Den utrolige Reisen

Kapping av Kaka: Fotograf Ole-Johan Ness

Nå sitter jeg her og skriver om denne helgens hendelser så ser jeg tilbake med glede. Fordi dette er noe som de fleste burde i alllefall få en opplevelse av. Det dere burde oppleve er ett ekte afrikanske landsbygd bryllup og hjemreise med taxi(ikke buss) i ett par timer.

Fredagen:

La meg begynne rolig. Vi drog den vanelig ruten inn til sentrum av Kampala. For å møte ei vennine og søster til mannen som skulle gifte seg. Det vi visste var at vi skulle i bryllup dagen etterpå. Siden det hadde blitt nevnt Mbarara så trodde vi at vi skulle dit. Så feil går det an å ta. En så stor by skulle vi ikke til. Lesingen i Bradt boka var rett å slett fånyttes. Ønske om Horizon Coaches forduftet. Det ente opp med en god vandring til den gamle taxiparken og masse ropende karer som ropte hvor de alternative bussen gikk til. Selgere som hadde solgt buksene sine for å få en slant. Kom seg inn på en grønn buss som hette Tugenda Na … Ett eller annet. Var passe sent ute etter den bestemte reisetidspunktet. Fikk plass helt bak der det i Norge hadde vært totalt 5 plasser max. Her var det 7. Så vi var for å si det sånn relativt skivst. Mens vi satt der ble vi introdusert til ei vennine og to andre karer som skulle jobbe på bryllupet. Det ruslet både selgere på siden av bussen og inni som solgte alt fra friterte gresshopper til ”ekte” klokker. Etter litt venting ble hvert eneste sete fylt. Så var det kjøring ned en gate til en bensinstasjon. Der selvsagt bussen ble fylt opp med diesel. Noen minutter gikk fort og den begynte å kjøre. Kanskje i ett kjør for ca en time. Så stoppet den på Mbizzi Nya. Bussen ble angrepet av selgere som hadde grillspyd med lever, biff og maize. Ikke minst vann og splash juice. Noen gikk så langt som å springe i midtgangen av bussen. Andre bare stakk det foran deg igjennom vinduet. Rett å slett imponerende. Når bussen begynte sakte å kjøre var det ett par selgerne som skrek at de ville av og bussen stopte kvikt og de kom seg av. Turen gikk videre. Forbi Masaka. Oppover inn i ett grønt sletteland. Med flere og flere kyr med svære horn. Ikke longhorn, men ganske store alikevel og ikke minst feitere enn kyrene i Kampala. Plutselig kjører vi av(branches off) hovedveien. Inn på den kjente veien: Presidental Road. Som går til Rushere. Der sjefen selv kalt Museveni kommer fra. Det første vi kjører forbi er Guest House, slakter og latriner. Det går fra passe solid asfalt inn i rødsannet vei. Noe som var bra sagt av venninen våres var at veien skulle være bedre her enn der vi kom fra. Etter noen minutter kom det ett par fartdumper som gjorde at bussen hoppet bortover istedenfor å kjøre. Trenger ikke masasjestol etter en slik tur. Når det hadde gått ca 1 time på den behagelige veien.

Da hadde vi kommet fram til Rushere og ikke Mbarara. Det vi fikk vite var at det var i Mbarara distrikt. Så vi var ikke feil informerert. Endelig kommet ut av bussen noe som var ufattelig deilig. Kom oss inn til en bar/pub og kjøpte ett par stoney. Der vi skulle vente på transport til festplassen eller heimen til venninen. Satt der ikke lengre enn en halvtime. Så dukket det en kar opp med bil. Fikk presset bilen full. En vanlig sliten Toyota Corolla med ødelagt frontvindu. Elektrisk anlegg som ikke fungerte. Radioen var det eneste som funket utenom motoren. Vi kom fra igjennom ett område fylt av hvite telt og stenger over alt på bakken. Området var inngjerdet av busker som stengte det helt av. Over buskene kunne du se pene grønne topper og sparsommelig med trær. Noe som de kalte skog. Vi ville kalt det krattskog. Ett svært hvitt hovedhus. Mange småhus rundt som var til både innleide arbeidere og utedoer. På siden av dette var det ett enda større hus med innbygd garasje. Vi skulle være i ett hus som var delt i to og var totalt to rom stort. Der vi ventet og lurte på hva vi skulle gjøre. Det ente opp med å dele sengen med Ole Johan og rommet med to kamera typer til bryllupet dagen etterpå.

