En reise uten guid blir som oftest ett raid.

Murchison Falls

Safari med Stil

SS Robert Corydon

Costa Del Congo, Lake Albert

En reise til Nord-Vest av Uganda helt på egenhånd. Uten noen særlig plan. Utenom kanskje destinasjoner og ønsker. De fleste ble oppfylte uten om ett. Port Masindi. Fant aldri noe informasjon om muligheter til aktuell transport til en ok pris. Derfor ble det Murchison Falls nasjonalpark istedenfor. To andre ønsker ble oppfylt. De var å komme til Butiaba og en natt på Hotel Masindi. Det første ønske er fordi filmen African Queen ble spilt inn der og det ryktes at stranden Costa Del Congo skulle være vakker. Andre ønsket er av den simple grunnen. Har allerede vært på det eldste hotellet i Ethiopia(sjekk Blå Hvit Juleferie). Så kan jo ikke være noe dårligere i Uganda der Hotel Masindi tilfeldigvis er det samme. Fun fact om hotellet: Humprey Bogart, Audrey Hempburn og Hemmingway har også sovet på hotellet.

Veien opp tok jeg Postbussen(som var en liten minibuss) som var veldig punktlig. Skremmende til å være i Uganda. Det upunktlige(hvis det kan kalles det). Var å stoppe for å plukke opp en påkjørt kylling som sjåføren sikkert laget middag av senere den dagen. De to siste timene av turen føltes som en liten evighet. Fordi jo lenger du kommer vekk fra Kampala på denne ruten. Jo verre blir veien og mer veiarbeid. På en av de verste delene av veiene til Masindi kommer en vanelig buss forbi oss i skremmende stor fart med tanke på alt veiarbeidet. 10 min seinere ser vi bussen liggende slengt på siden. 2 hjul opp mot veikanten. Restene ligger i veikanten med knuste baklykter etc. Kom seg fram og fant informasjonskontoret til Murchison Falls nasjonalpark. Resten av dagen å gå rundt å kikke i Masindi og finne Hotel Masindi. Noe som jeg tilslutt fant etter litt leting og vandring.

Dagen etter tilbake på kontoret. Får skaffet transport til parken siden ikke eksisterer noen ”public” eller offisielt tilbud til å komme seg bort dit. Fikk ordnet privat sjåfør for to dager til en ok pris, med en hake for sjåføren. Han må kunne kjøre Game Drive(Safari) så jeg slipper en del utgifter. Guid, sjåfør og avgifter inne i parken. Tilslutt løser det også seg. De ringer en kar som godtar sånt og er godt kjent i parken. I løpet av 15 min er han på pletten. Derfra kjøres vi hjemmom heimen hans og jeg leker litt med ungen hans. Så til Kobil for bensin og luft i dekkene. Derfra til destinasjonen Murchison Falls nasjonalpark. Fortsatt uten anelse hva jeg egentlig skal gjøre der når jeg ender opp der. Kommer etter to timer og samme kassett på pon de replay. Til første porten, selvfølgelig en heftig betaling. Prøver å være bosatt i Uganda, men ikke Ugandisk statsborger. Taper dessverre og må betale utlendingpriser. Nedtur, men kan ikke alltid like heldig. En ny times kjøring denne gangen nesten over aper som sitter midt i veien og hopper ut når bilen kommer. Men med en gang den er vekke; hopper de tilbake igjen. Timen går og vi er ved enda en port etter å kjør forbi på veien hvor folk ser etter fulger og dill. Vakten forteller at denne avgiften her er ny fra januar 2008 for å komme inn i denne delen. Ja vel, ikke så mye jeg kan gjøre med det. Betaler for å komme seg videre. Endelig en parkeringsplass. Sjåføren går kjapt i en rettning. Hører en fossedur. Virker som jeg på toppen av fossen. Som er massiv. Visse deler regner det og andre deler av den er det en regnbue. Herfra gikk vi av sted til enda en port. Hvor jeg betalte UWA for en båttur til bunnen av fossen. Litt senere kjørte sjåføren meg opp til Red Chilli Lodge. Hvor jeg var heldig å få plass. Fikk faktisk siste hytta for natten. Resten var allerede leid ut. Båtturen var grei den. Mine ord blir nok fattige i forhold til dyrene og omgivelsene. Bildene mine forteller bedre spesielt på safarien dagen etterpå. Det samme med morgene etter tropiske stormen som slo til på kvelden. Ozzyne(folk fra Australia) tok helt av akkurat som de ikke har vært i storm før. Sikkert fordi ett par hadde fått i seg litt for mange Tusker eller Nile Brew. Kan vedde på at det er en mix. Natur i bevegelse + øl = Galskap.

