Heime i FF og Bistandsaktuelt

Ett bilde heime ifrå.

Når har eg da kommet hjem. Sitter i Flekkefjord. Har hatt en hel drøss med besøk. Sett og snakket med nærmeste familie. Noe som er sabla kjekt. Ikke minst kicket de litt i Risk. Heldigvis er det mer i denne sammenhengen enn dette. Flekkefjord er stille. Stille stille stille. Nesten ikke en lyd å høre. Ikke at eg savne ”Adolph” pastoren over gata i Kalerwe. Eller Mullaen over gata, men alle de andre herlige lydene. Som hanen som galte. Ungene som skrek fra titt til annen. Merkelig det der.

Ikke minst begynne man å lure på hva som skjer når man ikke ser noen på gatene. Har nå sett meg rundt fra Sola Flyplass til Lyngdal. Uten hell. Gikk rundt i Lyngdal sammen med tre nære venner. Vi så jo nesten ingen andre der. Heller ikke imponerende mengder med biler kjørende. I tillegg stoppet de når eg skulle over veien. Bilen stoppet når eg skulle over veien. Ikke lett å forstå den logikken der nå. Selv om innerst inne så skal de stoppe. Bare hadde andre forventninger. Ikke nok med det kameratene mine syntes det var pigade varmt med 15 grader celsius. Holdt på å fryse meg halvt i hel der vi gikk rundt i Aleen til nye Rema 1000(tidligere Lidl). Man kan bare lure.

Så hvor lang tid før kommer inn i Norge igjen er ikke lett å si. Det er både godt og merkelig å være i kjente trakter. Leste bistands aktuelt og kommentarene som de hadde om President Museveni og ikke minst hans Nepotisme(altså ansatte familie medlemmer over velkvalifiserte). De diskuterte også hvor bortkastet det var med å skaffe nytt fly for presidenten av Uganda. Kan skjønne skepsisen til en viss grad, men hvor mange milliarder norske kroner gikk inn i dragsuget til Opraen i Oslo. Piece of Cake I say. Eg har lest og hørt hvordan de diskutere presidents framtid og fortid. Om hans forvandling fra bush man til statsmann. At hvis han gikk av før forrige valg (det vil si 2005) hadde ham mest sannsynlig vært en frigjøringshelt fortsatt. Så eg er ikke spent på neste valg( mest sannsynlig veldig veldig rigga) og om hvem som vinner(selvsagt mr. Museveni). Heller spent på hva som skjer med opinionen og hvilke virkemidler det blir brukt mot dem. Snakker da om valget i 2011 i Uganda selvsagt. Som er noen dager til fortsatt.

Håper påska di har vært god og ikke forgjeves. At du har fått oppmuntring og trøst i ordet om ikke annet. Det er mer enn nok egentlig. Alt annet flyter rundt i strie strømmer uansett. Mer siden. Nå er det heimelaga kjøttsuppe på gang og sangen som spilles heile tia nå er T.I. ft Justin Timberlake – Dead and Gone.

Kampala – min beskrivelse

Kampala

Dette er noe jeg skulle ha gjort for lengst. Før første måned hadde gått. Da ville versjonen begynte slik: Bråkete, full av alformange folk. Grisete gater, slitne Toyota Hiace på hvert bidige hjørne, skrikende folk som prater om Gud, selgere som roper på deg, boda boda sjåførere som sier de er din venn, tuting på høyt plan, full musikk fra Simba butikkene, moskeer som ber i allahs navn på speed, predikanter som er like kvasse i lydbildet som ett tveeget sverd og hål i hver bidig gate. Sånn kunne mitt herlige bilde av Kampala ha verdt.

