Heime i FF og Bistandsaktuelt

Ett bilde heime ifrå.

Når har eg da kommet hjem. Sitter i Flekkefjord. Har hatt en hel drøss med besøk. Sett og snakket med nærmeste familie. Noe som er sabla kjekt. Ikke minst kicket de litt i Risk. Heldigvis er det mer i denne sammenhengen enn dette. Flekkefjord er stille. Stille stille stille. Nesten ikke en lyd å høre. Ikke at eg savne ”Adolph” pastoren over gata i Kalerwe. Eller Mullaen over gata, men alle de andre herlige lydene. Som hanen som galte. Ungene som skrek fra titt til annen. Merkelig det der.

Ikke minst begynne man å lure på hva som skjer når man ikke ser noen på gatene. Har nå sett meg rundt fra Sola Flyplass til Lyngdal. Uten hell. Gikk rundt i Lyngdal sammen med tre nære venner. Vi så jo nesten ingen andre der. Heller ikke imponerende mengder med biler kjørende. I tillegg stoppet de når eg skulle over veien. Bilen stoppet når eg skulle over veien. Ikke lett å forstå den logikken der nå. Selv om innerst inne så skal de stoppe. Bare hadde andre forventninger. Ikke nok med det kameratene mine syntes det var pigade varmt med 15 grader celsius. Holdt på å fryse meg halvt i hel der vi gikk rundt i Aleen til nye Rema 1000(tidligere Lidl). Man kan bare lure.

Så hvor lang tid før kommer inn i Norge igjen er ikke lett å si. Det er både godt og merkelig å være i kjente trakter. Leste bistands aktuelt og kommentarene som de hadde om President Museveni og ikke minst hans Nepotisme(altså ansatte familie medlemmer over velkvalifiserte). De diskuterte også hvor bortkastet det var med å skaffe nytt fly for presidenten av Uganda. Kan skjønne skepsisen til en viss grad, men hvor mange milliarder norske kroner gikk inn i dragsuget til Opraen i Oslo. Piece of Cake I say. Eg har lest og hørt hvordan de diskutere presidents framtid og fortid. Om hans forvandling fra bush man til statsmann. At hvis han gikk av før forrige valg (det vil si 2005) hadde ham mest sannsynlig vært en frigjøringshelt fortsatt. Så eg er ikke spent på neste valg( mest sannsynlig veldig veldig rigga) og om hvem som vinner(selvsagt mr. Museveni). Heller spent på hva som skjer med opinionen og hvilke virkemidler det blir brukt mot dem. Snakker da om valget i 2011 i Uganda selvsagt. Som er noen dager til fortsatt.

Håper påska di har vært god og ikke forgjeves. At du har fått oppmuntring og trøst i ordet om ikke annet. Det er mer enn nok egentlig. Alt annet flyter rundt i strie strømmer uansett. Mer siden. Nå er det heimelaga kjøttsuppe på gang og sangen som spilles heile tia nå er T.I. ft Justin Timberlake – Dead and Gone.

Punktum Finale

Det er fjernt. Snart så snart ferdig med oppholdet. Føles som jeg har just kommet her egentlig. Nå er tida der de viktigste gatenavn og bydeler ligger innbakt i hode. Vet hvor jeg får fatt i alle herlig og usannsynlige ting. Som ekkelsmakende iskald kinesisk te på boks. Verden er bare herlig. La meg heller ikke glemme Jifu sjokoladen heller og det nydligste av alt: Jireh – Easy wash dish wash. Du vet at det er hjernedødt.

Nå som det er siste innspurt. Skal bli merkelig å lese norske aviser etter å ha bladd igjennom New Vision, Daily Monitor og East African. Se hva som kalles for problemer og hva som egentlig er bare sutring på høyt plan. Her er det enten: underslåing fra parlamentet, barneoffring, sult i nord av landet(Kamoja), Gadaffi som er sur på avisa Red Pepper, Museveni som snakker om å være patriot, byggninger som rister til de detter ned, bygging av buss parkering på sentral fotballstadion, Sør Sudans grense stenges midlertidlig, Lake Victoria øker mengden alger, flystyrt i Lake Victoria etc. VG og Dagbladet hadde hatt helt andre forsider og ikke minst andre ting som viktige. Hva har skjedd på det tv programmet. Har John Arne Riise kjøpt ennå en Ferrari. Av å til hadde det vært seriøse nyheter. Selvfølgelig. Bare ikke i samme omfang. Mer ryktebørs enn aktualiteter. Blir fjernt å åpne VG nå rett å slett.