Det som heller enklere kan forklares. Var hvor vanskelig det er å skaffe transport i Nord-Vest. Hvis du ikke skal til Hoima eller Kampala. Nesten, merk nesten umulig. Jeg personlig brukte 18 timer(8 av dem sov jeg) til å skaffe transport til Butiaba. Det var verdt stresset uten tvil. Costa Del Congo var ufattelig vakker. SS Robert Corydon derimot har mistet sin glans og er ett rustent skip ikke slik som på postkortet som selges. Som havneområdet rundt skipet er forlatt og ødelagt av vind å vær. Butiaba viste visse bygninger som var eldre enn resten. Gjerne forfallende og på vei til å bli smuler. De husene som var stående skikkelig var jordhus med stråtak. På utsiden av sentrum var det en teknologisk sak fra Tullow Industries Limited. De som er ansvarlig for oljefunnet i Lake Albert. Håper at noen av de pengene ender opp i Butiaba. Butiaba trenger de. Det er den største bedriften utenom fiske til folket her. De holdt på med garnene ved sjøen. Andre svømte. Mens jeg vandret der ble jeg selvfølgelig godt motatt og fikk komplementer av jenter. Noe som ikke slutter å skje i Uganda. Litt om naturen i Butiaba, faktisk litt ørken lignende tilstander rundt her. Faktiskt fant jeg også kaktus. Føste gang i Uganda. Hvis du snudde deg fra stranden og mot innlandet var det småhøyder å ett grøntlandskap.

La meg gi deg 20 fun fact om heimreisen. Kunne ha hatt en egen bloggsak om den alene. For øyeblikket er jeg litt slapp etter en heftig reise helt på egenhånd. I ett område jeg ikke kjente eller hadde anelse om hvordan så ut..

Viktigste hendelser på reisen mellom Butiaba – Kampala:

1. Ca 2 timer hengende på rekkverket på lasteplanet til en Fuso Canteer (1 time alene inne i Butiaba pga handelsvirksomhet til de som eide den lille lastebilen).

2. Sjåførene stoppet fire ganger for å kjøpe trekull og fylle opp lastebilen.

3. Sjåførene stoppet en gang for å kjøpe en geit.

4. To stopp for å kjøpe Matooke.

5. En pissepause.

6. Fylte bare bensin i Hoima.

7. Brukte 2 timer å skaffe transport fra Butiaba(i løpet avden tid var det 2 boda bodaer på plassen opptatt, en taxi som var overfylt før jeg hadde fått nyst og en spesial(vanlig personbil) som var fylt før jeg fikk sagt ”hallo?”).

8. Sjåførene bytta og med den karen som drakk (ca 0,7 liter) vodka iløpet turen (alene) kjørte i ca 1 time før han andre heldigvis tok til mot og kjørte igjen. Han andre drakk ingenting i løpet av hele turen ikke en gang en dl vann.