Utenom at det bor rundt 4 millioner her. Med alle mulige økonomiske klasser. Kampala har sin sjarm også. Selv om det er vanskelig å skrive den uten å gi deg ett verdig bilde. For selv om folk bor tett og støyen er der. Så eksisterer det en sjarm bak alt bråkete. Ett bilde i det sentrale fra Kampala road til Old Taxi Park. Blir som oftest skremmende for en utforstående. Alle folkene og bilene mixet sammen på liten plass. Slik er det heldigvis ikke på alle andre sider. Selv om det er ganske fult overalt. Da tenker jeg på hvis du enten reiser til sentrum mellom 11 – 16 så er det kø. Hvis du skal ut fra sentrum rundt 12 – 19 i den rettning som jeg bor. Mulighetene er der for kø. Min enkle teori er at Kampala er ikke Kampala hvis det ikke er bilkø. Fordi da ville borgerne ha noe mer å gjøre enn å være i kø. Uten kø dannelse så har ikke byborgerne så mye å gjøre. Derfor trenger de kø. Skal dessverre ikke bo lenge nok til å få med meg hele effekten av køene. Det jeg har fått med meg er dette. Folk hopper ut av Taxiene og over Boda med en gang de kommer i kø. Da skviser bodaen seg mellom trafikken. Gjerne så nærme bilene at kneet til den sittende bakpå kan føle lufttrykket til bilene som kjøres forbi. Fortsatt har jeg bare snakket litt generelt om Kampala. Nesten for enkelt. På en gate er det Stager til Taxier og Bodaer. Autoriserte MTN selgere og gateselger. Som kan ha alt og ingenting. I den bydelen der jeg har brukt mest tid. Er det fire supermarkeder. Med forskjellig utvalg. Mye det samme, men alle stiller forskjellig. Det er en elektronisk butikk som selger for det meste mobiler og utstyr til mobiler. Hvis du er heldig så kan selgeren lete fram en usb penn. Bortiforbi så er det slaktere og Kalerwe marked. Ett marked er som marked pleier å være. Fult av selgere som har alt i denne verden. På den ene siden av markedet er maten. På andre er det klær og alt annet som du sikkert kan få bruk for. Gjerne prototyper av kopier som hadde gjort en kineser til å svette. Fordi den virke litt for ekte. Men Kampala har mer enn denne delen. Den har Nakasero Hill, som er NGO’er og turist gate så å si. For når du er nedeforbi Nakasero kommer du til Buganda Road som har 1000 Cups og to små afrikanske markeder laget for turister. Helt du ender til The Square hvor hovedpolitistasjonen ligger. Herfra kan du gå inn i busser, taxier igjen og folkemengden. For i Nakasero og Buganda Road er det relativt stille. Kampala er også mer enn ett par turistgater og plasser hvor NGO’er har hovedbaser. Du har rikingstrøk som Bugulobi, Ntinda og Kololo. Der du ser enda flere NGO’er på rekke rad. Deriblant Strømme Stiftelsen. Rikingstrøk i Kampala pleier å være litt slik. Ryddige gater, hus med svære porter, bevæpnete vakter og svære supermarkeder gjerne med ferskvare avdelinger. Ikke akkurat som slakteren i Kalerwe.

Kampala er en plass der forskjeller kommer til syne. Som tilligere skrevet. Så kan du ser det minste skuret og plasset på siden hverandre. Midt i Kalerwe. Så er det en svær mur med et digert bygg. På siden bygges det nå ett hus av bølgeblikk. Byen er også full av uforutsigbarhet. Som gamle byggninger fra 60 – tallet gjort om til kjøpesenterer. Der du kan gå i ganger fulle av de samme tingene i flere etasjer. Som den ene vi var innom og kjøpte verktøy. Hele bygget var dedikert til hus og rørlegging. Hvis du gikk inn videre og over gaten kommer du til ett nytt senter av samme slaget. Denne gangen finner du hvor supermarkedene finner storboksene med Rwenzori vann og Manji kjeks. For de er her på rekke og rad. Hvis du er fortsatt sulten kan du finne enda mer moro inn det senteret. Når har kommet ut av dette og stirrer nedover gaten ser du bilverksteder på rekke og rad. Alle med samme oljen og tilbud om Yana tyres. Africa run on Yana Tyres. Hvis du går opp en liten bakke og kommer inn i ett nytt område. Ser du Old Taxi park. Med butikker på sidene. Selgere som kommer løpende mot deg. Forsetter imellom alle de herlige Toyota Hiacene. Så kommer du til Luwum Road. Der har du flere senterere. Som oftest har hverdags elektronik. Gjerne mobiler, dvd’r sjapper og klesforretninger.

