Norske dager..

Kasumbi Tombs

Ngamba Island

Ja det har vært en del norske dager i Kampala i det siste. Det begynte med en gruppe fra Laget som kom til Uganda forrige helg. Som vi som Team Uganda viste enkelt rundt i Kampala. Til helt elementære plasser for å skaffe småting for sin ferie i landet. Som penger og sim kort. Utenom dette tok vi dem også til Kasumbi Tombs. Så nå har Team Uganda vært der to ganger. Det som var herlig denne gangen. Var når guiden var ferdig med sin informasjon. Så begynte regnet å falle. Vi ble sittende der å vente til det roa seg.

Midten av uka reiste den norske gruppen avsted. Vi skulle gjøre noen ærender i byen. Brukte totalt 4 dager på å gjøre det ene ærendet. Ellers så satt vi og hadde lunch på Kampala road. Da ser jeg noen kjente på utsiden av resturanten. Vinker de inn. Det var jo Ruth og Christine som egentlig skal være i Kenya. Sykt moro å se dem igjen! Den andre helga(6-7 mars) var vi også med den Norske gruppa. Fredagen var vi med dem på Ngamba Øya. Hvor de har ett lite reservat for Sjimpanser. En øy midt uti Lake Victoria dedikert til disse. 1,5 timers båttur som egentlig var 2 timers. Ikke galt til å være her. De satte i allefall ikke fast båten slik som de gjorde i Murchinson Falls. Selvfølgelig så vi på Sjimpansene. Som var over gjerde. Det var stilig og satse på bildene også er det. For å være ærlig med en sammenligning fra Team kameraten min at øya lignet på Jurasic Park.

Lørdagen viste vi dem Barneprosjektet på Focus. Etterpå var det enten byshopping eller Nakawa markedet. Jeg tok meg av de som gikk i byen. Det var kos å gå med Nordmenn som hadde andre blikk på Kampala. Samtidig som en av de fikk sin første boda boda tur i Uganda. Etter shopping og eting. Så tok vi dem til Kyambogo og Primetime. Prime Time er ”lavterskel” møte med dans, drama og humor ++ litt lovsang og tale. Denne gangen kom jo taleren i gang når egentlig programmet skulle ha vært over. Så vi fikk bare ti minutter med talen. Lørdagen var en vinner for de fleste i gruppa satser jeg på..

Blir kanskje noe mer norske ting i dagene framover. Bare ikke 13 stk fra laget gruppen. Er takknemlig for å kunne ha hjelpet dem. Å ta del i deres opplevelse av Uganda. Vi i Team Uganda skal sikkert en av dagene framover prøve å lage Risgrøt fra bunnen av.. Blir spennede hvordan den kommer til å smake.. PS: Bendik, takk for melkesjokoladen

Ibanda District – Welcomes You

Ibanda District

Kveldsmøte i Igorgora

Cal-Tex Igorgora

Naturen i Ibanda

Tidlig tidlig reiste vi fra Kalerwe med Uncle Sam. Igjennom sentrale delen av Kampala. En tidlig søndag morgen. Det tok ikke mer en 20 minutter fra Kalerwe til Kyambogo. Noe som vaneligvis tar i allefall en time. Helt fantastisk! Skal ikke beskrive disse fem dagene i alle detaljler. Heller bare basics.

Dagsplanen:

Morning Glory eller Bønn og lovsang fra klokken 0400 til 0700. Vi i Team Uganda skippet dette under hele oppholdet. 0700 – 0800 var det vasketid av seg selv og alt annet. 0800 – 0900 var det frokost. 0900 – 1000 Var det brefing og informasjon om hva som skulle skje videre. 1000 – 1400 var det dør til dør aksjon i den aktuelle bygda/handelsstedet. 1400 – 1500 Lunch. 1500 – 1700 Fri. 1700 – 2100 Forbereldse til/(og)Kveldsmøte. 2200 – 2300 Kveldsmat. 2300 – 2400 Bønn og Lovsang.