Brudeparet på vei til resepsjonen (Fotograf Ole-Johan Ness)

Lørdagen og bryllupet:

Etter en ganske merkelig natt. Med å grave seg over mot veggen. Nesten dytte ut Ole Johan pga oppoverbakken av en madrass. Så var det tidlig morgen etter lang reisedag. Kom seg opp og en kort samtale med gjengen i rommet. Alle prøvde å ordne seg. Agregrat hadde gått hele kvelden nå så vi hvorfor. Teltene var satt opp og folk sprang og prøvde å ordne ting. Det gikk hett for seg. Selv om værmessig var ganske mildt. Kanskje rundt 10 – 15 grader celsius. Viste at det enda var bare rundt 8 om morgene og vi skulle være i kirka rundt 1. Så vi hadde god tid. Alikevel satt vi og tenkte om vi skulle ta på oss dressene. Men vi ventet gikk tiden. Klokken begynte å nærme seg ti. Tok seg tid til å pusse tennene og vente videre. Etter litt så ble det å ta på seg dressen. Når litt tid hadde gått fikk vi en solid frokost med melkete. En blanding av bananaer og søtpoter med en anelse av knuste tomater. Ganske solid frokost for å si det slik. Ti ganger større enn den vi får i Kampala. Der frokost er ett ukjent fenomen. Klarte ikke mer enn en halvpart, ble rett å slett til latter for de andre som satt rundt. Må jo bringe litt glede. Tiden gikk og den var rundt tolv. Plutselig fikk vi transport fra gården til Rushere hvor vielsen skulle være i en eller annen kirke klokka 1. Kom til Rushere ca 1230. Vi ble geleidet til ett Guest House og fikk en sitteplass sammen med noen pyntegjenstander som bruden og brudepikene skulle ha. Sittende der og ta mange bilder på moro i alle mulige vinkler. Tiden gikk fort og klokka var snart to. Altså skulle vielsen vært for en time siden. Da møter vi Dickson som går vanelig. Dette er karen som skal gifte seg, broderen til venninen som vi kjenner. Bare så du vet det. Han skal gifte seg og være ett av hovedelementene i vielsen, men fortsatt ikke ferdig kledd til det. Godt humør og klar for å kle seg. Når tida var rundt tre fikk vi en bil og kjørte opp ett par bakker opp fra sentrum til kirken. Som egentlig var en katedral som var bare tre år gammel med uferdig tak. Endelig kommet til katedralen så var enda ikke alt på plass. Folk sto på utsiden og snakket heftig sammen lent mot katedralen. På andre siden sto det ett blåseorkester slik som vi bare ser på 17. Mai eller andre sære andledninger. De øvde og sto i. Vi hadde lite å gjøre så vi gikk rundt og kikket på bygget og området rundt. Så store master som var just satt opp. De så ut til å være til telefonsignal. Grønne sletter og utsikt over Rushere. Gikk rundt ¾ deler av katedralen. Møter vi en som hvit kjortel og ett solid smil. Han spør hvor vi er fra og hva vi gjør her. Vi svarer høffelig og forteller hvofor vi er i Uganda. Etter litt forteller han om sin tjeneste som tidligere prest i området og at han egentlig er pensjonert. Men fordi han var sterkt ønsket til å ta vielsen. Så takket han ja med glede. Folk vil rett å slett å høre mer fra denne karen som var veldig høffelig. Fikk se ett par bekjente som geleidet oss til ett sete litt bak i katadralen. Vielsen begynte med vandring inn av brudgommen og faren hans. Etter litt kom bruden og brudepikene. Alle gikk fram i rolig bevegelser fult av flimmrende kamarer og kameramenn som gikk i midtgangen. Da bruden ente framme ved sitt sete. Satt alle seg ned og de begynte å tale på det lokale språket. Noe som de kom til å forsette med. Utenom selve ”jeg vil dele livet mitt med deg greiene” var på engelsk. Resten var på det lokale språket og da snakker vi ikke om Luganda. Ett helt annet språk. Litt oversatt av sidemannen av å til. Karen i hvitt som vi snakket med oss nevnte oss i slutten av talen sin og ville at folk skulle få oss til bli medlemmer av denne kirken. Det var mange i salen som ledde når han snakket om dette. Ellers var vielsen ganske standard for de som har sett det før. Når det hele var ferdig. Så begynte det