Heime i FF og Bistandsaktuelt

Sunde mellom Hidra og Øyna

Ett bilde heime ifrå.

Når har eg da kommet hjem. Sitter i Flekkefjord. Har hatt en hel drøss med besøk. Sett og snakket med nærmeste familie. Noe som er sabla kjekt. Ikke minst kicket de litt i Risk. Heldigvis er det mer i denne sammenhengen enn dette. Flekkefjord er stille. Stille stille stille. Nesten ikke en lyd å høre. Ikke at eg savne ”Adolph” pastoren over gata i Kalerwe. Eller Mullaen over gata, men alle de andre herlige lydene. Som hanen som galte. Ungene som skrek fra titt til annen. Merkelig det der.

Ikke minst begynne man å lure på hva som skjer når man ikke ser noen på gatene. Har nå sett meg rundt fra Sola Flyplass til Lyngdal. Uten hell. Gikk rundt i Lyngdal sammen med tre nære venner. Vi så jo nesten ingen andre der. Heller ikke imponerende mengder med biler kjørende. I tillegg stoppet de når eg skulle over veien. Bilen stoppet når eg skulle over veien. Ikke lett å forstå den logikken der nå. Selv om innerst inne så skal de stoppe. Bare hadde andre forventninger. Ikke nok med det kameratene mine syntes det var pigade varmt med 15 grader celsius. Holdt på å fryse meg halvt i hel der vi gikk rundt i Aleen til nye Rema 1000(tidligere Lidl). Man kan bare lure.

Så hvor lang tid før kommer inn i Norge igjen er ikke lett å si. Det er både godt og merkelig å være i kjente trakter. Leste bistands aktuelt og kommentarene som de hadde om President Museveni og ikke minst hans Nepotisme(altså ansatte familie medlemmer over velkvalifiserte). De diskuterte også hvor bortkastet det var med å skaffe nytt fly for presidenten av Uganda. Kan skjønne skepsisen til en viss grad, men hvor mange milliarder norske kroner gikk inn i dragsuget til Opraen i Oslo. Piece of Cake I say. Eg har lest og hørt hvordan de diskutere presidents framtid og fortid. Om hans forvandling fra bush man til statsmann. At hvis han gikk av før forrige valg (det vil si 2005) hadde ham mest sannsynlig vært en frigjøringshelt fortsatt. Så eg er ikke spent på neste valg( mest sannsynlig veldig veldig rigga) og om hvem som vinner(selvsagt mr. Museveni). Heller spent på hva som skjer med opinionen og hvilke virkemidler det blir brukt mot dem. Snakker da om valget i 2011 i Uganda selvsagt. Som er noen dager til fortsatt.

Håper påska di har vært god og ikke forgjeves. At du har fått oppmuntring og trøst i ordet om ikke annet. Det er mer enn nok egentlig. Alt annet flyter rundt i strie strømmer uansett. Mer siden. Nå er det heimelaga kjøttsuppe på gang og sangen som spilles heile tia nå er T.I. ft Justin Timberlake – Dead and Gone.

Punktum Finale

dsc_7129

Det er fjernt. Snart så snart ferdig med oppholdet. Føles som jeg har just kommet her egentlig. Nå er tida der de viktigste gatenavn og bydeler ligger innbakt i hode. Vet hvor jeg får fatt i alle herlig og usannsynlige ting. Som ekkelsmakende iskald kinesisk te på boks. Verden er bare herlig. La meg heller ikke glemme Jifu sjokoladen heller og det nydligste av alt: Jireh – Easy wash dish wash. Du vet at det er hjernedødt.

Nå som det er siste innspurt. Skal bli merkelig å lese norske aviser etter å ha bladd igjennom New Vision, Daily Monitor og East African. Se hva som kalles for problemer og hva som egentlig er bare sutring på høyt plan. Her er det enten: underslåing fra parlamentet, barneoffring, sult i nord av landet(Kamoja), Gadaffi som er sur på avisa Red Pepper, Museveni som snakker om å være patriot, byggninger som rister til de detter ned, bygging av buss parkering på sentral fotballstadion, Sør Sudans grense stenges midlertidlig, Lake Victoria øker mengden alger, flystyrt i Lake Victoria etc. VG og Dagbladet hadde hatt helt andre forsider og ikke minst andre ting som viktige. Hva har skjedd på det tv programmet. Har John Arne Riise kjøpt ennå en Ferrari. Av å til hadde det vært seriøse nyheter. Selvfølgelig. Bare ikke i samme omfang. Mer ryktebørs enn aktualiteter. Blir fjernt å åpne VG nå rett å slett.

Se på helligdagene på TV2 med de reklamene for alle mulige NGOer som trenger penger. Komme til å bli ett merkverdig fenomen. Ikke minst tenke på Unicef logoen og Verdens matvareprogram i FNs regi. Spesielt siden både en del av konteinerne på plassen til Focus er fra dem og hvor enn i nordvest av Uganda jeg var. Så var det en lastebil fra organisasjonen. United for Nothing maybe, men mat klarer de i allefall å levere.

Tiden er snart omme på oppholdet. Mye av det jeg har opplevd har jeg etter beste mening prøvd å beskrive. Noen ganger sikkert med hell. Andre andre ganger er det sikkert helt uforståelig. At jeg har klart å dele rom med en kar som Ole Johan i 6 månder snart. Uten å løpe på veggen. Er jo ett lite mirakel i seg selv, men det har fungert overraskende gått. Med hans gode støtte og hjelp. Prøvd å gjøre det samme til ham. Satse på det 50 50. Å ikke minst leve i en vertsfamilie med først to unger til å bli fire over jul. Har vært en gledelig utfordring. Pluss som automatisk vekkeklokke. Unger digger å skrike om morgen av en eller annen grunn som er helt ufattelig. Sikkert sulten som tar dem. Hadde ikke kommet så fort inn bylivet i Uganda. Uten å ha levd hos disse. Samtidig å bli introdusert til alt Ugandisk tidlig så ingenting senere skulle bli en merkelig overraskelse.

Ikke minst forlate både Kyambogo CU og Focus hovedkontor. Alle de studentene som vi har blitt kjent med. Ansatte på kontorene ikke minst. Skal bli fjernt å forlate dem nå. De har vært en enorm hjelp. Både til pushing ut i det ukjente å bare gå(satset selvfølgelig på at det skulle gå bra). Det gjorde det også etter hvert. Når du fant ut av hvor enormt arbeidet til Kyambogo CU var. Minst 4 aktiviteter daglig ++ misjonsreiser til distriktene. Litte grann å plukke i for å si det slik.