9. Veien mellom Hoima – Kampala er hundre ganger bedre enn Masindi – Kampala.

10. Ble promotert etter ca 2 timer bakpå siden jeg var hvit og vi skulle inn i ett nytt distrikt.(se 1. for mer info).

11. Vi ble stoppet av politiet 5 ganger på veien. På en ca 7 timer tur. 3 av dem var evaluering av verdien på varene på lasteplanet.

12. Sjåførene betalte totalt i korrupsjon totalt 2000 shillings til trafikkpolitiet (skjønte hva som hendte selv om de bare snakket Luganda).

13. Betalte 5000 Shillings mer med denne transporten enn med Postbussen(som kostet 10 000 Shillings til Masindi).

14. Når vi hadde kommet til 20 min fra sentrale Kampala var tanken tom og vi kjørte på reservetanken. Ble sendt til en Boda Boda for resten av veien heim, mens en av sjåførene måtte gå med en jerrykanne å fylle tanken.

15. En av politimenne så meg og derfor stoppet bilen å spurte meg direkte om jeg hadde penger på meg. Svaret mitt var Sula Bulungi Ssevo(God kveld herr).

16. Det var lettere å komme til Hoima/Kampala enn tilbake til Masindi fra Butiaba.

17. Drakk en halv liter vann iløpet av hele reisen.

18. Åt ingenting den dagen før jeg var framme i Kalerwe.

19. Før lasteplanet var fylt med trekull. Kunne det totalt være 15 person eller mer ombord bak i.

20. ”Bye Muuzungo” hørte vi hele tiden mens vi kjørte rundt i Butiaba.

Ibanda District – Welcomes You

Ibanda District

Kveldsmøte i Igorgora

Cal-Tex Igorgora

Naturen i Ibanda

Tidlig tidlig reiste vi fra Kalerwe med Uncle Sam. Igjennom sentrale delen av Kampala. En tidlig søndag morgen. Det tok ikke mer en 20 minutter fra Kalerwe til Kyambogo. Noe som vaneligvis tar i allefall en time. Helt fantastisk! Skal ikke beskrive disse fem dagene i alle detaljler. Heller bare basics.

Dagsplanen:

Morning Glory eller Bønn og lovsang fra klokken 0400 til 0700. Vi i Team Uganda skippet dette under hele oppholdet. 0700 – 0800 var det vasketid av seg selv og alt annet. 0800 – 0900 var det frokost. 0900 – 1000 Var det brefing og informasjon om hva som skulle skje videre. 1000 – 1400 var det dør til dør aksjon i den aktuelle bygda/handelsstedet. 1400 – 1500 Lunch. 1500 – 1700 Fri. 1700 – 2100 Forbereldse til/(og)Kveldsmøte. 2200 – 2300 Kveldsmat. 2300 – 2400 Bønn og Lovsang.

Det skal sies. At de var dødelig nøyaktig i starten av turen på Morning Glory. Men dette sklei mer og mer ut. Siste morgenen var de ikke i gang før i halv 6 tiden. Selv om kveldsmaten skulle være i ti tida. Kunne du ende opp med å få den i elve tia. Noe som endte opp med at folk kom enda senere i seng. Fordi de måtte ha bønn og lovsang før de skulle til seng. Selv om jeg så folk som la seg i senga før dette begynte.

Overnattingsstedet:

Et hus oppi en bakke. Med både hunder, kyr og fire soverom. Gutta delte på to soverom. På vårt rom var det totalt 5 madrasser. Antall sovende var det 12 gutter. På to av dem alene delte 5 soveplass. Hver bidige kveld. En ting skal sies. Vi fikk særbehandling. Team Uganda var alene om dele sin madrass.