Det skal sies. At de var dødelig nøyaktig i starten av turen på Morning Glory. Men dette sklei mer og mer ut. Siste morgenen var de ikke i gang før i halv 6 tiden. Selv om kveldsmaten skulle være i ti tida. Kunne du ende opp med å få den i elve tia. Noe som endte opp med at folk kom enda senere i seng. Fordi de måtte ha bønn og lovsang før de skulle til seng. Selv om jeg så folk som la seg i senga før dette begynte.

Overnattingsstedet:

Et hus oppi en bakke. Med både hunder, kyr og fire soverom. Gutta delte på to soverom. På vårt rom var det totalt 5 madrasser. Antall sovende var det 12 gutter. På to av dem alene delte 5 soveplass. Hver bidige kveld. En ting skal sies. Vi fikk særbehandling. Team Uganda var alene om dele sin madrass.

Ibanda distriktet:

Ufattelig vakkert distrikt. Plassene vi var på 4 små handelssteder. To i Ibanda distriktet og to rett på andre siden av grensen på Kashari distriktet. Men uansett så sier vi at vi var i Ibanda. Grønt land med bananplantasjer på alle kanter. Små og store topper i sikte hvoren du legger blikket. Folkene snakket for det meste Ankoli og de hørte til Ankoli folket. Som er kjent for å være gode med kyr og dyrke bananer. Maten vi som oftest åt to ganger daglig var Matooke, millet posho, nakati(eller gress), kokt melk og storfekjøtt. Det var alltid rikelig på tallerenken. De kan det med å gi store prosjoner. Første dagen siden vi var hvite så ville de at vi skulle ete med gaffelen. Begge takket nei og åt videre med fingerne. Da kom ei av de vi reiste med og tok gaffelen istedenfor. Matooke og Millet posho er lettere å ete med fingrene enn med verktøy. Folkene var og er gjestfrie. Ikke bare i matveien. Veldig hjelpsomme. Selv om du ikke klare helt å kommenisere. Fordi jeg kan lite eller ingenting ankoli. De kunne minimalt med Engelsk. Så det endte opp med å spørre om noen kunne oversette høffelighetsfrasene og hilse vennelig tilbake.

Ungene:

Ikke ofte dette er ett tema på min blogg. Barn er vaneligvis veldig koselig. De var koselige her au. Her tok det bare litt av. For i Kampala er kanskje hvite en kuriositet. I Ibanda var vi turistatraksjon. Både for eldre og yngre. Bare de yngre ville kikke. Ett eksempel er at vi var i ett av handelssentrumene og handlet vann. Snakket litt med butikkinhaveren. Som lurte på så mangt. Svarte høffelig. Drakk litt Stoney. Kjøpte vann. I mellomtiden hadde det i butikk åpningen kommet 13 ++ unger som kikket inn på oss. Når vi i tilegg tok opp kameraet og tok bilder av dem. Smilte de enda mer. En annen hendelse var i Igorgora(hvem kan glemme ett så vakkert navn). På kveldsmøte. Satte vi bak og slappet litt av. Tok det med ro og ante fred og ingen fare. I løpet av kort tid var det over 20 unger rundt oss. Som ville tulle og spørre oss spørsmål. Tilslutt kom det en fra teamet som vi reiste med og spurte om vi skulle vårt eget møte. Snakket med ham litt til siden og forklarte situasjonen.

Gamle damen i Igorgora:

En av de første dagene når vi gikk for å finne butikker i nærområde med vann for å ikke bruke energi fra vertene til å koke opp det til oss. Så gikk vi fra bostedet igjennom plassen. Som ikke var vant til hvite. Hilste høffelig og spurte hvordan de fleste hadde det. Plutselig kom det ei gammel dame bort og snakket til meg på Ankoli. Skjønte ingenting. Bare smilte og prøvde å vise respekt. En voksen mann sa at hun spurte om jeg kunne be for ho. Midt i sentrum av Igorgora. Så bort på Ole Johan. Var litt målløs. Jeg bad den voksne mannen forklare at jeg skulle be for ho på mitt morsmål. Det virket som de begge forsto. For så å ta en stille bønn og manne seg opp. Det var helt fjernt. Samtidig som det var en drøss med folk rundt oss. En synergi effekt som er helt uforståelig. Kommer aldri helt til å forstå den heller.