Rett å slett mange opplevelser. Dratt foreksemple tann med tang. Det er en uting, men det fungerer. Å forlate Uganda nå blir merkelig. Skjønner hvorfor noen av de som var her i fjor med Hald av å til savner plassen. Tror jeg kommer til å gjøre akkurat det samme. Spesielt når snøen faller i Markens. Punktum Finale.

.

En verden med forskjeller #2

Bensinstasjonen i Butiaba

Bensinstasjonen i Butiaba

Dette er en bensinstasjon fra Uganda. Ikke fra hvor som helst i Uganda. Den er en bensinstasjon i Butiaba. Butiaba som er 2 timer fra Masindi. Masindi som 5 timer med buss fra Kampala. Lure på hva som skjedd hvis dette skulle ha vært en bensinstasjon i Norge. Ikke minst leve i de husene som rundt den. De fleste husene er stråhus som vises her. Er her fordi en storm på 60 tallet ødlagte byen og den fikk aldri midler til gjennoppbygning. Derfor måtte fiskerne bygge sine egne hus. Som ble jordhus med stråtak. Bare hvis jeg bare hadde fått opplevd den byen Humprey Bogart så. Har bare sett restene som var på siden av SS Robert Croyden. Du kunne se at byen hadde hatt en storhetstid for en stund siden. Til og med vannfly hadde jevne avganger til Cairo fra her. Nå vil ikke det ha skjedd. Folkene vil ikke få smake mye av den oljen som er funnet av Lake Albert. Hvis det så blir det en liten del av befolkningen. Derfor velger jeg dette bilde av bensinstasjonen i Butiaba og husene rundt. Hvor geitene vandrer stille rundt. Lure på om noen i Kampala hadde brydd som denne forskjellen. Om at denne byen skal ligge slik den gjør. Eller om noen husker at denne plassen har en stolt historie som bare ble vasket vekk. Håper bare at det ikke skjer en gang til.

En typisk tirsdag på kontoret..

Bruke en og en halv time på transport. Bruke 6 timer på å finne den rette DVD+RW. Brenne dvd’n med bilder til en ansatt på kontoret. En velbrukt arbeidsdag.

Offentliggjort i: on mars 11, 2009 at 9:51 am Skriv en kommentar
Tags: , , , , , ,

Norske dager..

Kasubi Tombs

Kasumbi Tombs

Ngamba Island

Ngamba Island

Ja det har vært en del norske dager i Kampala i det siste. Det begynte med en gruppe fra Laget som kom til Uganda forrige helg. Som vi som Team Uganda viste enkelt rundt i Kampala. Til helt elementære plasser for å skaffe småting for sin ferie i landet. Som penger og sim kort. Utenom dette tok vi dem også til Kasumbi Tombs. Så nå har Team Uganda vært der to ganger. Det som var herlig denne gangen. Var når guiden var ferdig med sin informasjon. Så begynte regnet å falle. Vi ble sittende der å vente til det roa seg.

Midten av uka reiste den norske gruppen avsted. Vi skulle gjøre noen ærender i byen. Brukte totalt 4 dager på å gjøre det ene ærendet. Ellers så satt vi og hadde lunch på Kampala road. Da ser jeg noen kjente på utsiden av resturanten. Vinker de inn. Det var jo Ruth og Christine som egentlig skal være i Kenya. Sykt moro å se dem igjen! Den andre helga(6-7 mars) var vi også med den Norske gruppa. Fredagen var vi med dem på Ngamba Øya. Hvor de har ett lite reservat for Sjimpanser. En øy midt uti Lake Victoria dedikert til disse. 1,5 timers båttur som egentlig var 2 timers. Ikke galt til å være her. De satte i allefall ikke fast båten slik som de gjorde i Murchinson Falls. Selvfølgelig så vi på Sjimpansene. Som var over gjerde. Det var stilig og satse på bildene også er det. For å være ærlig med en sammenligning fra Team kameraten min at øya lignet på Jurasic Park.

Lørdagen viste vi dem Barneprosjektet på Focus. Etterpå var det enten byshopping eller Nakawa markedet. Jeg tok meg av de som gikk i byen. Det var kos å gå med Nordmenn som hadde andre blikk på Kampala. Samtidig som en av de fikk sin første boda boda tur i Uganda. Etter shopping og eting. Så tok vi dem til Kyambogo og Primetime. Prime Time er ”lavterskel” møte med dans, drama og humor ++ litt lovsang og tale. Denne gangen kom jo taleren i gang når egentlig programmet skulle ha vært over. Så vi fikk bare ti minutter med talen. Lørdagen var en vinner for de fleste i gruppa satser jeg på..

Blir kanskje noe mer norske ting i dagene framover. Bare ikke 13 stk fra laget gruppen. Er takknemlig for å kunne ha hjelpet dem. Å ta del i deres opplevelse av Uganda. Vi i Team Uganda skal sikkert en av dagene framover prøve å lage Risgrøt fra bunnen av.. Blir spennede hvordan den kommer til å smake.. PS: Bendik, takk for melkesjokoladen :-)

Kampala – min beskrivelse

Kampala

Kampala

Dette er noe jeg skulle ha gjort for lengst. Før første måned hadde gått. Da ville versjonen begynte slik: Bråkete, full av alformange folk. Grisete gater, slitne Toyota Hiace på hvert bidige hjørne, skrikende folk som prater om Gud, selgere som roper på deg, boda boda sjåførere som sier de er din venn, tuting på høyt plan, full musikk fra Simba butikkene, moskeer som ber i allahs navn på speed, predikanter som er like kvasse i lydbildet som ett tveeget sverd og hål i hver bidig gate. Sånn kunne mitt herlige bilde av Kampala ha verdt.

