann. Tok med seg asistent sin og kom opp. De holdt på. Snakket og diskuterte. Vannet tilslutt helt vekke. I perioder kom det tilbake. Enda mer å stille. Begynte å bli litt sene iforhold til planen med å komme på åpningstiden til Castellies. Men, vi ble bare en liten time. Denne gangen med tre retter og spesielt roasted lamb. For å ha noe som lignent på det vi vaneligvis har hjemme. Det var ikke nærheten. Har aldri hatt så mye rent lammekjøtt på en tallerken og enda mer deilig iskrem etterpå.
Så tilbake til på hotellet med ett par telefoner og lesing av tegneserier foran CNN svart hvit sermoni av CNNs hverdagshelter. En god og merkverdig julaften, ikke som de 22 første som jeg har hatt. Men minneverdig uten tvil.
3. Dag: Syk igjen:
Det kunne ikke slå feil. Ble syk og ikke skikkelig god før i dag(28. desember). Utenom dette så var det å presse seg til å gå å se mer av Addis siden dette var siste dagen. Hadde egentlig planlagt en visit på enda en serverdighet. Det ble skrinlagt. Tok det rolig. Skiftet rom som planlagt(hadde ikke betalt på forhånd fra Uganda). Så vi ble flyttet til den moderne delen av hotellet. Ett annet bygg med mindre plass, men fortsatt veldig komfertabelt.
Etter å ha manna seg opp. Så ble det å gå litt rundt i Churchill og stikke innom enda flere turistbutikker og annet dill. Ikke så mye ble skaffet. Noe ble det. Gikk tilbake til hotellet og slappet av.
Dag 4: Tidlig avreise til Kampala:
Opp klokken 7. Alt var pakket dagen før. Gikk ut døren klokken kvart på åtte. Taxien venter klar på utsiden. Som var bestilt dagen før. Mirakel tenke vi. Sette seg inn i Ladaen. Som kjørte rolig å avslappet. Til tider stresset i visse lyskryss. Se seg rundt. Dette er siste gang på lenge før jeg får sett Addis Adeba igjen. Hvis det skjer. Forhåpentligvis.
Bole Internasjonale Flyplass:
Første tingen som møtte oss på parkeringsplassen var personer av ukjente karakter som ville dytte bagasjen. Takket høffelig nei, gikk mot flyplassen. En vakt spør kvikt. ”Skal dere fly vekk fra Ethiopia?”. Kontant svar ”ja”. Går videre til inngangen. Blir møtt av metalldetektor. Må ta av seg belte, klokke, sko og alt annet. Lar bagasjen skli igjennom. Damen på andre siden sier jeg er både ”hansom” og har ”pent smil”. Klokka er ni, ikke akkurat i våken tilstand. Takker høffelig for komplemangene. Går videre til Ethiopian Airlines. Leverer fra seg bagasjen. Kommer seg videre. Enda en test med metall detektor og utskriving av alle flyvende pasasjerer. Registert utreiseform med viktige visumsnummer. Nydelig saker. 3 tester allerede.
Kom til avreise kontroll med testing av biletter og avganger. Endelig på Tax Free’n. Så seg rundt. Skaffet litt dill og sjokolade. Skal bli godt. Trodde det var bare å gå til gaten. Nei da, enda en bagasje sjekk. Sjekket bagasjen og tar med biletten. Viser biletten til ei og går videre gangen mot flyet. Nesten inni flyet blir biletten sjekket igjen. Fortalt vilken rettning sitteplassen er. Setter seg ned. Får de herlige øretelefonene. Vet hvordan kanaler det nå kan velges blant. Lett valg trodde jeg. Helt til naboen spør på siden om vi kan fransk. Sier dessverre. Karen er eldre, oppi årene og hyggelig franskmann med solid humør. Som skulle til Rushere i Tanzania. Ikke likte Carla Bruni, Sarkozy eller rikfolk generelt. Reisen ble humoristisk med den karen. Den timer gikk kjempe fort. Håper han følte det samme når vi landet på Entebbe Internasjonale Flyplass.
Har ikke tid å beskrive noe mer. Skal tillig opp og av sted til Kenya for The Great Commission(Misjonskonferanse) i regi av Focus Kenya. Søster Organisasjon av Focus Uganda. Yes. God romjul og nyttårsfeiring. Verden over. Både hjemme og eller i verden blant andre Hald Studenter. Take Care.