Ordføreren av Igorgora:

Dette var den samme jakten etter vann. Noe så simpelt. Vann på flaske. Samtidig helt umulig å finne. Vi fant ett hotell. Satte oss ned trodde vi hadde fått vann. Det vi fikk var ett glass med vann. Drakk det opp i høffelighet. Etter litt kom det en kar inn med pen dress. Smilet var stort. Hilste på oss. Vi hilste tilbake. Noe tid gikk så viste det seg at han var ordføren for plassen. Med det herlige navnet Julius Governor. Det andre navnet fikk han fordi den dagen han ble født så reiste den britiske guvernøren igjenom Igorgora. Så vi fikk rett å slett en herlig møte med ham og en god guid på plassen. Vann fikk vi ikke den dagen.

Nå har jeg bare gitt deler av det som hendte. Det var så ufattelig mye mer. Både på reisen opp og med folkene fra Kyambogo. Tut og kjør fra start til mål. En herlig opplevelse med lite søvn. Samtidig som det kan tas igjen i Kampala. Nå som dette blir skrevet så er jeg ufattelig takknemlig for å ha deltatt på akkurat dette. Selv om mange av tingene som skjedde i Ibanda er fjernt fra min virkelighet til vanelig. Så er det godt å ha opplevd det og sett en kjernegod side av Uganda. Hvor folk har store muligheter får å gå mett til sengs. For de fleste bor på bananplantasjer. Deres gjestfrihet er beundringsverdig. Sist gang jeg skrev om reise så slaktet jeg bussselskapet. Det trengs ikke å gjøres denne gangen. Ibabu Coaches kan anbefales. Bare en anbefaling hvis du skal reise med dem. Ikke sitt ved vinduet hvis du har en følelse av regnvær. Vinduene i bussene lekker litt. Ellers så har du topp service.

Kom deg til Ibanda distriktet du au.

Du har vært lenge i Uganda når du…

Ole Johan diskutere med Boda Boda sjåføren om prisen.

Synes trafikken er inteaende, du går bare ut og vandrer sakte midt mellom motorsykler, kuer, geiter, sykler og bilister.

Er skuffet over bare ris og bønner, spør om hvor maten(maten er matooke på det lokale på språket) er?

Sier sorry til alt og alle.

Faktisk finner trafikkskilt med veiledninger til andre bydeler.

Begynner å småsnakke med boda boda sjåførene.

Bare smiler til kassadamen.

Vet du ikke får den brustypen du bestilte på resturanten(fordi verten ikke ville si at de var tom for Stoney, derfor får du servert Cola).

Kjenner på leppene forskjellen på god og dårlig matooke(knuste banener).

Kan beskrive forskjellen på i allefall 3 typer bananer.

Synes det er ok med annanas eller en menvo(liten banan) som dessert.

Får forespørsmål om å gi bort kontaktinformasjon(telefon nummer eller mail) etter to minutter.

Ikke lenger legger merke til noen av nabo moskeene i nabolaget.

Heller vil drikke brus/ 1.liters juice med sugerør enn i rent glass.

Bare vinker lett til unger som skriker ”muzuungo”.

Så lenge det regner blir værende på stedet hvil enn å dra til der du egentlig skulle til.

Ikke legger merke til bilde av President Museveni inne i resturanten.

Ikke blir imponert av dekkningen til MTN.

Regner med folk som venner etter å ha mødt dem to ganger.

Vurderer å ta på pendressen for å gå på jobben.

Venter på forklaringen hvordan den nyervervede tekniske dingensen kan lades.

Forventer å få viktig informasjon rett før du skal avsted (ikke før).

Vet at den ukjente personen kommer til å spørre om penger av deg etter fem minutters samtale.

Spør ”hvordan har du det?” til en fremmed.