Ibanda distriktet:

Ufattelig vakkert distrikt. Plassene vi var på 4 små handelssteder. To i Ibanda distriktet og to rett på andre siden av grensen på Kashari distriktet. Men uansett så sier vi at vi var i Ibanda. Grønt land med bananplantasjer på alle kanter. Små og store topper i sikte hvoren du legger blikket. Folkene snakket for det meste Ankoli og de hørte til Ankoli folket. Som er kjent for å være gode med kyr og dyrke bananer. Maten vi som oftest åt to ganger daglig var Matooke, millet posho, nakati(eller gress), kokt melk og storfekjøtt. Det var alltid rikelig på tallerenken. De kan det med å gi store prosjoner. Første dagen siden vi var hvite så ville de at vi skulle ete med gaffelen. Begge takket nei og åt videre med fingerne. Da kom ei av de vi reiste med og tok gaffelen istedenfor. Matooke og Millet posho er lettere å ete med fingrene enn med verktøy. Folkene var og er gjestfrie. Ikke bare i matveien. Veldig hjelpsomme. Selv om du ikke klare helt å kommenisere. Fordi jeg kan lite eller ingenting ankoli. De kunne minimalt med Engelsk. Så det endte opp med å spørre om noen kunne oversette høffelighetsfrasene og hilse vennelig tilbake.

Ungene:

Ikke ofte dette er ett tema på min blogg. Barn er vaneligvis veldig koselig. De var koselige her au. Her tok det bare litt av. For i Kampala er kanskje hvite en kuriositet. I Ibanda var vi turistatraksjon. Både for eldre og yngre. Bare de yngre ville kikke. Ett eksempel er at vi var i ett av handelssentrumene og handlet vann. Snakket litt med butikkinhaveren. Som lurte på så mangt. Svarte høffelig. Drakk litt Stoney. Kjøpte vann. I mellomtiden hadde det i butikk åpningen kommet 13 ++ unger som kikket inn på oss. Når vi i tilegg tok opp kameraet og tok bilder av dem. Smilte de enda mer. En annen hendelse var i Igorgora(hvem kan glemme ett så vakkert navn). På kveldsmøte. Satte vi bak og slappet litt av. Tok det med ro og ante fred og ingen fare. I løpet av kort tid var det over 20 unger rundt oss. Som ville tulle og spørre oss spørsmål. Tilslutt kom det en fra teamet som vi reiste med og spurte om vi skulle vårt eget møte. Snakket med ham litt til siden og forklarte situasjonen.

Gamle damen i Igorgora:

En av de første dagene når vi gikk for å finne butikker i nærområde med vann for å ikke bruke energi fra vertene til å koke opp det til oss. Så gikk vi fra bostedet igjennom plassen. Som ikke var vant til hvite. Hilste høffelig og spurte hvordan de fleste hadde det. Plutselig kom det ei gammel dame bort og snakket til meg på Ankoli. Skjønte ingenting. Bare smilte og prøvde å vise respekt. En voksen mann sa at hun spurte om jeg kunne be for ho. Midt i sentrum av Igorgora. Så bort på Ole Johan. Var litt målløs. Jeg bad den voksne mannen forklare at jeg skulle be for ho på mitt morsmål. Det virket som de begge forsto. For så å ta en stille bønn og manne seg opp. Det var helt fjernt. Samtidig som det var en drøss med folk rundt oss. En synergi effekt som er helt uforståelig. Kommer aldri helt til å forstå den heller.

Ordføreren av Igorgora:

Dette var den samme jakten etter vann. Noe så simpelt. Vann på flaske. Samtidig helt umulig å finne. Vi fant ett hotell. Satte oss ned trodde vi hadde fått vann. Det vi fikk var ett glass med vann. Drakk det opp i høffelighet. Etter litt kom det en kar inn med pen dress. Smilet var stort. Hilste på oss. Vi hilste tilbake. Noe tid gikk så viste det seg at han var ordføren for plassen. Med det herlige navnet Julius Governor. Det andre navnet fikk han fordi den dagen han ble født så reiste den britiske guvernøren igjenom Igorgora. Så vi fikk rett å slett en herlig møte med ham og en god guid på plassen. Vann fikk vi ikke den dagen.