Se på helligdagene på TV2 med de reklamene for alle mulige NGOer som trenger penger. Komme til å bli ett merkverdig fenomen. Ikke minst tenke på Unicef logoen og Verdens matvareprogram i FNs regi. Spesielt siden både en del av konteinerne på plassen til Focus er fra dem og hvor enn i nordvest av Uganda jeg var. Så var det en lastebil fra organisasjonen. United for Nothing maybe, men mat klarer de i allefall å levere.

Tiden er snart omme på oppholdet. Mye av det jeg har opplevd har jeg etter beste mening prøvd å beskrive. Noen ganger sikkert med hell. Andre andre ganger er det sikkert helt uforståelig. At jeg har klart å dele rom med en kar som Ole Johan i 6 månder snart. Uten å løpe på veggen. Er jo ett lite mirakel i seg selv, men det har fungert overraskende gått. Med hans gode støtte og hjelp. Prøvd å gjøre det samme til ham. Satse på det 50 50. Å ikke minst leve i en vertsfamilie med først to unger til å bli fire over jul. Har vært en gledelig utfordring. Pluss som automatisk vekkeklokke. Unger digger å skrike om morgen av en eller annen grunn som er helt ufattelig. Sikkert sulten som tar dem. Hadde ikke kommet så fort inn bylivet i Uganda. Uten å ha levd hos disse. Samtidig å bli introdusert til alt Ugandisk tidlig så ingenting senere skulle bli en merkelig overraskelse.

Ikke minst forlate både Kyambogo CU og Focus hovedkontor. Alle de studentene som vi har blitt kjent med. Ansatte på kontorene ikke minst. Skal bli fjernt å forlate dem nå. De har vært en enorm hjelp. Både til pushing ut i det ukjente å bare gå(satset selvfølgelig på at det skulle gå bra). Det gjorde det også etter hvert. Når du fant ut av hvor enormt arbeidet til Kyambogo CU var. Minst 4 aktiviteter daglig ++ misjonsreiser til distriktene. Litte grann å plukke i for å si det slik.

Rett å slett mange opplevelser. Dratt foreksemple tann med tang. Det er en uting, men det fungerer. Å forlate Uganda nå blir merkelig. Skjønner hvorfor noen av de som var her i fjor med Hald av å til savner plassen. Tror jeg kommer til å gjøre akkurat det samme. Spesielt når snøen faller i Markens. Punktum Finale.

.

26. Januar eller NRM Day.

Uganda Wildlife Education Cente

26. Januar er ikke vanelig dag i Uganda. Det er NRM day(regjeringen og presidentets dag). Dette er en offisiell fridag. Forklare kort hvordan NRM feirer dagen. De samles på Kololo Airstrip på utsiden av sentrale Kampala og heier på hæren. Der de hører på taler av prominente folk som President Youwri Museveni(som er leder av NRM) og hans kompanjonger. Men nok om det. Resten av folket som ikke jobber i offentlige etater har egentlig en fridag. Der de kan gjøre hva de vil. Så mange ting står stille på en slik dag som dette. Alikevel skal jeg bare fortelle enkelt hva Team Uganda gjorde. På den 26. Januar reiste vi derfor til Entebbe med taxi. Lystig lag dro vi til en plass to av oss forbinder med en internasjonal flyplass, ikke en by. Selv om det en tid tilbake var protektorat hovedstaden til britene. Nå er den mest kjent for tre ting til utenom internasjonal flyplass. Første er nemelig en botanisk hage. Andre er UWEC – Uganda Wildlife Education Center eller det som tidligere kaltes ett eller annet med dyrepark. Tredje er Uganda Map Autorities. Når vi reiste hit så var det offisiell fridag. Dermed var tredjeplassen ute av muligheter. Derfor besøkte vi gladlig de to andre.

Etter en times reise i taxi fra Old Taxi Pak til Entebbe. Begynte vi dagen med å se den botanisk hage. Der det var yrende folkeliv. Fordi det var en form for fest for indere i Uganda. Utenom dette så såg vi på en haug av Ugandiske trær og ikke minst kaffi. Slappet av gikk imellom de. Prøvd å svinge seg i lianer. Være Mowgli for ett par sekunder. For så å stikke kjapt ut for å ete.