Utenom at det bor rundt 4 millioner her. Med alle mulige økonomiske klasser. Kampala har sin sjarm også. Selv om det er vanskelig å skrive den uten å gi deg ett verdig bilde. For selv om folk bor tett og støyen er der. Så eksisterer det en sjarm bak alt bråkete. Ett bilde i det sentrale fra Kampala road til Old Taxi Park. Blir som oftest skremmende for en utforstående. Alle folkene og bilene mixet sammen på liten plass. Slik er det heldigvis ikke på alle andre sider. Selv om det er ganske fult overalt. Da tenker jeg på hvis du enten reiser til sentrum mellom 11 – 16 så er det kø. Hvis du skal ut fra sentrum rundt 12 – 19 i den rettning som jeg bor. Mulighetene er der for kø. Min enkle teori er at Kampala er ikke Kampala hvis det ikke er bilkø. Fordi da ville borgerne ha noe mer å gjøre enn å være i kø. Uten kø dannelse så har ikke byborgerne så mye å gjøre. Derfor trenger de kø. Skal dessverre ikke bo lenge nok til å få med meg hele effekten av køene. Det jeg har fått med meg er dette. Folk hopper ut av Taxiene og over Boda med en gang de kommer i kø. Da skviser bodaen seg mellom trafikken. Gjerne så nærme bilene at kneet til den sittende bakpå kan føle lufttrykket til bilene som kjøres forbi. Fortsatt har jeg bare snakket litt generelt om Kampala. Nesten for enkelt. På en gate er det Stager til Taxier og Bodaer. Autoriserte MTN selgere og gateselger. Som kan ha alt og ingenting. I den bydelen der jeg har brukt mest tid. Er det fire supermarkeder. Med forskjellig utvalg. Mye det samme, men alle stiller forskjellig. Det er en elektronisk butikk som selger for det meste mobiler og utstyr til mobiler. Hvis du er heldig så kan selgeren lete fram en usb penn. Bortiforbi så er det slaktere og Kalerwe marked. Ett marked er som marked pleier å være. Fult av selgere som har alt i denne verden. På den ene siden av markedet er maten. På andre er det klær og alt annet som du sikkert kan få bruk for. Gjerne prototyper av kopier som hadde gjort en kineser til å svette. Fordi den virke litt for ekte. Men Kampala har mer enn denne delen. Den har Nakasero Hill, som er NGO’er og turist gate så å si. For når du er nedeforbi Nakasero kommer du til Buganda Road som har 1000 Cups og to små afrikanske markeder laget for turister. Helt du ender til The Square hvor hovedpolitistasjonen ligger. Herfra kan du gå inn i busser, taxier igjen og folkemengden. For i Nakasero og Buganda Road er det relativt stille. Kampala er også mer enn ett par turistgater og plasser hvor NGO’er har hovedbaser. Du har rikingstrøk som Bugulobi, Ntinda og Kololo. Der du ser enda flere NGO’er på rekke rad. Deriblant Strømme Stiftelsen. Rikingstrøk i Kampala pleier å være litt slik. Ryddige gater, hus med svære porter, bevæpnete vakter og svære supermarkeder gjerne med ferskvare avdelinger. Ikke akkurat som slakteren i Kalerwe.

Kampala er en plass der forskjeller kommer til syne. Som tilligere skrevet. Så kan du ser det minste skuret og plasset på siden hverandre. Midt i Kalerwe. Så er det en svær mur med et digert bygg. På siden bygges det nå ett hus av bølgeblikk. Byen er også full av uforutsigbarhet. Som gamle byggninger fra 60 – tallet gjort om til kjøpesenterer. Der du kan gå i ganger fulle av de samme tingene i flere etasjer. Som den ene vi var innom og kjøpte verktøy. Hele bygget var dedikert til hus og rørlegging. Hvis du gikk inn videre og over gaten kommer du til ett nytt senter av samme slaget. Denne gangen finner du hvor supermarkedene finner storboksene med Rwenzori vann og Manji kjeks. For de er her på rekke og rad. Hvis du er fortsatt sulten kan du finne enda mer moro inn det senteret. Når har kommet ut av dette og stirrer nedover gaten ser du bilverksteder på rekke og rad. Alle med samme oljen og tilbud om Yana tyres. Africa run on Yana Tyres. Hvis du går opp en liten bakke og kommer inn i ett nytt område. Ser du Old Taxi park. Med butikker på sidene. Selgere som kommer løpende mot deg. Forsetter imellom alle de herlige Toyota Hiacene. Så kommer du til Luwum Road. Der har du flere senterere. Som oftest har hverdags elektronik. Gjerne mobiler, dvd’r sjapper og klesforretninger.

Kommer du ut av den stressende delen inn i Kampala road. Kan du prøve å få en taxi vekk fra dette området. Eller sette deg på en resturant. Noe annet som slår deg i denne byen. Er all hus byggingen. Det siste er stadioen til Kampala City FC (KCC) bygges nå deler om til Taxi Park. I begynnelsen av Bombo Road bygges det opp. I tiden jeg har bodd her har de satt opp to bygg før Wandegya. Wandegya er enda en bydel som fortjener annkjenelse. Her er det også ett marked. Traffiklys og taxi stopp. Hvor du kan få tak i alt og ingenting. Flere supermarkeder som tilbyr det meste. Med den kjente Agah Khan moskeen høre også til denne delen. Den som er på ett frimerke.

Hvis jeg ikke bare skal beskrive denne storby gate for gate, men hvordan omgivelsene føles så må det bli slik. Du er i en by som aldri står stille. Utenom på kvelden på søndagen. Da er kirkene på full gir og barene setter opp musikken. Ikke at jeg vet hvorfor, men slik er det. Byen er omgitt av små topper og bakker. Som gjør at det er sjelden altfor lange rette strekninger hvor du går og da snakker jeg ikke om veistandarden. For den er forskjellig etter hvor du setter dine bein. Hvis du først har kommet igjennom ett marked og ender i ei vanelig gate. Så kan du ”nesten” bli angrepet av unger som roper ”muuzungo” og smiler. En annen ting som vaneligvis skjer i Kampala er at du finner folk som springer opp til deg og spør hvordan du har det. Ut av dette komme personen å spør deg alt mulig. Hvilken klubb heier du på? Hvor bor du? Hvor er du fra? Hva gjør du i Kampala? Så man lærer å sette på en fast kasset av høflighet. Der du i tillegg stiller lignende spørsmål. Ikke minst hva synes du om Kampala? Svaret fra dem pleie å være uorganisert, folksomt og stressende. Kan se hva de sier. Hva som er stressende har allerede tydlig kommet fram. Men hvor jeg bor nå få jeg ikke følelsen av storby. Derimot bondegård. Fordi om morgen våkner man opp til hanen. Andre delen er kyllingene som går på gården. Av å til ser du geiter som går inne på plassen. Hvis vi er heldige ser vi tynne kuer. Alle de lager lyd. Men i området vårt er det egentlig ikke noe å tenke over. Det er moskeene, klubbene og kirkene som lager liv. Fra morgen til kveld. Begynner med Allah gulet rett før 0600 som skjer 5 ganger til iløpet av dagen. Klubbene som spiller musikk fra 1800 og utover. Kirkene som onsdagene har lydtest fra 0800 til 1600 og møte virke som å starte rundt 1800, alikevel er lyden like forferdelig selv om de stiller den i en liten evighet og har oljegenerator. Ordet støy hviste jeg ikke hva betydde før jeg ble boende i denne delen av verden. Søndagene tar det enda mer av. Fordi da har de flere samlinger på forskjellige plasser. Biltraffiken lager også lyd. Men når du har en sliten stemme som roper på arabisk i ropert. Så bryr du deg ikke om tuting fra Tataen i gata.