Ber om veien til ett sted lurer på når det gamle/mango treet skal være i forklaringen.

Slutter å irritere deg over at folk brenner plastikk midt i gaten.

Når du snur deg selv etter en sliten BMW.

Spørre om telefonernummeret til folk som du møter for første gang.

Har innøvd den normale Ugandiske håndhilsingen.

Synes det er ok å gå hånd i hånd med nære venner.

Ikke gidder å flytte deg skikkelig på taxien og bare vrir deg.

Blir overrasket når regningen er delt i to når to stykker eter ute.

Har vendt deg til å drite på huk(har ikke kommet til dette nivået ennå).

Er fornøyd med en tre dagers kur med antibiotika til å ta livet av magesykdommen.

Lure på hva som skjer når du selv må legge de kjøpte varene ned i den svarte handleposen.

Synes teen er merkelig hvis det ikke er en smak av ingefær eller melk.

Klarer fint å ete millet poshoen(en slags seig pudding av brunt mel) med fingrene.

Etter fem minutter med regn venter du på strømbrudd.

Sitter i vennegruppe og forventer at flere de skal ta imot mange telefonsamtaler.

Ser en politisperring og bare vandrer rolig en omvei rundt den.

Venter på at noen skal snike i køen selv om det bare tre folk i køa.

Blir overrasket over når taxien kjører før den har 15 passasjerer.

Begynner å gå på klokkeslettet når du egentlig skulle møte personen.

Når den beste avisen i området er fra Kenya og er enten The East African eller Daily Nation.

Har jeg glemt noe? Føl deg fri til å legge noe til.

Den utrolige Reisen

Kapping av Kaka: Fotograf Ole-Johan Ness

Nå sitter jeg her og skriver om denne helgens hendelser så ser jeg tilbake med glede. Fordi dette er noe som de fleste burde i alllefall få en opplevelse av. Det dere burde oppleve er ett ekte afrikanske landsbygd bryllup og hjemreise med taxi(ikke buss) i ett par timer.

Fredagen:

La meg begynne rolig. Vi drog den vanelig ruten inn til sentrum av Kampala. For å møte ei vennine og søster til mannen som skulle gifte seg. Det vi visste var at vi skulle i bryllup dagen etterpå. Siden det hadde blitt nevnt Mbarara så trodde vi at vi skulle dit. Så feil går det an å ta. En så stor by skulle vi ikke til. Lesingen i Bradt boka var rett å slett fånyttes. Ønske om Horizon Coaches forduftet. Det ente opp med en god vandring til den gamle taxiparken og masse ropende karer som ropte hvor de alternative bussen gikk til. Selgere som hadde solgt buksene sine for å få en slant. Kom seg inn på en grønn buss som hette Tugenda Na … Ett eller annet. Var passe sent ute etter den bestemte reisetidspunktet. Fikk plass helt bak der det i Norge hadde vært totalt 5 plasser max. Her var det 7. Så vi var for å si det sånn relativt skivst. Mens vi satt der ble vi introdusert til ei vennine og to andre karer som skulle jobbe på bryllupet. Det ruslet både selgere på siden av bussen og inni som solgte alt fra friterte gresshopper til ”ekte” klokker. Etter litt venting ble hvert eneste sete fylt. Så var det kjøring ned en gate til en bensinstasjon. Der selvsagt bussen ble fylt opp med diesel. Noen minutter gikk fort og den begynte å kjøre. Kanskje i ett kjør for ca en time. Så stoppet den på Mbizzi Nya. Bussen ble angrepet av selgere som hadde grillspyd med lever, biff og maize. Ikke minst vann og splash juice. Noen gikk så langt som å springe i midtgangen av bussen. Andre bare stakk det foran deg igjennom vinduet. Rett å slett imponerende. Når bussen begynte sakte å kjøre var det ett par selgerne som skrek at de ville av og bussen stopte kvikt og de kom seg av. Turen gikk videre. Forbi Masaka. Oppover inn i ett grønt sletteland. Med flere og flere kyr med svære horn. Ikke longhorn, men ganske store alikevel og ikke minst feitere enn kyrene i Kampala. Plutselig kjører vi av(branches off) hovedveien. Inn på den kjente veien: Presidental Road. Som går til Rushere. Der sjefen selv kalt Museveni kommer fra. Det første vi kjører forbi er Guest House, slakter og latriner. Det går fra passe solid asfalt inn i rødsannet vei. Noe som var bra sagt av venninen våres var at veien skulle være bedre her enn der vi kom fra. Etter noen minutter kom det ett par fartdumper som gjorde at bussen hoppet bortover istedenfor å kjøre. Trenger ikke masasjestol etter en slik tur. Når det hadde gått ca 1 time på den behagelige veien.