Nå har jeg bare gitt deler av det som hendte. Det var så ufattelig mye mer. Både på reisen opp og med folkene fra Kyambogo. Tut og kjør fra start til mål. En herlig opplevelse med lite søvn. Samtidig som det kan tas igjen i Kampala. Nå som dette blir skrevet så er jeg ufattelig takknemlig for å ha deltatt på akkurat dette. Selv om mange av tingene som skjedde i Ibanda er fjernt fra min virkelighet til vanelig. Så er det godt å ha opplevd det og sett en kjernegod side av Uganda. Hvor folk har store muligheter får å gå mett til sengs. For de fleste bor på bananplantasjer. Deres gjestfrihet er beundringsverdig. Sist gang jeg skrev om reise så slaktet jeg bussselskapet. Det trengs ikke å gjøres denne gangen. Ibabu Coaches kan anbefales. Bare en anbefaling hvis du skal reise med dem. Ikke sitt ved vinduet hvis du har en følelse av regnvær. Vinduene i bussene lekker litt. Ellers så har du topp service.

Kom deg til Ibanda distriktet du au.

Du har vært lenge i Uganda når du…

Ole Johan diskutere med Boda Boda sjåføren om prisen.

Synes trafikken er inteaende, du går bare ut og vandrer sakte midt mellom motorsykler, kuer, geiter, sykler og bilister.

Er skuffet over bare ris og bønner, spør om hvor maten(maten er matooke på det lokale på språket) er?

Sier sorry til alt og alle.

Faktisk finner trafikkskilt med veiledninger til andre bydeler.

Begynner å småsnakke med boda boda sjåførene.

Bare smiler til kassadamen.

Vet du ikke får den brustypen du bestilte på resturanten(fordi verten ikke ville si at de var tom for Stoney, derfor får du servert Cola).

Kjenner på leppene forskjellen på god og dårlig matooke(knuste banener).

Kan beskrive forskjellen på i allefall 3 typer bananer.

Synes det er ok med annanas eller en menvo(liten banan) som dessert.

Får forespørsmål om å gi bort kontaktinformasjon(telefon nummer eller mail) etter to minutter.

Ikke lenger legger merke til noen av nabo moskeene i nabolaget.

Heller vil drikke brus/ 1.liters juice med sugerør enn i rent glass.

Bare vinker lett til unger som skriker ”muzuungo”.

Så lenge det regner blir værende på stedet hvil enn å dra til der du egentlig skulle til.

Ikke legger merke til bilde av President Museveni inne i resturanten.

Ikke blir imponert av dekkningen til MTN.

Regner med folk som venner etter å ha mødt dem to ganger.

Vurderer å ta på pendressen for å gå på jobben.

Venter på forklaringen hvordan den nyervervede tekniske dingensen kan lades.

Forventer å få viktig informasjon rett før du skal avsted (ikke før).

Vet at den ukjente personen kommer til å spørre om penger av deg etter fem minutters samtale.

Spør ”hvordan har du det?” til en fremmed.

Ber om veien til ett sted lurer på når det gamle/mango treet skal være i forklaringen.

Slutter å irritere deg over at folk brenner plastikk midt i gaten.

Når du snur deg selv etter en sliten BMW.

Spørre om telefonernummeret til folk som du møter for første gang.

Har innøvd den normale Ugandiske håndhilsingen.

Synes det er ok å gå hånd i hånd med nære venner.

Ikke gidder å flytte deg skikkelig på taxien og bare vrir deg.

Blir overrasket når regningen er delt i to når to stykker eter ute.

Har vendt deg til å drite på huk(har ikke kommet til dette nivået ennå).

Er fornøyd med en tre dagers kur med antibiotika til å ta livet av magesykdommen.

Lure på hva som skjer når du selv må legge de kjøpte varene ned i den svarte handleposen.

Synes teen er merkelig hvis det ikke er en smak av ingefær eller melk.