virkelig å regne med ett hint av vind. Alle var egentlig på vei ut. Istedenfor endte det opp inn i katedralen. Blåseorkersteret spilte for full musikk som underholdning i det ene hjørnet. Flere andre satt seg sammen og snakket. Det ble bildetaking av paret i ett annet hjørne. Mens vanndråper gikk igjennom taket. Derfor kan jeg påstå at taket enda ikke er ferdig bygget. En liten time med venting. De som hadde kjørt oss tidligere var for lengst borte. Fikk lurt oss inn i Toyota Hiace sammen med kameramennene som vi ble kjent med tidligere. På grunn av vannet ble turen ganske spennede. Veien var blitt virkelig gjørmete. Slik som inn til Fidsel fra Kvanvik bare litt rødere. Flere motorsykler sleit og kjørte seg så å si fast. Selv om de kjørte på grasset på siden for å komme forbi bilen vår. Kom tilbake etter en grei tur på slitne hjul. Som nesten satte seg fast tre ganger. Parkerte før det inngjerdete område. Gikk inn hørte folk snakket i mikrofoner. Til høyre matutdeling og det samme til venste. Ufattelig mange flere personer her nå enn tidligere på dagen. Enda flere en kan se på ett norsk bryllup. Ti ganger flere. Det var vel rundt ca 1000 personer. Ble fort lagt merke til og en av arrangjørende geleidet oss til en av plassene hvor vi kunne få noe mat. En form for koldtbord. Med typisk og ikke typisk afrikansk mat. Fra god matåki(knuste bananer) til spaghetti. Det ble en spennede og fylt tallerenken. Etter å ha ete litt mat og drukket en stoney til. Så måtte vi jo ta del i selve festen som pågikk samtidig rett bortenfor. Da vi gikk for å sette oss bak. Kom en av de bestyrende bort til oss og sa at han hadde ett par plasser. Vi takket høffelig. Han geleidet oss. Sendte vekk ett par unger på andre raden. Der fikk vi plasser på en tydlig plassering. For festplassen var telt satt som hestesko med ett midttelt med kaker. På andre siden av hesteskoen. Var det tre telt. Teltene på siden satt slekten til bruden og brudgommen. I midten nærmeste familie av de og dem selv på en platting som alle kunne se. Helt ved siden var det to konfranisere som talte i ett kjør og ledet det hele med stil. Fortalte hvem som skulle tale og hva som er neste nummer. Pausene var med artister av forskjellige slag, pausemusikk og blåseorkesteret som spilte i kirken. De gikk rundt alle teltene slik at alle kunne se de mens de spilte. Ett finurlig påfunn. Siden de var så stolt av sitt eget språk. Så ble vi sittende å forstå relativt mye. Tiden gikk fort. Det var egentlig veldig morsomt. Vi fikk litt oversatt her og der av våres naboer. Både at dette er moren til bruden, dette er sjefen for området her, member of parliment, faren til brudgommen osv. Det var ett par taler. Når det hadde gått ca 2,5 timer så ble det kakedeling av paret. Med fyrverkeri lignende sprengbokser hjemme og nødsignal. Ved siden av paret ble det satt opp ett sterkt neonlys som var en meter langt og lyste opp inn til Rushere. Tenkte å ta bilde av dette, men det ville ikke bra i denne verden eller neste. Så vi skippet dette. Noe vi ikke visste var at akkurat nå var det andre runde av mat. Det fikk vi faktisk ikke beskjed om av sjefene. Vi hadde jo allerede blitt hele dagen behandlet som V.I.P. så vi klagde ikke på det. Nå var det rundt ti tiden. Ellers så hadde vi opplevd alt. Nå begynte dansen. Snakker om kanskje om 250 mennesker på slette i pene kjoler og dresser. Danser til reggae og mix av gamle urban traller for full guffe. Vi var derimot ganske slitne. Rykte hadde gått at vi skulle ut av det huset og skifte til eget rom i ett av hovedbyggene(ett av de to store). Det fikk vi også. For å forklare hvor spesielt behandlet vi ble. Så var det 5 personer i det orginale rommet der vi sov første natten. I stuen i hovedhuset var det ca 4 personer i sofaen og to stoler. Så vi prøvde å vise vår takknemlighet til slekta der dagen etterpå. At vi sov skikkelig gått og likte hele opplegget.