Så var det da Uganda Wildlife Education Center. Som ble ”gjort” om til læresenter fra park. Fordi de fikk for få gjester. Så nå kommer skoler hit for å lære dyrene. Verden er bare helt fantastisk av å til. Kom til porten ser den vanvittige forskjellen i priser for Ugandaere og utlendinger. Ole Johan drister seg med å spørre: ”hvor lenge må du ha bodd i Uganda for å være Ugandaer?”. Sjefen bak kassen sier med ett smil ”jeg har hørt den vitsen før”. Ut av dette ett par tusen shilling billigere inngang. Fordi han satt oss på bosatt i Uganda og ikke som Ugandisk statsborger. Salte, for ett herlig system.

Kom til resturanten. Her var det også ganske nydelig. Mandagsmenyen. Det er mandag, få folk på læresenteret. Derfor bare minimalt av det som står på menyen. Hvis du godsnakker med servitøren. Så kan han kanskje klare å skaffe ris. Ellers ender du opp med hvit meny. Noe som betyr kylling eller biff med pomfri. Det skal sies at servitøren her hadde en god del selv ironi. Læresenteret er ikke like stort som Kristiansand Dyrepark, men det er lettere muligheter til å se dyrene. Ikke akkurat Safari. Fint alikevel. En annen ting som var fantastisk med plassen er disse detaljene. Flere av utstillingene eller læreplassene. Var donerte eller sponset. Med spesiale bygninger som for eksempel enten Shareton Hotel Kampala har en rosa bygning til ett av dyrene eller støttet videre drift av sjimpansene av kona til Museveni.

Det var rett å slett en deilig dag. Der du bare vandret rundt og kikket. Om det enten var planter, trær, dyr eller på den enkle maten. Så var det sabla kos. En skikkelig fridag i ekte Ugandisk ånd. Rett å slett gi blaffen i NRM og få frisk luft å komme seg vekk fra hverdagssyslene. Ikke minst frisk luft. Noe som er fremmed ord i Kampala

Du har vært lenge i Uganda når du…

Ole Johan diskutere med Boda Boda sjåføren om prisen.

Synes trafikken er inteaende, du går bare ut og vandrer sakte midt mellom motorsykler, kuer, geiter, sykler og bilister.

Er skuffet over bare ris og bønner, spør om hvor maten(maten er matooke på det lokale på språket) er?

Sier sorry til alt og alle.

Faktisk finner trafikkskilt med veiledninger til andre bydeler.

Begynner å småsnakke med boda boda sjåførene.

Bare smiler til kassadamen.

Vet du ikke får den brustypen du bestilte på resturanten(fordi verten ikke ville si at de var tom for Stoney, derfor får du servert Cola).

Kjenner på leppene forskjellen på god og dårlig matooke(knuste banener).

Kan beskrive forskjellen på i allefall 3 typer bananer.

Synes det er ok med annanas eller en menvo(liten banan) som dessert.

Får forespørsmål om å gi bort kontaktinformasjon(telefon nummer eller mail) etter to minutter.

Ikke lenger legger merke til noen av nabo moskeene i nabolaget.

Heller vil drikke brus/ 1.liters juice med sugerør enn i rent glass.

Bare vinker lett til unger som skriker ”muzuungo”.

Så lenge det regner blir værende på stedet hvil enn å dra til der du egentlig skulle til.

Ikke legger merke til bilde av President Museveni inne i resturanten.

Ikke blir imponert av dekkningen til MTN.

Regner med folk som venner etter å ha mødt dem to ganger.

Vurderer å ta på pendressen for å gå på jobben.

Venter på forklaringen hvordan den nyervervede tekniske dingensen kan lades.

Forventer å få viktig informasjon rett før du skal avsted (ikke før).

Vet at den ukjente personen kommer til å spørre om penger av deg etter fem minutters samtale.

Spør ”hvordan har du det?” til en fremmed.

Ber om veien til ett sted lurer på når det gamle/mango treet skal være i forklaringen.

Slutter å irritere deg over at folk brenner plastikk midt i gaten.

Når du snur deg selv etter en sliten BMW.

Spørre om telefonernummeret til folk som du møter for første gang.

Har innøvd den normale Ugandiske håndhilsingen.

Synes det er ok å gå hånd i hånd med nære venner.

Ikke gidder å flytte deg skikkelig på taxien og bare vrir deg.

Blir overrasket når regningen er delt i to når to stykker eter ute.