Klarer fint å ete millet poshoen(en slags seig pudding av brunt mel) med fingrene.

Etter fem minutter med regn venter du på strømbrudd.

Sitter i vennegruppe og forventer at flere de skal ta imot mange telefonsamtaler.

Ser en politisperring og bare vandrer rolig en omvei rundt den.

Venter på at noen skal snike i køen selv om det bare tre folk i køa.

Blir overrasket over når taxien kjører før den har 15 passasjerer.

Begynner å gå på klokkeslettet når du egentlig skulle møte personen.

Når den beste avisen i området er fra Kenya og er enten The East African eller Daily Nation.

Har jeg glemt noe? Føl deg fri til å legge noe til.

The Commission 08/09

Talerstolen på Commission

7 dager med fult program. Ett universitetsområde fult av kristne afrikanere pluss noen andre også. Se for deg taler av tidligere ledere i Focus Kenya, Moi (tidligere president) og mange flere.

Det begynte med en bussreise som skulle begynne 0530. Vi kom oss selvfølgelig av sted rundt klokka 7. Turen gikk om Jinja og over grense overgangen til Busia. Hvor vi først måtte skrive at vi skulle krysse grensa. Gikk igjennom ett lite område med en drøss av folk som gikk begge veier. Kom til neste plass. Skrive seg inn igjen. For så å snakke med vaktane for å komme seg inn. Prøve å få transitvisa til 20 Dollar. Kan jo være heldig, men var ikke det den dagen. Kom seg ut. Rundt seg siger det folk som vil bytte penger med deg. Vil du ha Kenya Shilling? Selvfølgelig vil du Kenya Shilling! Skal jo tross alt noen meter til så er bena mine i Kenya og har ingen Kenya Shilling med meg. Prøver å få en god selger som gir meg en ok kurs. Tilslutt etter litt forhandling og fikk man en ok kurs.

Stakk til bussen. Som råkjørte videre. Forbi Tea District. Av en grunn uansett hvor du legger blikket ser du ikke kaffe, ris eller matooke, men te planter. Skikkelig vakkert område. Kjørte videre. Kom til en landsby som var skikkelig rammet av opprøret som skjedde rundt juletider etter valget i fjor. Flere butikker ble brent ned og hjem til enda flere. En liten teltleir var satt opp på siden av sentrum. Setter ting i perspektiv og gir ettertanke om de valg man gjør har en pris for andre.

Kom etter noen timer fram til Nakuru. Hvor man slapp av blindpasasjerne. Enda en strekning. Framme rundt 2300. Kjørt så å si hele dagen. Kabarrak Universitet. Hvor 3000 deltakere og andre aktører skulle ta del. Drøss(kan ikke nevne alle for det var sykt mange hver bidige dag) av seminarer. Alt Fra: Misjonshistorie, Europe – An open door for Mission? Personale Money Mangement, media in mission, children ministry, etc. Siden vi var så sent framme gikk vi glipp av den herlige taleren med fornavnet navnet Femi(og han er en mann). Etter litt om og men så dukket alt det viktige opp å komme seg inn på rommet. Noen minutter etter og slått seg til ro. Kommer han som skal være romkamerat til rommet. Det gikk greit det.

Kan ikke nevne alle talene eller de galne tingene som skjedde. For det hadde blitt for langt og tårevått som nilen. Skal ta det beste minnene mine fra Commission. Begynner med at jeg sitter alene ved ett bord. ”Naturligvis” kommer to Kenyainske jenter bort og setter seg på siden. Spørre om hva jeg synes om Kenya, Ugali eller om Commisssion. Kan enda en ting som skjedd en del mens jeg satt og åt maten min. Satt der prøvde å få i meg ugalien og gummien(sorry, kjøttet). Da hinter jenta over bordet”ho midt i matkøen vinker til deg, andre menn har vinket til ho, men ho forsetter, så vi gjetter at det er til deg”. Dette skjedde i allefall fire ganger iløpet av Commission. Jentene som vinket sluttet bare når eg vinket tilbake med ett smil. Er visst skikkelig kjekk(vil du ha flere slike historier: sjekk flyplass historien fra Bole internasjonale flyplass på blå hvit juleferie).