Søndagen kom. Vi var slitne og trøtte. Kom oss egentlig opp i 8-9 tiden. Viste ikke hvordan vi skulle reise fra Rushere til Kampala. Ikke prisene heller. Bare ventet på venninen som vi kjente til å hjelpe oss. Det som vi fikk med oss var at den samme slekten som hadde holdt selskapet i går skulle ha begravelse denne dagen til en fetter av venninen. Dette gjorde at vi ble litt lengre enn vi trodde. Føler du at ting kommer tilbake til deg. Akkurat som vi trodde vi skulle til Mbarara, så trodde vi skulle forlate plassen litt tidligere. Etter en stund fikk vi en heftig frokost med berømte melketeen. Selv om Ole Johan hadde bett høffelig om mindre denne dagen enn sist frokost. Alikevel var det ett lass. Bare for å fortelle hvor mye mat som ble servert denne frokosten var det nok til bevertning for ett middelsstort hotell i Norge i middagstider. Fordi det var fortsatt mange som jobbet med å derigge plassen. Som var gått fra å være grønn å koselig til å bli rødgromsete av dansingen kvelden før. Telt begynte å settes ned. Folk ryddet vekk flasker og plast. Biler kjørte nedover veien i rolig fart. Snart var bare familien til venninen igjen. De skulle ha en liten samling hvor paret introduserte seg til alle nærmeste slektningene i ett av hovedhusene. Vi ble geleidet for å se dette også. Satt oss ned. Følte oss litt utilpass. Selv om vi satt i behagelig sofa. Noen prøvde å ha en samtale med oss selv om vi ikke skjønte hva de snakket om. Ble litt nikking og fingerpreik. Helt til en kar snakket engelsk og fortalt litt om hva som skulle skje og hvem han var. Fikk til og med visitkortet hans. Noe som er helt normalt. Tiden gikk og paret dukket selvfølgelig ikke opp. Vi gikk en tur rundt, tok ett par bilder. I mellom tiden kom paret og vi vaste rundt uten å bistå settingen. Selv om viste hva som skjedde. Klokken begynte å nærme seg ett. Turen er lang til Kampala så vi ville egentlig av sted. Ga klar beskjed til venninen at nå er tålmodigheten slutt. For vi vet ca hvor lang tid det tar til Kampala. Etter en time og klokkat slagen to. Fikk vi haiket med en bror av venninen. Hun har ikke en liten slekt for å si det slik. Kom oss til Rushere. Klokka var halv tre. Fikk ordnet en spesial til nærmeste handelsted trodde vi(legg merke til mine ord med omhu). Med en satt pris selvsagt og med ett vist antall pasasjerer. Altså 5 pasasjerer og 6000 shilling stykket for veien. En liten stund gikk og vi fikk en pasasjer til. Da manglet vi en. Kjørte litt videre ned hovedgaten. Fikk en til. Da besteme sjåføren seg for at vi skulle være fire i baksete(hvor det egentlig er max plass til tre) og to i framsete. Ventet i halv time for å få på siste mann. Når vi kom til der vi kjørte av(branches off). Stopper sjåføren snakker med en annen sjåfør. Sier at vi må komme oss ut. Vi er altså fortsatt på vei til nærmeste handelssted. Midt uti intet i ett kryss. Tiden er blitt rundt halv fire. Plutselig tar han bagasjen til Ole Johan over til en annen bil og gir ett hint. At han vil ha betalt. Vi gir han ett hint at han ikke fortjener betaling. Han har ikke levert hva han lovte i Rushere. Svaret hans er at han ikke forstår engelsk. Men han kan klare å si ”pay”. Vi begynner å snakke med den andre sjåføren som er litt skikkelig. Til slutt betaler vi til han andre karen og sier at den nye sjåføren må forsikre seg at han får sine penger. Det går greit herfra til handelsentrum. Bare inn fra krysset til handelsentrumet var 15 minutter. Mens den andre sjåføren allerede hadde kjørt 40 minutter. Så vi forsto ikke hvorfor han byttet regelene for tredje gang. Små irritert kom fra til plassen. Tok bagasjen satte seg ned og skulle vente på en buss. Vi ente ikke opp i en buss. Det som skjedde var at alle selgere i en mils omkrets kom med alt som de hadde og tilbød oss det. Grillspyd med digg, New Vision avisa og alt annet. Bare sett seg ned drikke litt vann å vente. Gi hint om at de bør ti stille og ikke intresert. Noe som skjedde var en kar som så ut som Stage sjef(Taxi bestyrer). Begynte å snakke i ett kjør som en travkommentator. Fort og den samme infoen om å om igjen. Vi har en taxi som går direkte til Kampala. Sett dere inn. Fordi alle busser som kjører forbi her er som oftest helt fulle det er bare flaks hvis dere får plasser. Vi så på hverandre. Tenkte det koster ikke å vente litt til. Etter om og men så satte vi oss i den taxien. Ironisk nok kom det en buss med fire ledige seter når vi satt oss inn. Da gav vi blaffen og ble sittende. Denne var jo billigere enn bussen. For å si det slik 1\3 av bussprisen. Den ble nesten full. Totalt 12 personer + ansatte(sjåfør og kondøktør). De hadde enda plass til to. Kjørte litt nedover gaten tutet og skrek. Fikk tilslutt en kar til. Turen gikk videre for ett kvarter til en liten plass. Mye tuting og folk gikk av å på. Dirkete er ett relativt ord. Fordi den stoppet jevnlig og ofte. Fordi sjåføren ønsket Matåki(knuste bananer) og pauser fra kjøring. Ikke minst plukke opp pasasjer kvikt etter å sluppe noen av. Satt helt bak hele turen. Det var de beste ledige setene. Bare for dere som ikke har sittet i Taxier(slitne Toyota Hiace) så er dette er dårlige seter. Fordi setene er veldig høye. Så hvis det kommer en hump så dunker du hodet og når du kjører flere timer. Da dukker det opp ett par humper på disse pene veiene. Beste måten er bøye seg over sete til personen over. Bare det er tungt å gjøre. Hvis du setter deg vanelig så ender det opp med ett herlig dunk og overraskelen er egentlig det verste. Når vi var halvveis på vei. Var det ett av de vanelig merkelige stoppene. Hvor ingen passasjer skulle av. Bare sjåføren som skulle ha en pause. Selgere omringet taxien. Fikk en som solgte maize til å komme bort. Smilte og svarte at jeg ønsket en og prisen. Han sa en pris. Leverte litt for mye til han. Fortere enn svint leverte han balansen. Smilte og takket. Andre kom da bort til meg fordi jeg kjøpte av en kar så kunne det være at jeg ønsket mer. Mye mer. De dyttet det de kunne inn vinduet mitt. Ropte og skrek. Svarte at jeg hadde det jeg trengte. Nei, nei, nei takk. Noen tok hintet. Andre lurte på hvor jeg hadde lært å ete maize. Reisen forsatte. Forsatte og sjåføren kjørte forbi alle biler som eksisterte på strekningen. På det galneste var det forbi fire lastebiler, to motorsykler og tre biler på en forbikjøring i en oppoverbakke. Ellers var det greit. Kom seg fram i nitiden i sentrale Kampala. Fordi vi kjørte mange sideveier for å unslippe køene inn til byen. Ganske heftige småveier med skitne gater med salonger og Zain byggninger.