Har vendt deg til å drite på huk(har ikke kommet til dette nivået ennå).

Er fornøyd med en tre dagers kur med antibiotika til å ta livet av magesykdommen.

Lure på hva som skjer når du selv må legge de kjøpte varene ned i den svarte handleposen.

Synes teen er merkelig hvis det ikke er en smak av ingefær eller melk.

Klarer fint å ete millet poshoen(en slags seig pudding av brunt mel) med fingrene.

Etter fem minutter med regn venter du på strømbrudd.

Sitter i vennegruppe og forventer at flere de skal ta imot mange telefonsamtaler.

Ser en politisperring og bare vandrer rolig en omvei rundt den.

Venter på at noen skal snike i køen selv om det bare tre folk i køa.

Blir overrasket over når taxien kjører før den har 15 passasjerer.

Begynner å gå på klokkeslettet når du egentlig skulle møte personen.

Når den beste avisen i området er fra Kenya og er enten The East African eller Daily Nation.

Har jeg glemt noe? Føl deg fri til å legge noe til.

Den utrolige Reisen

Kapping av Kaka: Fotograf Ole-Johan Ness

Nå sitter jeg her og skriver om denne helgens hendelser så ser jeg tilbake med glede. Fordi dette er noe som de fleste burde i alllefall få en opplevelse av. Det dere burde oppleve er ett ekte afrikanske landsbygd bryllup og hjemreise med taxi(ikke buss) i ett par timer.

Fredagen:

La meg begynne rolig. Vi drog den vanelig ruten inn til sentrum av Kampala. For å møte ei vennine og søster til mannen som skulle gifte seg. Det vi visste var at vi skulle i bryllup dagen etterpå. Siden det hadde blitt nevnt Mbarara så trodde vi at vi skulle dit. Så feil går det an å ta. En så stor by skulle vi ikke til. Lesingen i Bradt boka var rett å slett fånyttes. Ønske om Horizon Coaches forduftet. Det ente opp med en god vandring til den gamle taxiparken og masse ropende karer som ropte hvor de alternative bussen gikk til. Selgere som hadde solgt buksene sine for å få en slant. Kom seg inn på en grønn buss som hette Tugenda Na … Ett eller annet. Var passe sent ute etter den bestemte reisetidspunktet. Fikk plass helt bak der det i Norge hadde vært totalt 5 plasser max. Her var det 7. Så vi var for å si det sånn relativt skivst. Mens vi satt der ble vi introdusert til ei vennine og to andre karer som skulle jobbe på bryllupet. Det ruslet både selgere på siden av bussen og inni som solgte alt fra friterte gresshopper til ”ekte” klokker. Etter litt venting ble hvert eneste sete fylt. Så var det kjøring ned en gate til en bensinstasjon. Der selvsagt bussen ble fylt opp med diesel. Noen minutter gikk fort og den begynte å kjøre. Kanskje i ett kjør for ca en time. Så stoppet den på Mbizzi Nya. Bussen ble angrepet av selgere som hadde grillspyd med lever, biff og maize. Ikke minst vann og splash juice. Noen gikk så langt som å springe i midtgangen av bussen. Andre bare stakk det foran deg igjennom vinduet. Rett å slett imponerende. Når bussen begynte sakte å kjøre var det ett par selgerne som skrek at de ville av og bussen stopte kvikt og de kom seg av. Turen gikk videre. Forbi Masaka. Oppover inn i ett grønt sletteland. Med flere og flere kyr med svære horn. Ikke longhorn, men ganske store alikevel og ikke minst feitere enn kyrene i Kampala. Plutselig kjører vi av(branches off) hovedveien. Inn på den kjente veien: Presidental Road. Som går til Rushere. Der sjefen selv kalt Museveni kommer fra. Det første vi kjører forbi er Guest House, slakter og latriner. Det går fra passe solid asfalt inn i rødsannet vei. Noe som var bra sagt av venninen våres var at veien skulle være bedre her enn der vi kom fra. Etter noen minutter kom det ett par fartdumper som gjorde at bussen hoppet bortover istedenfor å kjøre. Trenger ikke masasjestol etter en slik tur. Når det hadde gått ca 1 time på den behagelige veien.