En storby på fire millioner skal kanskje ikke være stille. Selv om det eksisterer stille plasser. Har vært på en av dem. Da trodde jeg ikke dette kunne være Kampala. Satt en plass og åt. Det var ikke en eneste lyd. Lurer på om jeg er i Kampala. Sitter prøver å høre støy, men lykkes ikke før en trailer kjører forbi. Da blir man litt fornøyd.

Når man har bodd i denne herligheten i 5 måneder om noen dager. Så skal det bli merkelig å komme til Mandal/Kristiansand/Flekkefjord. Her går det alltid folk på gatene. Hvis ingen går her så vet du er oppe i 0500 og stresser med å finne en boda. Det skal bli fjernt å gå i gågata hjemme. Hvor det er ingen i forhold og ingen kommer bort å vil selge meg noe. Eller lurer veldig på hvordan jeg har det. Skit fiske for man da si.

En reise uten guid blir som oftest ett raid.

Murchison Falls

Murchison Falls

Safari med Stil

Safari med Stil

SS Robert Corydon

SS Robert Corydon

Costa Del Congo, Lake Albert

Costa Del Congo, Lake Albert

En reise til Nord-Vest av Uganda helt på egenhånd. Uten noen særlig plan. Utenom kanskje destinasjoner og ønsker. De fleste ble oppfylte uten om ett. Port Masindi. Fant aldri noe informasjon om muligheter til aktuell transport til en ok pris. Derfor ble det Murchison Falls nasjonalpark istedenfor. To andre ønsker ble oppfylt. De var å komme til Butiaba og en natt på Hotel Masindi. Det første ønske er fordi filmen African Queen ble spilt inn der og det ryktes at stranden Costa Del Congo skulle være vakker. Andre ønsket er av den simple grunnen. Har allerede vært på det eldste hotellet i Ethiopia(sjekk Blå Hvit Juleferie). Så kan jo ikke være noe dårligere i Uganda der Hotel Masindi tilfeldigvis er det samme. Fun fact om hotellet: Humprey Bogart, Audrey Hempburn og Hemmingway har også sovet på hotellet.

Veien opp tok jeg Postbussen(som var en liten minibuss) som var veldig punktlig. Skremmende til å være i Uganda. Det upunktlige(hvis det kan kalles det). Var å stoppe for å plukke opp en påkjørt kylling som sjåføren sikkert laget middag av senere den dagen. De to siste timene av turen føltes som en liten evighet. Fordi jo lenger du kommer vekk fra Kampala på denne ruten. Jo verre blir veien og mer veiarbeid. På en av de verste delene av veiene til Masindi kommer en vanelig buss forbi oss i skremmende stor fart med tanke på alt veiarbeidet. 10 min seinere ser vi bussen liggende slengt på siden. 2 hjul opp mot veikanten. Restene ligger i veikanten med knuste baklykter etc. Kom seg fram og fant informasjonskontoret til Murchison Falls nasjonalpark. Resten av dagen å gå rundt å kikke i Masindi og finne Hotel Masindi. Noe som jeg tilslutt fant etter litt leting og vandring.

Dagen etter tilbake på kontoret. Får skaffet transport til parken siden ikke eksisterer noen ”public” eller offisielt tilbud til å komme seg bort dit. Fikk ordnet privat sjåfør for to dager til en ok pris, med en hake for sjåføren. Han må kunne kjøre Game Drive(Safari) så jeg slipper en del utgifter. Guid, sjåfør og avgifter inne i parken. Tilslutt løser det også seg. De ringer en kar som godtar sånt og er godt kjent i parken. I løpet av 15 min er han på pletten. Derfra kjøres vi hjemmom heimen hans og jeg leker litt med ungen hans. Så til Kobil for bensin og luft i dekkene. Derfra til destinasjonen Murchison Falls nasjonalpark. Fortsatt uten anelse hva jeg egentlig skal gjøre der når jeg ender opp der. Kommer etter to timer og samme kassett på pon de replay. Til første porten, selvfølgelig en heftig betaling. Prøver å være bosatt i Uganda, men ikke Ugandisk statsborger. Taper dessverre og må betale utlendingpriser. Nedtur, men kan ikke alltid like heldig. En ny times kjøring denne gangen nesten over aper som sitter midt i veien og hopper ut når bilen kommer. Men med en gang den er vekke; hopper de tilbake igjen. Timen går og vi er ved enda en port etter å kjør forbi på veien hvor folk ser etter fulger og dill. Vakten forteller at denne avgiften her er ny fra januar 2008 for å komme inn i denne delen. Ja vel, ikke så mye jeg kan gjøre med det. Betaler for å komme seg videre. Endelig en parkeringsplass. Sjåføren går kjapt i en rettning. Hører en fossedur. Virker som jeg på toppen av fossen. Som er massiv. Visse deler regner det og andre deler av den er det en regnbue. Herfra gikk vi av sted til enda en port. Hvor jeg betalte UWA for en båttur til bunnen av fossen. Litt senere kjørte sjåføren meg opp til Red Chilli Lodge. Hvor jeg var heldig å få plass. Fikk faktisk siste hytta for natten. Resten var allerede leid ut. Båtturen var grei den. Mine ord blir nok fattige i forhold til dyrene og omgivelsene. Bildene mine forteller bedre spesielt på safarien dagen etterpå. Det samme med morgene etter tropiske stormen som slo til på kvelden. Ozzyne(folk fra Australia) tok helt av akkurat som de ikke har vært i storm før. Sikkert fordi ett par hadde fått i seg litt for mange Tusker eller Nile Brew. Kan vedde på at det er en mix. Natur i bevegelse + øl = Galskap.