Kommer du ut av den stressende delen inn i Kampala road. Kan du prøve å få en taxi vekk fra dette området. Eller sette deg på en resturant. Noe annet som slår deg i denne byen. Er all hus byggingen. Det siste er stadioen til Kampala City FC (KCC) bygges nå deler om til Taxi Park. I begynnelsen av Bombo Road bygges det opp. I tiden jeg har bodd her har de satt opp to bygg før Wandegya. Wandegya er enda en bydel som fortjener annkjenelse. Her er det også ett marked. Traffiklys og taxi stopp. Hvor du kan få tak i alt og ingenting. Flere supermarkeder som tilbyr det meste. Med den kjente Agah Khan moskeen høre også til denne delen. Den som er på ett frimerke.

Hvis jeg ikke bare skal beskrive denne storby gate for gate, men hvordan omgivelsene føles så må det bli slik. Du er i en by som aldri står stille. Utenom på kvelden på søndagen. Da er kirkene på full gir og barene setter opp musikken. Ikke at jeg vet hvorfor, men slik er det. Byen er omgitt av små topper og bakker. Som gjør at det er sjelden altfor lange rette strekninger hvor du går og da snakker jeg ikke om veistandarden. For den er forskjellig etter hvor du setter dine bein. Hvis du først har kommet igjennom ett marked og ender i ei vanelig gate. Så kan du ”nesten” bli angrepet av unger som roper ”muuzungo” og smiler. En annen ting som vaneligvis skjer i Kampala er at du finner folk som springer opp til deg og spør hvordan du har det. Ut av dette komme personen å spør deg alt mulig. Hvilken klubb heier du på? Hvor bor du? Hvor er du fra? Hva gjør du i Kampala? Så man lærer å sette på en fast kasset av høflighet. Der du i tillegg stiller lignende spørsmål. Ikke minst hva synes du om Kampala? Svaret fra dem pleie å være uorganisert, folksomt og stressende. Kan se hva de sier. Hva som er stressende har allerede tydlig kommet fram. Men hvor jeg bor nå få jeg ikke følelsen av storby. Derimot bondegård. Fordi om morgen våkner man opp til hanen. Andre delen er kyllingene som går på gården. Av å til ser du geiter som går inne på plassen. Hvis vi er heldige ser vi tynne kuer. Alle de lager lyd. Men i området vårt er det egentlig ikke noe å tenke over. Det er moskeene, klubbene og kirkene som lager liv. Fra morgen til kveld. Begynner med Allah gulet rett før 0600 som skjer 5 ganger til iløpet av dagen. Klubbene som spiller musikk fra 1800 og utover. Kirkene som onsdagene har lydtest fra 0800 til 1600 og møte virke som å starte rundt 1800, alikevel er lyden like forferdelig selv om de stiller den i en liten evighet og har oljegenerator. Ordet støy hviste jeg ikke hva betydde før jeg ble boende i denne delen av verden. Søndagene tar det enda mer av. Fordi da har de flere samlinger på forskjellige plasser. Biltraffiken lager også lyd. Men når du har en sliten stemme som roper på arabisk i ropert. Så bryr du deg ikke om tuting fra Tataen i gata.