Da hadde vi kommet fram til Rushere og ikke Mbarara. Det vi fikk vite var at det var i Mbarara distrikt. Så vi var ikke feil informerert. Endelig kommet ut av bussen noe som var ufattelig deilig. Kom oss inn til en bar/pub og kjøpte ett par stoney. Der vi skulle vente på transport til festplassen eller heimen til venninen. Satt der ikke lengre enn en halvtime. Så dukket det en kar opp med bil. Fikk presset bilen full. En vanlig sliten Toyota Corolla med ødelagt frontvindu. Elektrisk anlegg som ikke fungerte. Radioen var det eneste som funket utenom motoren. Vi kom fra igjennom ett område fylt av hvite telt og stenger over alt på bakken. Området var inngjerdet av busker som stengte det helt av. Over buskene kunne du se pene grønne topper og sparsommelig med trær. Noe som de kalte skog. Vi ville kalt det krattskog. Ett svært hvitt hovedhus. Mange småhus rundt som var til både innleide arbeidere og utedoer. På siden av dette var det ett enda større hus med innbygd garasje. Vi skulle være i ett hus som var delt i to og var totalt to rom stort. Der vi ventet og lurte på hva vi skulle gjøre. Det ente opp med å dele sengen med Ole Johan og rommet med to kamera typer til bryllupet dagen etterpå.

Brudeparet på vei til resepsjonen (Fotograf Ole-Johan Ness)

Lørdagen og bryllupet:

Etter en ganske merkelig natt. Med å grave seg over mot veggen. Nesten dytte ut Ole Johan pga oppoverbakken av en madrass. Så var det tidlig morgen etter lang reisedag. Kom seg opp og en kort samtale med gjengen i rommet. Alle prøvde å ordne seg. Agregrat hadde gått hele kvelden nå så vi hvorfor. Teltene var satt opp og folk sprang og prøvde å ordne ting. Det gikk hett for seg. Selv om værmessig var ganske mildt. Kanskje rundt 10 – 15 grader celsius. Viste at det enda var bare rundt 8 om morgene og vi skulle være i kirka rundt 1. Så vi hadde god tid. Alikevel satt vi og tenkte om vi skulle ta på oss dressene. Men vi ventet gikk tiden. Klokken begynte å nærme seg ti. Tok seg tid til å pusse tennene og vente videre. Etter litt så ble det å ta på seg dressen. Når litt tid hadde gått fikk vi en solid frokost med melkete. En blanding av bananaer og søtpoter med en anelse av knuste tomater. Ganske solid frokost for å si det slik. Ti ganger større enn den vi får i Kampala. Der frokost er ett ukjent fenomen. Klarte ikke mer enn en halvpart, ble rett å slett til latter for de andre som satt rundt. Må jo bringe litt glede. Tiden gikk og den var rundt tolv. Plutselig fikk vi transport fra gården til Rushere hvor vielsen skulle være i en eller annen kirke klokka 1. Kom til Rushere ca 1230. Vi ble geleidet til ett Guest House og fikk en sitteplass sammen med noen pyntegjenstander som bruden og brudepikene skulle ha. Sittende der og ta mange bilder på moro i alle mulige vinkler. Tiden gikk fort og klokka var snart to. Altså skulle vielsen vært for en time siden. Da møter vi Dickson som går vanelig. Dette er karen som skal gifte seg, broderen til venninen som vi kjenner. Bare så du vet det. Han skal gifte seg og være ett av hovedelementene i vielsen, men fortsatt ikke ferdig kledd til det. Godt humør og klar for å kle seg. Når tida var rundt tre fikk vi en bil og kjørte opp ett par bakker opp fra sentrum til kirken. Som egentlig var en katedral som var bare tre år gammel med uferdig tak. Endelig kommet til katedralen så var enda ikke alt på plass. Folk sto på utsiden og snakket heftig sammen lent mot katedralen. På andre siden sto det ett blåseorkester slik som vi bare ser på 17. Mai eller andre sære andledninger. De øvde og sto i. Vi hadde lite å gjøre så vi gikk rundt og kikket på bygget og området rundt. Så store master som var just satt opp. De så ut til å være til telefonsignal. Grønne sletter og utsikt over Rushere. Gikk rundt ¾ deler av katedralen. Møter vi en som hvit kjortel og ett solid smil. Han spør hvor vi er fra og hva vi gjør her. Vi svarer høffelig og forteller hvofor vi er i Uganda. Etter litt forteller han om sin tjeneste som tidligere prest i området og at han egentlig er pensjonert. Men fordi han var sterkt ønsket til å ta vielsen. Så takket han ja med glede. Folk vil rett å slett å høre mer fra denne karen som var veldig høffelig. Fikk se ett par bekjente som geleidet oss til ett sete litt bak i katadralen. Vielsen begynte med vandring inn av brudgommen og faren hans. Etter litt kom bruden og brudepikene. Alle gikk fram i rolig bevegelser fult av flimmrende kamarer og kameramenn som gikk i midtgangen. Da bruden ente framme ved sitt sete. Satt alle seg ned og de begynte å tale på det lokale språket. Noe som de kom til å forsette med. Utenom selve ”jeg vil dele livet mitt med deg greiene” var på engelsk. Resten var på det lokale språket og da snakker vi ikke om Luganda. Ett helt annet språk. Litt oversatt av sidemannen av å til. Karen i hvitt som vi snakket med oss nevnte oss i slutten av talen sin og ville at folk skulle få oss til bli medlemmer av denne kirken. Det var mange i salen som ledde når han snakket om dette. Ellers var vielsen ganske standard for de som har sett det før. Når det hele var ferdig. Så begynte det virkelig å regne med ett hint av vind. Alle var egentlig på vei ut. Istedenfor endte det opp inn i katedralen. Blåseorkersteret spilte for full musikk som underholdning i det ene hjørnet. Flere andre satt seg sammen og snakket. Det ble bildetaking av paret i ett annet hjørne. Mens vanndråper gikk igjennom taket. Derfor kan jeg påstå at taket enda ikke er ferdig bygget. En liten time med venting. De som hadde kjørt oss tidligere var for lengst borte. Fikk lurt oss inn i Toyota Hiace sammen med kameramennene som vi ble kjent med tidligere. På grunn av vannet ble turen ganske spennede. Veien var blitt virkelig gjørmete. Slik som inn til Fidsel fra Kvanvik bare litt rødere. Flere motorsykler sleit og kjørte seg så å si fast. Selv om de kjørte på grasset på siden for å komme forbi bilen vår. Kom tilbake etter en grei tur på slitne hjul. Som nesten satte seg fast tre ganger. Parkerte før det inngjerdete område. Gikk inn hørte folk snakket i mikrofoner. Til høyre matutdeling og det samme til venste. Ufattelig mange flere personer her nå enn tidligere på dagen. Enda flere en kan se på ett norsk bryllup. Ti ganger flere. Det var vel rundt ca 1000 personer. Ble fort lagt merke til og en av arrangjørende geleidet oss til en av plassene hvor vi kunne få noe mat. En form for koldtbord. Med typisk og ikke typisk afrikansk mat. Fra god matåki(knuste bananer) til spaghetti. Det ble en spennede og fylt tallerenken. Etter å ha ete litt mat og drukket en stoney til. Så måtte vi jo ta del i selve festen som pågikk samtidig rett bortenfor. Da vi gikk for å sette oss bak. Kom en av de bestyrende bort til oss og sa at han hadde ett par plasser. Vi takket høffelig. Han geleidet oss. Sendte vekk ett par unger på andre raden. Der fikk vi plasser på en tydlig plassering. For festplassen var telt satt som hestesko med ett midttelt med kaker. På andre siden av hesteskoen. Var det tre telt. Teltene på siden satt slekten til bruden og brudgommen. I midten nærmeste familie av de og dem selv på en platting som alle kunne se. Helt ved siden var det to konfranisere som talte i ett kjør og ledet det hele med stil. Fortalte hvem som skulle tale og hva som er neste nummer. Pausene var med artister av forskjellige slag, pausemusikk og blåseorkesteret som spilte i kirken. De gikk rundt alle teltene slik at alle kunne se de mens de spilte. Ett finurlig påfunn. Siden de var så stolt av sitt eget språk. Så ble vi sittende å forstå relativt mye. Tiden gikk fort. Det var egentlig veldig morsomt. Vi fikk litt oversatt her og der av våres naboer. Både at dette er moren til bruden, dette er sjefen for området her, member of parliment, faren til brudgommen osv. Det var ett par taler. Når det hadde gått ca 2,5 timer så ble det kakedeling av paret. Med fyrverkeri lignende sprengbokser hjemme og nødsignal. Ved siden av paret ble det satt opp ett sterkt neonlys som var en meter langt og lyste opp inn til Rushere. Tenkte å ta bilde av dette, men det ville ikke bra i denne verden eller neste. Så vi skippet dette. Noe vi ikke visste var at akkurat nå var det andre runde av mat. Det fikk vi faktisk ikke beskjed om av sjefene. Vi hadde jo allerede blitt hele dagen behandlet som V.I.P. så vi klagde ikke på det. Nå var det rundt ti tiden. Ellers så hadde vi opplevd alt. Nå begynte dansen. Snakker om kanskje om 250 mennesker på slette i pene kjoler og dresser. Danser til reggae og mix av gamle urban traller for full guffe. Vi var derimot ganske slitne. Rykte hadde gått at vi skulle ut av det huset og skifte til eget rom i ett av hovedbyggene(ett av de to store). Det fikk vi også. For å forklare hvor spesielt behandlet vi ble. Så var det 5 personer i det orginale rommet der vi sov første natten. I stuen i hovedhuset var det ca 4 personer i sofaen og to stoler. Så vi prøvde å vise vår takknemlighet til slekta der dagen etterpå. At vi sov skikkelig gått og likte hele opplegget.