Det som heller enklere kan forklares. Var hvor vanskelig det er å skaffe transport i Nord-Vest. Hvis du ikke skal til Hoima eller Kampala. Nesten, merk nesten umulig. Jeg personlig brukte 18 timer(8 av dem sov jeg) til å skaffe transport til Butiaba. Det var verdt stresset uten tvil. Costa Del Congo var ufattelig vakker. SS Robert Corydon derimot har mistet sin glans og er ett rustent skip ikke slik som på postkortet som selges. Som havneområdet rundt skipet er forlatt og ødelagt av vind å vær. Butiaba viste visse bygninger som var eldre enn resten. Gjerne forfallende og på vei til å bli smuler. De husene som var stående skikkelig var jordhus med stråtak. På utsiden av sentrum var det en teknologisk sak fra Tullow Industries Limited. De som er ansvarlig for oljefunnet i Lake Albert. Håper at noen av de pengene ender opp i Butiaba. Butiaba trenger de. Det er den største bedriften utenom fiske til folket her. De holdt på med garnene ved sjøen. Andre svømte. Mens jeg vandret der ble jeg selvfølgelig godt motatt og fikk komplementer av jenter. Noe som ikke slutter å skje i Uganda. Litt om naturen i Butiaba, faktisk litt ørken lignende tilstander rundt her. Faktiskt fant jeg også kaktus. Føste gang i Uganda. Hvis du snudde deg fra stranden og mot innlandet var det småhøyder å ett grøntlandskap.

La meg gi deg 20 fun fact om heimreisen. Kunne ha hatt en egen bloggsak om den alene. For øyeblikket er jeg litt slapp etter en heftig reise helt på egenhånd. I ett område jeg ikke kjente eller hadde anelse om hvordan så ut..

Viktigste hendelser på reisen mellom Butiaba – Kampala:

1. Ca 2 timer hengende på rekkverket på lasteplanet til en Fuso Canteer (1 time alene inne i Butiaba pga handelsvirksomhet til de som eide den lille lastebilen).

2. Sjåførene stoppet fire ganger for å kjøpe trekull og fylle opp lastebilen.

3. Sjåførene stoppet en gang for å kjøpe en geit.

4. To stopp for å kjøpe Matooke.

5. En pissepause.

6. Fylte bare bensin i Hoima.

7. Brukte 2 timer å skaffe transport fra Butiaba(i løpet avden tid var det 2 boda bodaer på plassen opptatt, en taxi som var overfylt før jeg hadde fått nyst og en spesial(vanlig personbil) som var fylt før jeg fikk sagt ”hallo?”).

8. Sjåførene bytta og med den karen som drakk (ca 0,7 liter) vodka iløpet turen (alene) kjørte i ca 1 time før han andre heldigvis tok til mot og kjørte igjen. Han andre drakk ingenting i løpet av hele turen ikke en gang en dl vann.

9. Veien mellom Hoima – Kampala er hundre ganger bedre enn Masindi – Kampala.

10. Ble promotert etter ca 2 timer bakpå siden jeg var hvit og vi skulle inn i ett nytt distrikt.(se 1. for mer info).

11. Vi ble stoppet av politiet 5 ganger på veien. På en ca 7 timer tur. 3 av dem var evaluering av verdien på varene på lasteplanet.

12. Sjåførene betalte totalt i korrupsjon totalt 2000 shillings til trafikkpolitiet (skjønte hva som hendte selv om de bare snakket Luganda).

13. Betalte 5000 Shillings mer med denne transporten enn med Postbussen(som kostet 10 000 Shillings til Masindi).

14. Når vi hadde kommet til 20 min fra sentrale Kampala var tanken tom og vi kjørte på reservetanken. Ble sendt til en Boda Boda for resten av veien heim, mens en av sjåførene måtte gå med en jerrykanne å fylle tanken.

15. En av politimenne så meg og derfor stoppet bilen å spurte meg direkte om jeg hadde penger på meg. Svaret mitt var Sula Bulungi Ssevo(God kveld herr).

16. Det var lettere å komme til Hoima/Kampala enn tilbake til Masindi fra Butiaba.

17. Drakk en halv liter vann iløpet av hele reisen.

18. Åt ingenting den dagen før jeg var framme i Kalerwe.

19. Før lasteplanet var fylt med trekull. Kunne det totalt være 15 person eller mer ombord bak i.

20. ”Bye Muuzungo” hørte vi hele tiden mens vi kjørte rundt i Butiaba.

Ibanda District – Welcomes You

Ibanda District

Ibanda District

Kveldsmøte i Igorgora

Kveldsmøte i Igorgora

Cal-Tex Igorgora

Cal-Tex Igorgora

Naturen i Ibanda

Naturen i Ibanda

Tidlig tidlig reiste vi fra Kalerwe med Uncle Sam. Igjennom sentrale delen av Kampala. En tidlig søndag morgen. Det tok ikke mer en 20 minutter fra Kalerwe til Kyambogo. Noe som vaneligvis tar i allefall en time. Helt fantastisk! Skal ikke beskrive disse fem dagene i alle detaljler. Heller bare basics.

Dagsplanen:

Morning Glory eller Bønn og lovsang fra klokken 0400 til 0700. Vi i Team Uganda skippet dette under hele oppholdet. 0700 – 0800 var det vasketid av seg selv og alt annet. 0800 – 0900 var det frokost. 0900 – 1000 Var det brefing og informasjon om hva som skulle skje videre. 1000 – 1400 var det dør til dør aksjon i den aktuelle bygda/handelsstedet. 1400 – 1500 Lunch. 1500 – 1700 Fri. 1700 – 2100 Forbereldse til/(og)Kveldsmøte. 2200 – 2300 Kveldsmat. 2300 – 2400 Bønn og Lovsang.

Det skal sies. At de var dødelig nøyaktig i starten av turen på Morning Glory. Men dette sklei mer og mer ut. Siste morgenen var de ikke i gang før i halv 6 tiden. Selv om kveldsmaten skulle være i ti tida. Kunne du ende opp med å få den i elve tia. Noe som endte opp med at folk kom enda senere i seng. Fordi de måtte ha bønn og lovsang før de skulle til seng. Selv om jeg så folk som la seg i senga før dette begynte.

Overnattingsstedet:

Et hus oppi en bakke. Med både hunder, kyr og fire soverom. Gutta delte på to soverom. På vårt rom var det totalt 5 madrasser. Antall sovende var det 12 gutter. På to av dem alene delte 5 soveplass. Hver bidige kveld. En ting skal sies. Vi fikk særbehandling. Team Uganda var alene om dele sin madrass.