En storby på fire millioner skal kanskje ikke være stille. Selv om det eksisterer stille plasser. Har vært på en av dem. Da trodde jeg ikke dette kunne være Kampala. Satt en plass og åt. Det var ikke en eneste lyd. Lurer på om jeg er i Kampala. Sitter prøver å høre støy, men lykkes ikke før en trailer kjører forbi. Da blir man litt fornøyd.

Når man har bodd i denne herligheten i 5 måneder om noen dager. Så skal det bli merkelig å komme til Mandal/Kristiansand/Flekkefjord. Her går det alltid folk på gatene. Hvis ingen går her så vet du er oppe i 0500 og stresser med å finne en boda. Det skal bli fjernt å gå i gågata hjemme. Hvor det er ingen i forhold og ingen kommer bort å vil selge meg noe. Eller lurer veldig på hvordan jeg har det. Skit fiske for man da si.

Ibanda District – Welcomes You

Ibanda District

Kveldsmøte i Igorgora

Cal-Tex Igorgora

Naturen i Ibanda

Tidlig tidlig reiste vi fra Kalerwe med Uncle Sam. Igjennom sentrale delen av Kampala. En tidlig søndag morgen. Det tok ikke mer en 20 minutter fra Kalerwe til Kyambogo. Noe som vaneligvis tar i allefall en time. Helt fantastisk! Skal ikke beskrive disse fem dagene i alle detaljler. Heller bare basics.

Dagsplanen:

Morning Glory eller Bønn og lovsang fra klokken 0400 til 0700. Vi i Team Uganda skippet dette under hele oppholdet. 0700 – 0800 var det vasketid av seg selv og alt annet. 0800 – 0900 var det frokost. 0900 – 1000 Var det brefing og informasjon om hva som skulle skje videre. 1000 – 1400 var det dør til dør aksjon i den aktuelle bygda/handelsstedet. 1400 – 1500 Lunch. 1500 – 1700 Fri. 1700 – 2100 Forbereldse til/(og)Kveldsmøte. 2200 – 2300 Kveldsmat. 2300 – 2400 Bønn og Lovsang.

Det skal sies. At de var dødelig nøyaktig i starten av turen på Morning Glory. Men dette sklei mer og mer ut. Siste morgenen var de ikke i gang før i halv 6 tiden. Selv om kveldsmaten skulle være i ti tida. Kunne du ende opp med å få den i elve tia. Noe som endte opp med at folk kom enda senere i seng. Fordi de måtte ha bønn og lovsang før de skulle til seng. Selv om jeg så folk som la seg i senga før dette begynte.

Overnattingsstedet:

Et hus oppi en bakke. Med både hunder, kyr og fire soverom. Gutta delte på to soverom. På vårt rom var det totalt 5 madrasser. Antall sovende var det 12 gutter. På to av dem alene delte 5 soveplass. Hver bidige kveld. En ting skal sies. Vi fikk særbehandling. Team Uganda var alene om dele sin madrass.

Ibanda distriktet:

Ufattelig vakkert distrikt. Plassene vi var på 4 små handelssteder. To i Ibanda distriktet og to rett på andre siden av grensen på Kashari distriktet. Men uansett så sier vi at vi var i Ibanda. Grønt land med bananplantasjer på alle kanter. Små og store topper i sikte hvoren du legger blikket. Folkene snakket for det meste Ankoli og de hørte til Ankoli folket. Som er kjent for å være gode med kyr og dyrke bananer. Maten vi som oftest åt to ganger daglig var Matooke, millet posho, nakati(eller gress), kokt melk og storfekjøtt. Det var alltid rikelig på tallerenken. De kan det med å gi store prosjoner. Første dagen siden vi var hvite så ville de at vi skulle ete med gaffelen. Begge takket nei og åt videre med fingerne. Da kom ei av de vi reiste med og tok gaffelen istedenfor. Matooke og Millet posho er lettere å ete med fingrene enn med verktøy. Folkene var og er gjestfrie. Ikke bare i matveien. Veldig hjelpsomme. Selv om du ikke klare helt å kommenisere. Fordi jeg kan lite eller ingenting ankoli. De kunne minimalt med Engelsk. Så det endte opp med å spørre om noen kunne oversette høffelighetsfrasene og hilse vennelig tilbake.