Andre ting var at det dukket opp ett par folk fra regjeringen. Hvis du stilte ett par kvasse spørsmål. Ble det OL i roing. Han som var best var absulot han som skulle tale om å være kristen og ta del i politikk ironisk nok. En annen ting var at han egentlig var en prest av yrke.

Var faktisk på Europe – An Open Door for Mission. Det meste karen sa kan eg si er situasjonen. Han var fra UK, så han vet hvor han er fra. Men en fakta om europa var helt fantastisk. At dansker skulle på reise gå rundt med bilde av Jesus om de reiser på ferie etter loven. Har noen sett dem gjøre det? Hvis du har please legg en kommentar.

Skal ta mine favoritter og tankevekkere. Var fra en kar fra Rwanda som snakka om Etnosentrisme. Om hans tanker om muligheter for å arbeide sammen mot ett felles mål uansett hva vi kommer fra. Andre ting som han satt i hovedfokus var at man å tilgi for å komme seg videre og virkelig vise at lever etter nestekjærlighetsprinsippet. En annen kar fra UK snakket om Post-Modernisme og hva den gjør med misjonen. Hva som er bra med de tankegangene. Å hva den Post-Moderne menneske ser etter. Hvordan man kan tenke seg om for å inkludere bibelen inn etter denne tankegangen. Ikke omgjøre den eller forvandle den. Bare gjøre den tilgjengelig og forståelig for tiden.

Nå skal jeg nevne noe som ikke har med taler eller det blå teltet hvor hovedsamlingene som oftest var. Dette hendte mens vi hadde fri og skulle spille fotball. Spilte på banen med The Cranes drakt(Ugandas landslagsdrakt). Fikk tallet 5. Spilte midt i forsvaret. Den ene spissen på motstanderlaget kommer bort:”duh? Du gjør meg sliten”. Begynner å le og svarer ”Eg gjør bare jobben min”. Smilet kommer tilbake, men han kommer aldri igjen over midtbanen. Veldig herlig. I tillegg vant vi 2-0 og vi kvalifiserte oss for finalen. Uten å oppleve den. Fordi alle måtte be før vi skulle ta del i resten av programmet(solid nedtur).

Bjørnar Sandsmark og alle dere andre som husker min slapphet på Mission i Nederland/Tyskland. Har noe å tilstå: To dager sov eg over deler av programmet. Noen forandrer seg ikke. Håper eg blir tilgitt.

Utenom dette så kan eg sei at dette var ufattelig bra dager. Med utfordrende lære og noe som eg var heldig å få oppleve. For hvis eg har forstått det rett så er vi de første som har tatt del av dette fra Team Uganda. Er takknemlig for dette. Selv om en ting er sikkert Akamba Tours skal eg aldri bruke frivillig igjen. Heller alle andre buss selskaper som eksisterer. Det er en helt annen historie. Som sikkert eg kan fortelle om senere når tankene er mer reflekterte.

Fun fact:

Etter denne turen har eg støttet myndighetene i Uganda med 150 US Dollar. Kan anbefale Hald å kanskje tenke på at studentene skaffer spesial visa for 200 US Dollar, hvor de kan stikke inn og ut hvor mange ganger de har lyst innen en tidsperiode på 6 måneder. Bare videre sende de aktuelle innen rett tid til den Ugandas ambasaden i Stockholm. Hvis eg hadde visst om dette så hadde eg skaffet det. Bare til informasjon. Begge i Team Uganda er enige om dette, faktisk. Ikke kritikk herfra, bare en tankevekker selv om dollarkursen er høyere enn når vi forlot moderlandet.

Peace