Ibanda distriktet:

Ufattelig vakkert distrikt. Plassene vi var på 4 små handelssteder. To i Ibanda distriktet og to rett på andre siden av grensen på Kashari distriktet. Men uansett så sier vi at vi var i Ibanda. Grønt land med bananplantasjer på alle kanter. Små og store topper i sikte hvoren du legger blikket. Folkene snakket for det meste Ankoli og de hørte til Ankoli folket. Som er kjent for å være gode med kyr og dyrke bananer. Maten vi som oftest åt to ganger daglig var Matooke, millet posho, nakati(eller gress), kokt melk og storfekjøtt. Det var alltid rikelig på tallerenken. De kan det med å gi store prosjoner. Første dagen siden vi var hvite så ville de at vi skulle ete med gaffelen. Begge takket nei og åt videre med fingerne. Da kom ei av de vi reiste med og tok gaffelen istedenfor. Matooke og Millet posho er lettere å ete med fingrene enn med verktøy. Folkene var og er gjestfrie. Ikke bare i matveien. Veldig hjelpsomme. Selv om du ikke klare helt å kommenisere. Fordi jeg kan lite eller ingenting ankoli. De kunne minimalt med Engelsk. Så det endte opp med å spørre om noen kunne oversette høffelighetsfrasene og hilse vennelig tilbake.

Ungene:

Ikke ofte dette er ett tema på min blogg. Barn er vaneligvis veldig koselig. De var koselige her au. Her tok det bare litt av. For i Kampala er kanskje hvite en kuriositet. I Ibanda var vi turistatraksjon. Både for eldre og yngre. Bare de yngre ville kikke. Ett eksempel er at vi var i ett av handelssentrumene og handlet vann. Snakket litt med butikkinhaveren. Som lurte på så mangt. Svarte høffelig. Drakk litt Stoney. Kjøpte vann. I mellomtiden hadde det i butikk åpningen kommet 13 ++ unger som kikket inn på oss. Når vi i tilegg tok opp kameraet og tok bilder av dem. Smilte de enda mer. En annen hendelse var i Igorgora(hvem kan glemme ett så vakkert navn). På kveldsmøte. Satte vi bak og slappet litt av. Tok det med ro og ante fred og ingen fare. I løpet av kort tid var det over 20 unger rundt oss. Som ville tulle og spørre oss spørsmål. Tilslutt kom det en fra teamet som vi reiste med og spurte om vi skulle vårt eget møte. Snakket med ham litt til siden og forklarte situasjonen.

Gamle damen i Igorgora:

En av de første dagene når vi gikk for å finne butikker i nærområde med vann for å ikke bruke energi fra vertene til å koke opp det til oss. Så gikk vi fra bostedet igjennom plassen. Som ikke var vant til hvite. Hilste høffelig og spurte hvordan de fleste hadde det. Plutselig kom det ei gammel dame bort og snakket til meg på Ankoli. Skjønte ingenting. Bare smilte og prøvde å vise respekt. En voksen mann sa at hun spurte om jeg kunne be for ho. Midt i sentrum av Igorgora. Så bort på Ole Johan. Var litt målløs. Jeg bad den voksne mannen forklare at jeg skulle be for ho på mitt morsmål. Det virket som de begge forsto. For så å ta en stille bønn og manne seg opp. Det var helt fjernt. Samtidig som det var en drøss med folk rundt oss. En synergi effekt som er helt uforståelig. Kommer aldri helt til å forstå den heller.

Ordføreren av Igorgora:

Dette var den samme jakten etter vann. Noe så simpelt. Vann på flaske. Samtidig helt umulig å finne. Vi fant ett hotell. Satte oss ned trodde vi hadde fått vann. Det vi fikk var ett glass med vann. Drakk det opp i høffelighet. Etter litt kom det en kar inn med pen dress. Smilet var stort. Hilste på oss. Vi hilste tilbake. Noe tid gikk så viste det seg at han var ordføren for plassen. Med det herlige navnet Julius Governor. Det andre navnet fikk han fordi den dagen han ble født så reiste den britiske guvernøren igjenom Igorgora. Så vi fikk rett å slett en herlig møte med ham og en god guid på plassen. Vann fikk vi ikke den dagen.

Nå har jeg bare gitt deler av det som hendte. Det var så ufattelig mye mer. Både på reisen opp og med folkene fra Kyambogo. Tut og kjør fra start til mål. En herlig opplevelse med lite søvn. Samtidig som det kan tas igjen i Kampala. Nå som dette blir skrevet så er jeg ufattelig takknemlig for å ha deltatt på akkurat dette. Selv om mange av tingene som skjedde i Ibanda er fjernt fra min virkelighet til vanelig. Så er det godt å ha opplevd det og sett en kjernegod side av Uganda. Hvor folk har store muligheter får å gå mett til sengs. For de fleste bor på bananplantasjer. Deres gjestfrihet er beundringsverdig. Sist gang jeg skrev om reise så slaktet jeg bussselskapet. Det trengs ikke å gjøres denne gangen. Ibabu Coaches kan anbefales. Bare en anbefaling hvis du skal reise med dem. Ikke sitt ved vinduet hvis du har en følelse av regnvær. Vinduene i bussene lekker litt. Ellers så har du topp service.

Kom deg til Ibanda distriktet du au.

26. Januar eller NRM Day.

Uganda Wildlife Education Center

Uganda Wildlife Education Cente

26. Januar er ikke vanelig dag i Uganda. Det er NRM day(regjeringen og presidentets dag). Dette er en offisiell fridag. Forklare kort hvordan NRM feirer dagen. De samles på Kololo Airstrip på utsiden av sentrale Kampala og heier på hæren. Der de hører på taler av prominente folk som President Youwri Museveni(som er leder av NRM) og hans kompanjonger. Men nok om det. Resten av folket som ikke jobber i offentlige etater har egentlig en fridag. Der de kan gjøre hva de vil. Så mange ting står stille på en slik dag som dette. Alikevel skal jeg bare fortelle enkelt hva Team Uganda gjorde. På den 26. Januar reiste vi derfor til Entebbe med taxi. Lystig lag dro vi til en plass to av oss forbinder med en internasjonal flyplass, ikke en by. Selv om det en tid tilbake var protektorat hovedstaden til britene. Nå er den mest kjent for tre ting til utenom internasjonal flyplass. Første er nemelig en botanisk hage. Andre er UWEC – Uganda Wildlife Education Center eller det som tidligere kaltes ett eller annet med dyrepark. Tredje er Uganda Map Autorities. Når vi reiste hit så var det offisiell fridag. Dermed var tredjeplassen ute av muligheter. Derfor besøkte vi gladlig de to andre.