Kom til inngangen til gamle taxiparken. I løpet av noen minutter fant vi en taxi som skulle kjøre til Kalerwe nær vi bor. Så ente vi opp i den og kom oss hjem. Helgen var over. Den utrolige reisen er over. Mange ting til jeg kunne ha nevnt som var vittige. Vil ikke stjele hele ettermiddagen din. Dessuten er du lei av å lese nå sikkert. Takk for du tok deg tid til å lese. Trill Men don’t die, we multiply.

Eastern Confrance 08

Mbale

Se for deg en vanelig van med 7 seter. Vanelig vis hadde det vært det max vært 7 pasasjerer i denne på en tur. Ikke har ser du. Her teller ikke setene alene. Du har en rad med seterygger som teller også. Derfor er bilen lisensiert til å ha 9 pasasjer. På vår tur var det ikke ni pasasjerer. Det var 11 pasasjer. Virker ikke dette naturlig? Spesielt når du skal reise 4 timer + pauser. La meg fortelle hvorfor jeg har denne ingressen.

I helgen reiste vi som Focus Uganda team til Mbale for å ta del i Eastern Confrance. Antall deltakere var ca 80 og de fylte ett hus på tilholdstedet som egentlig en blindeskole som ble bygget av Christoffel Blindemisjon(Vest Tysk organisasjon) i 1986. Jada, det virker helt naturlig i Uganda.

På fredag skulle vi reise i 0500 fra Focus Hovedkvarteret. Det ble i 7 tia. Heldigvis har jeg hatt tidlig skift på CB ellers hadde jeg slitt mer enn det jeg gjorde. På grunn av ventingen sovnet jeg foran huset til Sam. Vi kom oss i bilen. Skvisa inn bak med OJ, Dennis og Peter. De to andre er med i ett læringsprogram fra Focus som seff skulle også på Conferansen. Turen var grei den. Kjørte igjen igjennom en skog(med ett eller annet navn). Forbi åkre med Ris, matåki, casava, mango osv. Til vi kom til Jinja. Der vi hadde vårt første stopp. Fikk strekt beina og ikke minst luft. Kjøre videre, det gikk fort og bilene rundt kjørte som rånere rundt omkring i usedvanelig fart.