Da hadde vi kommet fram til Rushere og ikke Mbarara. Det vi fikk vite var at det var i Mbarara distrikt. Så vi var ikke feil informerert. Endelig kommet ut av bussen noe som var ufattelig deilig. Kom oss inn til en bar/pub og kjøpte ett par stoney. Der vi skulle vente på transport til festplassen eller heimen til venninen. Satt der ikke lengre enn en halvtime. Så dukket det en kar opp med bil. Fikk presset bilen full. En vanlig sliten Toyota Corolla med ødelagt frontvindu. Elektrisk anlegg som ikke fungerte. Radioen var det eneste som funket utenom motoren. Vi kom fra igjennom ett område fylt av hvite telt og stenger over alt på bakken. Området var inngjerdet av busker som stengte det helt av. Over buskene kunne du se pene grønne topper og sparsommelig med trær. Noe som de kalte skog. Vi ville kalt det krattskog. Ett svært hvitt hovedhus. Mange småhus rundt som var til både innleide arbeidere og utedoer. På siden av dette var det ett enda større hus med innbygd garasje. Vi skulle være i ett hus som var delt i to og var totalt to rom stort. Der vi ventet og lurte på hva vi skulle gjøre. Det ente opp med å dele sengen med Ole Johan og rommet med to kamera typer til bryllupet dagen etterpå.

Brudeparet på vei til resepsjonen (Fotograf Ole-Johan Ness)

Lørdagen og bryllupet:

Etter en ganske merkelig natt. Med å grave seg over mot veggen. Nesten dytte ut Ole Johan pga oppoverbakken av en madrass. Så var det tidlig morgen etter lang reisedag. Kom seg opp og en kort samtale med gjengen i rommet. Alle prøvde å ordne seg. Agregrat hadde gått hele kvelden nå så vi hvorfor. Teltene var satt opp og folk sprang og prøvde å ordne ting. Det gikk hett for seg. Selv om værmessig var ganske mildt. Kanskje rundt 10 – 15 grader celsius. Viste at det enda var bare rundt 8 om morgene og vi skulle være i kirka rundt 1. Så vi hadde god tid. Alikevel satt vi og tenkte om vi skulle ta på oss dressene. Men vi ventet gikk tiden. Klokken begynte å nærme seg ti. Tok seg tid til å pusse tennene og vente videre. Etter litt så ble det å ta på seg dressen. Når litt tid hadde gått fikk vi en solid frokost med melkete. En blanding av bananaer og søtpoter med en anelse av knuste tomater. Ganske solid frokost for å si det slik. Ti ganger større enn den vi får i Kampala. Der frokost er ett ukjent fenomen. Klarte ikke mer enn en halvpart, ble rett å slett til latter for de andre som satt rundt. Må jo bringe litt glede. Tiden gikk og den var rundt tolv. Plutselig fikk vi transport fra gården til Rushere hvor vielsen skulle være i en eller annen kirke klokka 1. Kom til Rushere ca 1230. Vi ble geleidet til ett Guest House og fikk en sitteplass sammen med noen pyntegjenstander som bruden og brudepikene skulle ha. Sittende der og ta mange bilder på moro i alle mulige vinkler. Tiden gikk fort og klokka var snart to. Altså skulle vielsen vært for en time siden. Da møter vi Dickson som går vanelig. Dette er karen som skal gifte seg, broderen til venninen som vi kjenner. Bare så du vet det. Han skal gifte seg og være ett av hovedelementene i vielsen, men fortsatt ikke ferdig kledd til det. Godt humør og klar for å kle seg. Når tida var rundt tre fikk vi en bil og kjørte opp ett par bakker opp fra sentrum til kirken. Som egentlig var en katedral som var bare tre år gammel med uferdig tak. Endelig kommet til katedralen så var enda ikke alt på plass. Folk sto på utsiden og snakket heftig sammen lent mot katedralen. På andre siden sto det ett blåseorkester slik som vi bare ser på 17. Mai eller andre sære andledninger. De øvde og sto i. Vi hadde lite å gjøre så vi gikk rundt og kikket på bygget og området rundt. Så store master som var just satt opp. De så ut til å være til telefonsignal. Grønne sletter og utsikt over Rushere. Gikk rundt ¾ deler av katedralen. Møter vi en som hvit kjortel og ett solid smil. Han spør hvor vi er fra og hva vi gjør her. Vi svarer høffelig og forteller hvofor vi er i Uganda. Etter litt forteller han om sin tjeneste som tidligere prest i området og at han egentlig er pensjonert. Men fordi han var sterkt ønsket til å ta vielsen. Så takket han ja med glede. Folk vil rett å slett å høre mer fra denne karen som var veldig høffelig. Fikk se ett par bekjente som geleidet oss til ett sete litt bak i katadralen. Vielsen begynte med vandring inn av brudgommen og faren hans. Etter litt kom bruden og brudepikene. Alle gikk fram i rolig bevegelser fult av flimmrende kamarer og kameramenn som gikk i midtgangen. Da bruden ente framme ved sitt sete. Satt alle seg ned og de begynte å tale på det lokale språket. Noe som de kom til å forsette med. Utenom selve ”jeg vil dele livet mitt med deg greiene” var på engelsk. Resten var på det lokale språket og da snakker vi ikke om Luganda. Ett helt annet språk. Litt oversatt av sidemannen av å til. Karen i hvitt som vi snakket med oss nevnte oss i slutten av talen sin og ville at folk skulle få oss til bli medlemmer av denne kirken. Det var mange i salen som ledde når han snakket om dette. Ellers var vielsen ganske standard for de som har sett det før. Når det hele var ferdig. Så begynte det virkelig å regne med ett hint av vind. Alle