Ungene:

Ikke ofte dette er ett tema på min blogg. Barn er vaneligvis veldig koselig. De var koselige her au. Her tok det bare litt av. For i Kampala er kanskje hvite en kuriositet. I Ibanda var vi turistatraksjon. Både for eldre og yngre. Bare de yngre ville kikke. Ett eksempel er at vi var i ett av handelssentrumene og handlet vann. Snakket litt med butikkinhaveren. Som lurte på så mangt. Svarte høffelig. Drakk litt Stoney. Kjøpte vann. I mellomtiden hadde det i butikk åpningen kommet 13 ++ unger som kikket inn på oss. Når vi i tilegg tok opp kameraet og tok bilder av dem. Smilte de enda mer. En annen hendelse var i Igorgora(hvem kan glemme ett så vakkert navn). På kveldsmøte. Satte vi bak og slappet litt av. Tok det med ro og ante fred og ingen fare. I løpet av kort tid var det over 20 unger rundt oss. Som ville tulle og spørre oss spørsmål. Tilslutt kom det en fra teamet som vi reiste med og spurte om vi skulle vårt eget møte. Snakket med ham litt til siden og forklarte situasjonen.

Gamle damen i Igorgora:

En av de første dagene når vi gikk for å finne butikker i nærområde med vann for å ikke bruke energi fra vertene til å koke opp det til oss. Så gikk vi fra bostedet igjennom plassen. Som ikke var vant til hvite. Hilste høffelig og spurte hvordan de fleste hadde det. Plutselig kom det ei gammel dame bort og snakket til meg på Ankoli. Skjønte ingenting. Bare smilte og prøvde å vise respekt. En voksen mann sa at hun spurte om jeg kunne be for ho. Midt i sentrum av Igorgora. Så bort på Ole Johan. Var litt målløs. Jeg bad den voksne mannen forklare at jeg skulle be for ho på mitt morsmål. Det virket som de begge forsto. For så å ta en stille bønn og manne seg opp. Det var helt fjernt. Samtidig som det var en drøss med folk rundt oss. En synergi effekt som er helt uforståelig. Kommer aldri helt til å forstå den heller.

Ordføreren av Igorgora:

Dette var den samme jakten etter vann. Noe så simpelt. Vann på flaske. Samtidig helt umulig å finne. Vi fant ett hotell. Satte oss ned trodde vi hadde fått vann. Det vi fikk var ett glass med vann. Drakk det opp i høffelighet. Etter litt kom det en kar inn med pen dress. Smilet var stort. Hilste på oss. Vi hilste tilbake. Noe tid gikk så viste det seg at han var ordføren for plassen. Med det herlige navnet Julius Governor. Det andre navnet fikk han fordi den dagen han ble født så reiste den britiske guvernøren igjenom Igorgora. Så vi fikk rett å slett en herlig møte med ham og en god guid på plassen. Vann fikk vi ikke den dagen.

Nå har jeg bare gitt deler av det som hendte. Det var så ufattelig mye mer. Både på reisen opp og med folkene fra Kyambogo. Tut og kjør fra start til mål. En herlig opplevelse med lite søvn. Samtidig som det kan tas igjen i Kampala. Nå som dette blir skrevet så er jeg ufattelig takknemlig for å ha deltatt på akkurat dette. Selv om mange av tingene som skjedde i Ibanda er fjernt fra min virkelighet til vanelig. Så er det godt å ha opplevd det og sett en kjernegod side av Uganda. Hvor folk har store muligheter får å gå mett til sengs. For de fleste bor på bananplantasjer. Deres gjestfrihet er beundringsverdig. Sist gang jeg skrev om reise så slaktet jeg bussselskapet. Det trengs ikke å gjøres denne gangen. Ibabu Coaches kan anbefales. Bare en anbefaling hvis du skal reise med dem. Ikke sitt ved vinduet hvis du har en følelse av regnvær. Vinduene i bussene lekker litt. Ellers så har du topp service.