Plutselig, ut av intet ble vi stoppet av hvem andre enn de ufattelige herr (pålitelige) politi. Med riflemunningen som bankeinstrument på bilvinduet. Det sto 3 andre biler foran oss som også var stoppet. Dennis sa”de har bare lov til å stoppe en bil av gangen, så de vil bare ha pengene”. Politimannen spurte med en tverr tone ”kan jeg se forsikringslappen?”. Sam begynte å lete rundt og fant den ikke i begynnelsen. Politimannen mistet tålmodigheten og gikk bort og stoppet en Coca Cola transport. I mellomtiden fant de den. Da hadde det allerede gått litt tid. En annen vakt kom også bort. Sa at den hadde gått ut og vi måtte til politistasjonen. Lappen var stygg og vanskelig å se på. Politiet satte seg inn i bilen som allerede som var ganske full. Nå var det 12 pasasjerer i en 7 seters bil. Radioen skrudd av. Total taushet. Inntil vi var inne i handelssentrum ute i intet mellom Jinja og Mbale. Kjørte inn til krysset i handelssentrumet ved siden av politistasjonen. Sam og politimannen gikk inn på stasjonen. Samtidig var det ei sur kvinne som skrek i døra til stasjonen. Sam var der inne lenge, kanskje en halv time(det føltes i allefall som en liten evighet). Han kom ut ganske stille og var rolig. Begynte å kjøre med en gang han satte seg inn. Lappen viste heldigvis at den ikke hadde gått ut ennå. Alle var takknemlig for det og resten av turen gikk smooth til leirplassen på utsiden av Mbale.

Når vi kom fram var programmet for dagen allerede begynt. De hadde begynt dagen før faktisk. Med en gjesteforeleser som snakket om hvordan man skulle kle seg og være skikkelig kledd. At kvinner ikke skulle friste menn med sine klær. Kristne skulle for all del ikke drikke alkohol og røyke. Fordi det var noe som gav galt inntrykk. Rett å slett alt var rettt fram. Hun var også stolt av klæra ho gikk i fordi de kostet bare totalt 80000 shilling = 250 nok(dress). Etter dette fikk vi tilbud om å reise og se sentrum av Mbale av ei vi bli kjent på Leadership Summit i Gerenge. Vi takket ja, og skal si at Mbale er en rolig by. Der boda boda sjåførene ligger åpå motorsykkelen og bare venter på at du skal sette deg(helt omvendt av Kampala der de maser for å få akkurat kjørt deg). Gateselgerne så snille som engler. Tørr nesten ikke å rope på deg. Venter rett å slett til du kikker på varene. Virker rett å slett som de ikke er interresert i å selge varene sine. Byen er fin med fjell rundt. Langt bak bakkene er Mount Elgon og Sipi Falls liggende å vente på flere turister. Se for deg noen doble gater med en ende ved ett rosa klokketårn. Da har du Mbale sentrum i ett lite nøtteskall. Seff med flere detaljer, Zain, MTN, Mango reklamer. Byen er alikevel stille. Markedet i byen var fult med all slags varer. Gateselgerene hadde alt fra Pall Mall til fake rollex som ekte afrikansk marked. Fult av frukt og grønt å mye annet dill.

Langt bak denne bakken er Mount Elgon.

Vi kom oss tilbake til conferansen etter litt tid. Fikk med oss kveldsmaten og noe mer bibeltimer. Før vi fikk en seng med de stiveste fjærene som eksisterer(takk Samuel(Ikke Sam, ikke bli forvirret) ett eller annet for å gi meg sengen uansett!). Kom oss opp på lørdagen. Etter litt om og men. Så skjedde det noe som aldri har skjedd i min korte/måned lange opphold i Uganda. Jeg frøs i Uganda. Frøs. Ja, du leste rett; Frøs! Låg i senga og frøs. Plutselig dukket OJ opp på siden av meg og spurte hvordan jeg hadde det. Svarte ærlig. Han ble overrasket. Gav meg soveposen. Sa at han hadde lagt på siden svart te(siden han vet hvor lei jeg er av den søte melketeen). Etter en liten time der han var på bibeltime av ett eller annet slag. Fikk vi tilbud om å reise til byen å skaffe noen medisiner. Fordi Sam(ikke han som gav meg sengen) skulle inn alikevel. Vi fikk litt tid inni byen. Der vi fikk ett par tabletter(som jeg mest sannsynlig måtte hatt resept for å få tak i Norge + betalt mer enn 3 kroner for). De lindret med en gang på magen. Vi gikk rundt til plasser vi følte oss konfetable med. Åt litt hvit meny(chips and sausages) på grunn av magen så ville ha ”relativ” trygg mat. Gikk rundt og skaffet vann og andre viktige artikler. Ho vi kjente hadde invitert oss på noe som kaltes wedding introduction: som er en introduksjon for to familier. For å vite hvem den aktuelle maken(brud/brudgom) er.