var egentlig på vei ut. Istedenfor endte det opp inn i katedralen. Blåseorkersteret spilte for full musikk som underholdning i det ene hjørnet. Flere andre satt seg sammen og snakket. Det ble bildetaking av paret i ett annet hjørne. Mens vanndråper gikk igjennom taket. Derfor kan jeg påstå at taket enda ikke er ferdig bygget. En liten time med venting. De som hadde kjørt oss tidligere var for lengst borte. Fikk lurt oss inn i Toyota Hiace sammen med kameramennene som vi ble kjent med tidligere. På grunn av vannet ble turen ganske spennede. Veien var blitt virkelig gjørmete. Slik som inn til Fidsel fra Kvanvik bare litt rødere. Flere motorsykler sleit og kjørte seg så å si fast. Selv om de kjørte på grasset på siden for å komme forbi bilen vår. Kom tilbake etter en grei tur på slitne hjul. Som nesten satte seg fast tre ganger. Parkerte før det inngjerdete område. Gikk inn hørte folk snakket i mikrofoner. Til høyre matutdeling og det samme til venste. Ufattelig mange flere personer her nå enn tidligere på dagen. Enda flere en kan se på ett norsk bryllup. Ti ganger flere. Det var vel rundt ca 1000 personer. Ble fort lagt merke til og en av arrangjørende geleidet oss til en av plassene hvor vi kunne få noe mat. En form for koldtbord. Med typisk og ikke typisk afrikansk mat. Fra god matåki(knuste bananer) til spaghetti. Det ble en spennede og fylt tallerenken. Etter å ha ete litt mat og drukket en stoney til. Så måtte vi jo ta del i selve festen som pågikk samtidig rett bortenfor. Da vi gikk for å sette oss bak. Kom en av de bestyrende bort til oss og sa at han hadde ett par plasser. Vi takket høffelig. Han geleidet oss. Sendte vekk ett par unger på andre raden. Der fikk vi plasser på en tydlig plassering. For festplassen var telt satt som hestesko med ett midttelt med kaker. På andre siden av hesteskoen. Var det tre telt. Teltene på siden satt slekten til bruden og brudgommen. I midten nærmeste familie av de og dem selv på en platting som alle kunne se. Helt ved siden var det to konfranisere som talte i ett kjør og ledet det hele med stil. Fortalte hvem som skulle tale og hva som er neste nummer. Pausene var med artister av forskjellige slag, pausemusikk og blåseorkesteret som spilte i kirken. De gikk rundt alle teltene slik at alle kunne se de mens de spilte. Ett finurlig påfunn. Siden de var så stolt av sitt eget språk. Så ble vi sittende å forstå relativt mye. Tiden gikk fort. Det var egentlig veldig morsomt. Vi fikk litt oversatt her og der av våres naboer. Både at dette er moren til bruden, dette er sjefen for området her, member of parliment, faren til brudgommen osv. Det var ett par taler. Når det hadde gått ca 2,5 timer så ble det kakedeling av paret. Med fyrverkeri lignende sprengbokser hjemme og nødsignal. Ved siden av paret ble det satt opp ett sterkt neonlys som var en meter langt og lyste opp inn til Rushere. Tenkte å ta bilde av dette, men det ville ikke bra i denne verden eller neste. Så vi skippet dette. Noe vi ikke visste var at akkurat nå var det andre runde av mat. Det fikk vi faktisk ikke beskjed om av sjefene. Vi hadde jo allerede blitt hele dagen behandlet som V.I.P. så vi klagde ikke på det. Nå var det rundt ti tiden. Ellers så hadde vi opplevd alt. Nå begynte dansen. Snakker om kanskje om 250 mennesker på slette i pene kjoler og dresser. Danser til reggae og mix av gamle urban traller for full guffe. Vi var derimot ganske slitne. Rykte hadde gått at vi skulle ut av det huset og skifte til eget rom i ett av hovedbyggene(ett av de to store). Det fikk vi også. For å forklare hvor spesielt behandlet vi ble. Så var det 5 personer i det orginale rommet der vi sov første natten. I stuen i hovedhuset var det ca 4 personer i sofaen og to stoler. Så vi prøvde å vise vår takknemlighet til slekta der dagen etterpå. At vi sov skikkelig gått og likte hele opplegget.