Etter en times reise i taxi fra Old Taxi Pak til Entebbe. Begynte vi dagen med å se den botanisk hage. Der det var yrende folkeliv. Fordi det var en form for fest for indere i Uganda. Utenom dette så såg vi på en haug av Ugandiske trær og ikke minst kaffi. Slappet av gikk imellom de. Prøvd å svinge seg i lianer. Være Mowgli for ett par sekunder. For så å stikke kjapt ut for å ete.

Så var det da Uganda Wildlife Education Center. Som ble ”gjort” om til læresenter fra park. Fordi de fikk for få gjester. Så nå kommer skoler hit for å lære dyrene. Verden er bare helt fantastisk av å til. Kom til porten ser den vanvittige forskjellen i priser for Ugandaere og utlendinger. Ole Johan drister seg med å spørre: ”hvor lenge må du ha bodd i Uganda for å være Ugandaer?”. Sjefen bak kassen sier med ett smil ”jeg har hørt den vitsen før”. Ut av dette ett par tusen shilling billigere inngang. Fordi han satt oss på bosatt i Uganda og ikke som Ugandisk statsborger. Salte, for ett herlig system.

Kom til resturanten. Her var det også ganske nydelig. Mandagsmenyen. Det er mandag, få folk på læresenteret. Derfor bare minimalt av det som står på menyen. Hvis du godsnakker med servitøren. Så kan han kanskje klare å skaffe ris. Ellers ender du opp med hvit meny. Noe som betyr kylling eller biff med pomfri. Det skal sies at servitøren her hadde en god del selv ironi. Læresenteret er ikke like stort som Kristiansand Dyrepark, men det er lettere muligheter til å se dyrene. Ikke akkurat Safari. Fint alikevel. En annen ting som var fantastisk med plassen er disse detaljene. Flere av utstillingene eller læreplassene. Var donerte eller sponset. Med spesiale bygninger som for eksempel enten Shareton Hotel Kampala har en rosa bygning til ett av dyrene eller støttet videre drift av sjimpansene av kona til Museveni.

Det var rett å slett en deilig dag. Der du bare vandret rundt og kikket. Om det enten var planter, trær, dyr eller på den enkle maten. Så var det sabla kos. En skikkelig fridag i ekte Ugandisk ånd. Rett å slett gi blaffen i NRM og få frisk luft å komme seg vekk fra hverdagssyslene. Ikke minst frisk luft. Noe som er fremmed ord i Kampala

Obama feber

change

20. Januar ble Kampala snudd på hode. Spesielt rett rundt klokka 20.00. Vi var inne byen just ferdig med ete og nettkafe besøk. På vei tilbake til Kalerwe. Var rett å slett vanskelig å komme seg sikkert heim. Få taxier rundt. Veiene fylt opp av pakerte biler og heftig fylte av kjørende. Kø dannelse i The square. Få vanelig taxier. Må nøye seg med speciale. Skal rekke selv å se talen til den kommende presidenten. Får begynt å kjøre. Er ett kvarter på åtte. Kjører opp bakken forbi The Square. Kommer til ei side gate opp mot Nakasero. Biler er pakert på tverrs eller det kan også sies over alt. Andre råkjører og skaper småkøer. Vi bli sittende i en. Kommer oss ut av den. Kjører nå mot Garden City. Over en liten topp og mot Mulago. Begynner å nærme seg åtte. Etter litt kommer vi ovenfor sykehuset. Lurer oss unna Wandegye en plass med kø i disse tider. Både med Obama feberen og Makerere uteksaminering. Kjører inn i det avgjørende rundkjøringen. Ut i den flyge en sykkelist rett foran bilen. Sjåføren blir satt ut og presser bremsene ned i bakken. Det går bra denne gangen. Puster dypt ut. Putrer bilen i gang komme inn i gaten. 2 min til bensinstasjonen. Betaler sjåføren. Som må komme seg unna køen foran bensinstasjonen etter å kaste oss av. Vi går over veien. Opp bakken. Svinger inn og kommer bort til porten. Til hjemmet vårt. Setter seg i stuen og Obama har just begynt talen sin. Utdraget av talen er tatt fra Ugandas Daily Monitor 21. Januar, sikkert litt redigert for å passe til den ene siden. Alikevel her er o.

Selve talen:

My fellow citizens: I stand here today humbled by the task before us, grateful for the trust you have bestowed, mindful of the sacrifices borne by our ancestors. Forty four Americans have now taken the presidential oath. The words have been spoken during rising tides of prosperity and the still water of peace. Yet, every so often the oath is taken amidst gathering clouds and raging storms. At these moments, America has carried on not simply because of the skill or vision of those in high office, but because we the people have remained faithful to the ideals of our for bearers, and true to our founding documents.

So it has been. So it must be with this generation of Americans. That we are in the midst of crisis is now well understood. Our nation is at war, against a far- reaching network of violence and hatred. Our economy is badly weakened, a consequence of greed and irresponsibility on the part of some, but also our collective failure to make hard choices and prepare the nation for a new age. Homes have been lost; jobs shed; businesses shattered. Our health care is too costly; our schools fail too many; and each day brings further evidence that the ways we use energy strengthen our adversaries and threaten our planet. These are the indicators of crisis, subject to data and statistics. Less measurable but no less profound is a sapping of confidence across our land – a nagging fear that America’s decline is inevitable, and that the next generation must lower its sights. Today I say you that the challenges we face are real. They are serious and they are many. They will not be met easily or in a short span of time. But know this, America. They will be met. On this day, we gather because we have chosen hope over fear, unity of purpose over conflict and discord. On this day, we come to proclaim an end to the petty grievances and false promises, the recriminations and worn out dogmas, that for far too long have strangled our politics. We remain a young nation, but in the words of scripture, the time has come to set aside childish things. The time has come to reaffirm our enduring spirit; to choose our better history; to carry forward that precious gift, the noble idea, passed on from generation to generation: the God-given promise that all are equal, all are free, and all deserve a chance to pursue their full measure of happeniess.

In reaffirming the greatness of our nation, we understand that greatness is never a given. It must be earned. Our journey has never been one of short-cuts or settling for less. It has not been the path for the faint-hearted – for those who prefer leisure over work, or seek only the pleasures of riches and fame. Rather it has been the risk takers, the doers, the makers of things – some more celebrated but often men and woman obscure in their labor, who have carried us up the long, rugged path towards prosperity and freedom. For us, they packed up heir few worldly possessions and traveled across the oceans in search of a new life. For us, they toiled in sweatshops and settled the West; endured the lash of the whip and plowed the hard earth. For us, they fought and died, in places like Concord and Gettysburg; Normandy and Khe Sahn. Time and again these men and woman struggled and sacrificed and worked till their hands were raw so that we might live a better life. They saw America as bigger than the sum of our individual ambitions; greater than all the differences of birth or wealth or faction. This is the journey we continue today. We remain the most prosperous powerful nation on Earth. Our workers are no less productive than when this crisis began. Our minds are no less inventive, our goods and services no less needed than they were last week, last month or last year. Our capacity remains undiminished. But our time of standing put, of protecting narrow interests and putting off unpleasant decisions – that time has surely passed. Starting today, we must pick our self off, and begin again the work of remaking America.