Brudegave opplesning på Wedding Introduction

Nå ble vi kjørt langt ute i gokk. Forbi ett par små handelssteder utenfor Mbale, en hel del hus malte med MTN, Zain, Warid & Mango farger. Etter en kjøretur på ca 20 minutter dukket vi opp midt ute i intet. Har ingen anelse hva det heter her. Bare at det er utenfor Mbale District og i rettning av Kenya. Der var det en del slitne japanske biler og partytelt med masse blå Pepsi plast stoler. Hørte noen snakke i mikrofon fra 15 meters avstand eller noe. Vi gikk igjennom en liten hvit inngang og ble ført til noen stoler, to stykker gikk ut av sine stoler og gav dem til oss. Merkelig greier, smiler og setter seg ned. Mennene 5 meter ifra meg snakker på lokalt språk med noen engelsk ord innimellom. Forstår derfor ”relativt” mye av det skjer. Plutselig kommer det flere jenter dansene framover nær scenen. Publikum ler og vi ser på hverandre og ler. Fordi vi forstår så å si ingenting. Ho som har invitert oss har heldigvis satt oss på siden av moren. Som begynner å forklare oss hva som skjer. Det som skjedde og skjedde flere ganger var at klanen til hun som skulle gifte seg. Kommer ett par ganger med andre jenter(gamle, for unge og de som har lyst) for å tulle med klanen for mannen. Dette skjer ett par ganger før de gir fra seg kvinnen som skal gifte seg. Noe mer som skjer er at flere menn går ut for å diskutere brudepris. Etter litt tid med en musikant. Kommer de tilbake med innpakte gaver. Få minutter senere forteller konfransier hvem gavene er fra(hørtes i alle fall slik ut ellers var det hva som var gaven). Gledeshyl kom fra de eldre kvinnene her ettersom ting/folk ble lest opp. I mellom alt dette var det tusen blikk fra ungene som lurte på hva vi gjorde her. Vi kom der i 3-4 tia og det var ferdig rundt 7- 8 tia. Solen hadde gått ned i allefall for en til to timer før det var ferdig.

Ble kjørt fra Gokk til leirplassen og conferansen. Der vi fikk en beskjed at vi nordmenn var jo en ”stamme” så vi måtte jo ha en Skit/sang eller lignende som var typisk norsk til Culture Night. Vi hadde ca 15 min på å både ha kontroll og ha noe på scenen. Det ble ”Å du som metter”, vinking fra Kongen på ballkongen, skigåing, slalom, roing & fjelltur med kvikk lunsj. Tror vi leverte det de forventet selv om sikkert ikke tonene i ”å du som metter” var så veldig pene. Var blitt totalt utslitt. Gikk på rommet for å slappe av. Det endte opp i søvn som endte 8 tia søndag.

Søndagen våknet jeg til te på siden og annet dill. Det ble en stille start. På grunn av min stopp i går ble det klart fortalt fra OJ at jeg skulle slappe av så jeg orket å reise til Kampala. Ok det ja. Det ble utrolig varmt inne på rommet. Gikk dermed ut på utsiden for å finne et tre med lun skygge. Ble ikke lenge med pause før ett par gutter gikk bort og spurte hvordan det var å være Mzungo. Om det eksisterte ett land hvor de kunne forandre huden fra svart til hvit. Fordi de hadde hørt at dette eksisterte. Prøvde å holde meg seriøs(var vanskelig), men fikk sagt klart at det eksisterer ikke(selv om Michael Jackson var i tankene).