Kom deg til Ibanda distriktet du au.

En verden med forskjeller

Dette bilde er fra en del av Kampala. Bildet er tatt ved krysset Accia Road/Kira Road. Forteller enkelt om forskjeller i denne verden. Hvis du ser helt til venstre: Så er det ett bygg hvor folk kan enkelt ha en liten grillings midt i en avstengt park. En park som leies ut til private fester. Det neste er skurene som arbeiderene for parken eierne og klipper graset. Ovenfor ser du noen som har litt mer penger og bor i leilighetskompleks. Folk sier at det forskjeller mellom Vesten og Afrika. Det er like store forskjeller mellom de fattigste her og de rikeste andre steder. Ikke at dette gjør verden til en bedre plass. At FNs bilparken er fetere enn de rikeste i Kampala.

Skriver rett å slett ikke dette for å gi deg noe dårlig samvittighet eller være hard. Det er bare rett å slett et enkelt konkret bilde. Fra den pene siden av Kampala. Hvor jeg bor og vandrer er dette rent og ryddige forhold. Ingenting av Air Time plakater, ingen sliten barer, skranglete kirkebygg osv. Se igjen på bilde. Det er strøm til de store byggene, men ikke til skurene. Ved første øyekast når du går forbi her ser du bare den avstengte parken. Ikke disse skurene. Har vi klart å legge noe av oss selv i gråsonen. Noe skjedd med blikket etter å ha vært i Kampala i tre måneder? Eller er det etter å reise rundt i Addis Adeba og Kabarak Univeristet åpnet blikket på byen igjen. Kommer sikkert til å skjønne: Hvorfor noen trodde de hadde kommet til eventyrland når de endte opp på Hald for første gang med alle de herlige hvite sørlandshusene på rekke rad og ingen folk vandrende gatelangs på kvelden. Puh. Mye info på kort tid. Trekk pusten kjapt inn. Det bor Ca 2 millioner i Kampala sies det. 60 % av disse får vann. De andre må kjøpe vann i Jerry kanner som er på 20 – 25 liter vann er vanelig vis på 50 shillings, men mangelen har det steget til 1000 Shillings. Med dagens kurs er dette en halv dollar eller 50 Cent. Flere personer trekker skittent vann fra ustabile plasser og da snakker jeg ikke om brønner, men av gamle avløp rett på siden Kalerwe markedet. Tror ikke dette er enestående eksempel i Kampala. Vann er bare et av mange elementer som ikke er slik som det kunne ha vært i denne byen. Mulighetene er her. Hvis myndighetene og lokale folk hadde gjort noe. Det blir nok dessverre slik som dette simple bilde. Du ser personen sitte imellom skurene og venter. I mellomtiden vandrer folk forbi til Kisimenti og kjøper alt av dagligvarer. Vet ikke hva personene i komplekset tenker om disse som bor i skurene. Ikke om de har tenkt tanken på noe så sentralt at de i det hele tatt eksisterer. Jeg har ingen løsning på dette. Bare illusterer hvordan det er og hva som blir sett. Dette bilde i seg viser mer en mine enkle ord. Som egentlig er fattig. Ufatttelig fattig. Blikket mitt blir låst på personen hver gang øynene mine kommer på bilde. Begynner å lure på hva som er i tankene hans. Om hva karer som han tenker når jeg vandrer forbi. Lurer på hvilke framtidsutsikter har han? Hva har arbeidsgiveren av tilbud til ham? Utenom at han må som mange andre bla opp 1000 shillings for en Jerry kanne for å få 20 liter vann.