For everywhere we look, there is work to be done. The state of the economy calls for action, bold and swift, and we will act – not only to create new jobs, but to lay new foundation for growth. We will build the roads and bridges, the electric grids and digital lines that feed our commerce and bind us together. We will restore science to its rightful place, and wield technology’s wonders to raise health care’s quality and lower its cost. We will harness the sun and the winds and the soil to fuel our cars and run our factories. And we will transform our schools and colleges and universities to meet the demands of a new age. All this we can do. And all this we will do. Now, there are some who question the scale of our ambitions – who suggest that our system cannot tolerate too many big plans. Their memories are short. For they have forgotten what this country already done. What free men and woman can achieve when imagination is joined to common purpose, and necessity to courage. What the cynics fail to understand is that the ground has shifted beneath them – that the stale political arguments that have consumed us for so long no longer apply. The question we ask today is not whether our government is too big or too small, but whether it works – whether it helps families find jobs at a decent wage, care they can afford, a retirement that is dignified. Where the answer is yes, we intend to move forward. Where the answer is no, programmes will end. And those of us who mange the public’s dollars will be held to account – to spend wisely, reform bad habits, and do our business in the light of day – because only then can we restore the vital trust between a people and their government. Nor is the question before us whether the market is a force of good or ill. Its power to generate wealth and expand freedom is unmatched, but this crisis has reminded us that without a watchful eye, the market can spin out of control – and a nation cannot prosper long when it favors only the prosperous. The success of our economy has always depended not just the size of our Gross Domestic Product, but on the reach of our prosperity; on our ability to extend opportunities to every willing heart – not out of charity, but because it is the surest route to our common good. As for our common defense, we reject as false the choice between our safety and our ideals. Our Founding Fathers, faced with perils we can scarcely imagine, drafted a charter to assure the rule of law and rights of man, a charter expanded by the blood of generations. Those ideals still light the world, and will not give them up for expediencies sake. And so to all other peoples and governments who are watching today, fringe grandest capitals to the small village where my father was born: know that America is a friend of each nation and every man, woman and child who seeks a future of peace and dignity, and that we are ready to lead once more. Recall that earlier generations faced down fascism and communism not just with missiles and tanks, but with sturdy alliances and enduring convictions. They understood that our power alone cannot protect us, nor does it entitle us to do as we please. Instead, they knew that our power grows through its prudent use; our security emanates from the justness of our cause, the force of our example, the tempering qualities of humility and restraint.

We are keepers of this legacy. Guided by these principles once more, we can meet those new threats that demand even greater effort – even greater cooperation between nations. We will begin to responsibly leave Iraq to its people, and forge a hard earned peace in Afghanistan. With old friends and former foes, we will work tirelessly to lessen the nuclear threat, and roll back the specter of a warming planet. We will not apologies for our way of life, nor will we waver in its defense, and for those who seek advance their aims by inducing terror and slaughtering innocents, we say to you now that our spirit is stronger and cannot be broken; you cannot outlast us, and we will defeat you. We are shaped by every language and culture, drawn from every end of this Earth; and because we have tasted the bitter swill of civil war and segregation, and emerged from that dark chapter stronger and more united, we cannot help but believe that the old hatreds shall someday pass; that the lines of tribe shall soon dissolve; that as the world grows smaller, our common humanity shall reveal itself; and that America must play its role in ushering in a new era of peace. To the Muslim world, we seek a new way forward, based on mutual interest and mutual respect. To those leaders around the globe who to sow conflict, or blame their society’s ills on the people. To the people of the poor nations, we pledge to alongside you to make your farms flourish and let clean waters flow; to nourish starved bodies and feed hungry minds. And to those nation like ours that enjoy relative plenty, we say we can no longer afford indifference to suffering across our borders; nor we consume the worlds resources without regard to effect. For the World has changed, and we must change with it. As we consider the road that unfolds before us, we remember with humble gratitude those brave Americans who, at this hour, patrol far-off deserts and distant mountains. They have something to tell us today, just as the fallen heroes who lie in Arlington whisper through the ages. We honor them not only because they are guardians of our liberty, but because they embody the spirit of service; willingness to find meaning in something bigger than themselves. And yet, at this moment that will define a generation – it is precisely this spirit that must inhabit us all. For much as the government can do and must do, its ultimately the faith and determination of the American people upon which this nation relies. It is the kindness to take the in the stranger when the levees break, the selflessness of workers who rather cut their hours than see a friend lose their job which sees us through the darkest hours. It is the firefighter’s courage to storm a stairway filled with smoke, but also a parent’s willingness to nurture a child, that finally decides our fate.

Our challenges may be new. The instruments with which we meet them may be new. But the values upon which our success depends – hard work, and honesty, courage and fair play, tolerance and curiosity, loyalty and patriotism – these things are true. They have been the quiet force of progress throughout our history. What is demanded then is a return to those truths. What is required of us now is a new era of responsibility – a recognition, on the part of every American, that we have duties to ourselves, our nation, our world, duties that we do not grudgingly accept but rather seize gladly, firm in the knowledge that there is nothing so satisfying to the spirit, so defining of our character, that giving our all to a difficult task. So let us mark this day with remembrance, of who we are and how far we have traveled. In the year of America’s birth, in the coldest months, a small band of patriots huddled by dying campfires on the shores of an icy river. The capital was abandoned. The enemy was advancing. The snow was stained with blood. At a moment when the outcome of the revolution was most in doubt, the father of our nation ordered these words be read to the people: Let it be told in the future world… that in the depth of winter, when nothing but hope and virtue could survive… that the city and the country, alarmed at one common danger, came forth to meet it.

In the face of our commen dangers, in this winter of our hardship, let us remember these timeless words. With hope and virtue, let us brave once more the icy currents, and endure what storms that may come. Let it be said by our children’s childeren that when we were tested we refused to let this jouney end, that we did not turn back nor did we falter; and with eyes fixed on the horizon and God’s grace upon us, we carried forth that great gift of freedom and deliverd it safely to future generations.