Etter ett par timer så var det tid for avreise. Var fortsatt sliten, men medisin fungerte så den lot meg ha energi nok til å klare meg litt til. Da fant de ut at bilen hadde flatt dekk. Sam(ikke han som lånte meg sengen) bestemte at meg og 2 til skulle sitte i bilen til nærmeste handelssentrum før Mbale for å fikse problemet midlertidlig. Mens de andre gikk dit(for da kunne bilen bli reparert samtidig som de gikk). Vi kom fram først var det en som ville hjelpe, men han ville at vi skulle kjøre en merkelig rettning. Så Sam lot han bare gå ut. Så såg han dem som hadde sett problemet på leirplassen. De fant litt etter litt alt mulig av utstyr og prøvde å løfte bilen litt opp slik at de kunne få luft inn i dekket. Tiden gikk og vi var stående på stedet hvil for 30 minutter ganske enkelt. Rett foran en kafe. 20 min fra Mbale eller så. Flere person løpte etter verktøy. Skrujern, skiftenøkkel og alt annet som de hadde. En kar dukket faktisk opp med en sykkelpumpe. Ja, en sykkelpumpe. Jeg tuller ikke en sykkelpumpe. Som du bruker for å puffe luft inn i sykkelhjul. En sykkelpumpe. Den ble satt inn i hjulet for derretter av to personer manøvrert slik at det kom inn nok til at bilen skulle nå inn til Mbale. Ett lite mirkal at vi klarte å nå inn til Mbale på ett dekk som var pum-pet opp med sykkelpumpe. Der ble vi fort en time på grunn av vasing på høyt nivå. Der Sam følgte med arbeiderne med argusøyne for å se om arbeidet var ok. Det var en splint som hadde kommet inn i hjulet. Etter at hjulet var passe tett. Så ble dekket testet om det var ok med 11 pasasjerer og masse bagasje. Ikke bare bilen: hvordan den skulle være iforhold til asfalten. Flere av de andre hjulene ble deretter også fylt på. For så å betale for gildet og komme seg avgårde.

Mbale

Vi kom oss på veien 2 timer og ett eller annet forsinket. Turen ellers tilbake til Kampala gikk smertefritt. Ett stopp i Jinja for alle. Der det ble inkjøp av litt å ete(chrisp og Maize). Ellers kjørte vi videre, gjennom skogen og noen snarveier om Ntinda(rundt der Anders & Fredrik bor) for å slippe unna de verste køene inn til Kampala. Ja, jeg la merke til Taste Budz, Yes. Vel hjemme. Mwebare. Pst: Lite stoney i det siste. Får ta det igjen i Kampala.

Tanker om de hvite i Kampala

Hvis du er hvit så kan du betale det dobbelte.
Hvis du er hvit så liker du best middag med chips(pomfri).
Hvis du er hvit så skal du ikke kunne si Masao(stopp) på taxien.
Hvis du er hvit så må du for all del hoppe på Boda Bodaen(Motorsykkeltaxien).
Hvis du er hvit så er du venn av alle du møter.
Hvis du er hvit så har du råd til å gi penger til alle du møter.
Hvis du er hvit så skal du alltid handle på plasser med væpna vakter på utsiden.
Hvis du er hvit så skal du for all del ikke ete Matåke, Casava eller annen lokal tilberedt mat.
Hvis du er hvit så skal du drikke vann.
Hvis du er hvit så skal du synes maten smaker merkelig.
Hvis du er hvit så skal du synes det er varmt.
Hvis du er hvit så skal du høre på alle kanter at huden din er hvit.
Hvis du er hvit så har du aldri levert glass flasker igjen på supermarkedet.
Hvis du er hvit så må du for all del få tilbud om safari som organiseres av en venn.
Hvis du er hvit så kan du slippe ”billig” unna når du skal igjennom metalldetektorer.
Hvis du er hvit så har du ett fint nettverk med folk som kan være aktuelle som brevvenner.
Hvis du er hvit så skal du hilse høffelig på alle unger du møter.
Hvis du er hvit så skal du ikke vite at Bombo Road og Jinja Road er forsettelser på Kampala Road.
Hvis du er hvit så har du ingen anelse på den virkelig verdien på varen som selges.
Hvis du er hvit så skal du gladelig gi bort både telefonnummer og mailadresse.
Hvis du er hvit så må du hoppe inn i taxien til hvem som helst.
Hvis du er hvit så kan du gjerne ofte bli invitert med bryllupsmøter(aktiv kollekt for å få råd til ha bryllup).
Hvis du er hvit så er det ikke så farlig om du bli lurt av selgeren. Fordi sannsynligheten er minimal for at dere sees igjen.
Hvis du er hvit så …

Dette er ikke skrevet for å vise min avsky mot disse elementene som eksisterer i bybildet. For ja, de er der og vi møter dem hver dag. Til tider er det sabla morsomt å ”henge” boda boda sjåførene(bare spør OJ). Ellers så er tingene satt litt på spissen for å krydre hverdagen for dere i Norge. Som slipper billig unna, med de som selger for Leger Uten Grenser(jeg vet hvem dere er) på sommeren i Markens. Det er peanuts iforhold til dette som møtes bare med å gå forbi City Square Kampala. Peace.