Søndagen kom. Vi var slitne og trøtte. Kom oss egentlig opp i 8-9 tiden. Viste ikke hvordan vi skulle reise fra Rushere til Kampala. Ikke prisene heller. Bare ventet på venninen som vi kjente til å hjelpe oss. Det som vi fikk med oss var at den samme slekten som hadde holdt selskapet i går skulle ha begravelse denne dagen til en fetter av venninen. Dette gjorde at vi ble litt lengre enn vi trodde. Føler du at ting kommer tilbake til deg. Akkurat som vi trodde vi skulle til Mbarara, så trodde vi skulle forlate plassen litt tidligere. Etter en stund fikk vi en heftig frokost med berømte melketeen. Selv om Ole Johan hadde bett høffelig om mindre denne dagen enn sist frokost. Alikevel var det ett lass. Bare for å fortelle hvor mye mat som ble servert denne frokosten var det nok til bevertning for ett middelsstort hotell i Norge i middagstider. Fordi det var fortsatt mange som jobbet med å derigge plassen. Som var gått fra å være grønn å koselig til å bli rødgromsete av dansingen kvelden før. Telt begynte å settes ned. Folk ryddet vekk flasker og plast. Biler kjørte nedover veien i rolig fart. Snart var bare familien til venninen igjen. De skulle ha en liten samling hvor paret introduserte seg til alle nærmeste slektningene i ett av hovedhusene. Vi ble geleidet for å se dette også. Satt oss ned. Følte oss litt utilpass. Selv om vi satt i behagelig sofa. Noen prøvde å ha en samtale med oss selv om vi ikke skjønte hva de snakket om. Ble litt nikking og fingerpreik. Helt til en kar snakket engelsk og fortalt litt om hva som skulle skje og hvem han var. Fikk til og med visitkortet hans. Noe som er helt normalt. Tiden gikk og paret dukket selvfølgelig ikke opp. Vi gikk en tur rundt, tok ett par bilder. I mellom tiden kom paret og vi vaste rundt uten å bistå settingen. Selv om viste hva som skjedde. Klokken begynte å nærme seg ett. Turen er lang til Kampala så vi ville egentlig av sted. Ga klar beskjed til venninen at nå er tålmodigheten slutt. For vi vet ca hvor lang tid det tar til Kampala. Etter en time og klokkat slagen to. Fikk vi haiket med en bror av venninen. Hun har ikke en liten slekt for å si det slik. Kom oss til Rushere. Klokka var halv tre. Fikk ordnet en spesial til nærmeste handelsted trodde vi(legg merke til mine ord med omhu). Med en satt pris selvsagt og med ett vist antall pasasjerer. Altså 5 pasasjerer og 6000 shilling stykket for veien. En liten stund gikk og vi fikk en pasasjer til. Da manglet vi en. Kjørte litt videre ned hovedgaten. Fikk en til. Da besteme sjåføren seg for at vi skulle være fire i baksete(hvor det egentlig er max plass til tre) og to i framsete. Ventet i halv time for å få på siste mann. Når vi kom til der vi kjørte av(branches off). Stopper sjåføren snakker med en annen sjåfør. Sier at vi må komme oss ut. Vi er altså fortsatt på vei til nærmeste handelssted. Midt uti intet i ett kryss. Tiden er blitt rundt halv fire. Plutselig tar han bagasjen til Ole Johan over til en annen bil og gir ett hint. At han vil ha betalt. Vi gir han ett hint at han ikke fortjener betaling. Han har ikke levert hva han lovte i Rushere. Svaret hans er at han ikke forstår engelsk. Men han kan klare å si ”pay”. Vi begynner å snakke med den andre sjåføren som er litt skikkelig. Til slutt betaler vi til han andre karen og sier at den nye sjåføren må forsikre seg at han får sine penger. Det går greit herfra til handelsentrum. Bare inn fra krysset til handelsentrumet var 15 minutter. Mens den andre sjåføren allerede hadde kjørt 40 minutter. Så vi forsto ikke hvorfor han byttet regelene for tredje gang. Små irritert kom fra til plassen. Tok bagasjen satte seg ned og skulle vente på en buss. Vi ente ikke opp i en buss. Det som skjedde var at alle selgere i en mils omkrets kom med alt som de hadde og tilbød oss det. Grillspyd med digg, New Vision avisa og alt annet. Bare sett seg ned drikke litt vann å vente. Gi hint om at de bør ti stille og ikke intresert. Noe som skjedde var en kar som så ut som Stage sjef(Taxi bestyrer). Begynte å snakke i ett kjør som en travkommentator. Fort og den samme infoen om å om igjen. Vi har en taxi som går direkte til Kampala. Sett dere inn. Fordi alle busser som kjører forbi her er som oftest helt fulle det er bare flaks hvis dere får plasser. Vi så på hverandre. Tenkte det koster ikke å vente litt til. Etter om og men så satte vi oss i den taxien. Ironisk nok kom det en buss med fire ledige seter når vi satt oss inn. Da gav vi blaffen og ble sittende. Denne var jo billigere enn bussen. For å si det slik 1\3 av bussprisen. Den ble nesten full. Totalt 12 personer + ansatte(sjåfør og kondøktør). De hadde enda plass til to. Kjørte litt nedover gaten tutet og skrek. Fikk tilslutt en kar til. Turen gikk videre for ett kvarter til en liten plass. Mye tuting og folk gikk av å på. Dirkete er ett relativt ord. Fordi den stoppet jevnlig og ofte. Fordi sjåføren ønsket Matåki(knuste bananer) og pauser fra kjøring. Ikke minst plukke opp pasasjer kvikt etter å sluppe noen av. Satt helt bak hele turen. Det var de beste ledige setene. Bare for dere som ikke har sittet i Taxier(slitne Toyota Hiace) så er dette er dårlige seter. Fordi setene er veldig høye. Så hvis det kommer en hump så dunker du hodet og når du kjører flere timer. Da dukker det opp ett par humper på disse pene veiene. Beste måten er bøye seg over sete til personen over. Bare det er tungt å gjøre. Hvis du setter deg vanelig så ender det opp med ett herlig dunk og overraskelen er egentlig det verste. Når vi var halvveis på vei. Var det ett av de vanelig merkelige stoppene. Hvor ingen passasjer skulle av. Bare sjåføren som skulle ha en pause. Selgere omringet taxien. Fikk en som solgte maize til å komme bort. Smilte og svarte at jeg ønsket en og prisen. Han sa en pris. Leverte litt for mye til han. Fortere enn svint leverte han balansen. Smilte og takket. Andre kom da bort til meg fordi jeg kjøpte av en kar så kunne det være at jeg ønsket mer. Mye mer. De dyttet det de kunne inn vinduet mitt. Ropte og skrek. Svarte at jeg hadde det jeg trengte. Nei, nei, nei takk. Noen tok hintet. Andre lurte på hvor jeg hadde lært å ete maize. Reisen forsatte. Forsatte og sjåføren kjørte forbi alle biler som eksisterte på strekningen. På det galneste var det forbi fire lastebiler, to motorsykler og tre biler på en forbikjøring i en oppoverbakke. Ellers var det greit. Kom seg fram i nitiden i sentrale Kampala. Fordi vi kjørte mange sideveier for å unslippe køene inn til byen. Ganske heftige småveier med skitne gater med salonger og Zain byggninger.

Kom til inngangen til gamle taxiparken. I løpet av noen minutter fant vi en taxi som skulle kjøre til Kalerwe nær vi bor. Så ente vi opp i den og kom oss hjem. Helgen var over. Den utrolige reisen er over. Mange ting til jeg kunne ha nevnt som var vittige. Vil ikke stjele hele ettermiddagen din. Dessuten er du lei av å lese nå sikkert. Takk for du tok deg tid til å lese. Trill Men don’t die, we multiply.