Søndagen kom. Vi var slitne og trøtte. Kom oss egentlig opp i 8-9 tiden. Viste ikke hvordan vi skulle reise fra Rushere til Kampala. Ikke prisene heller. Bare ventet på venninen som vi kjente til å hjelpe oss. Det som vi fikk med oss var at den samme slekten som hadde holdt selskapet i går skulle ha begravelse denne dagen til en fetter av venninen. Dette gjorde at vi ble litt lengre enn vi trodde. Føler du at ting kommer tilbake til deg. Akkurat som vi trodde vi skulle til Mbarara, så trodde vi skulle forlate plassen litt tidligere. Etter en stund fikk vi en heftig frokost med berømte melketeen. Selv om Ole Johan hadde bett høffelig om mindre denne dagen enn sist frokost. Alikevel var det ett lass. Bare for å fortelle hvor mye mat som ble servert denne frokosten var det nok til bevertning for ett middelsstort hotell i Norge i middagstider. Fordi det var fortsatt mange som jobbet med å derigge plassen. Som var gått fra å være grønn å koselig til å bli rødgromsete av dansingen kvelden før. Telt begynte å settes ned. Folk ryddet vekk flasker og plast. Biler kjørte nedover veien i rolig fart. Snart var bare familien til venninen igjen. De skulle ha en liten samling hvor paret introduserte seg til alle nærmeste slektningene i ett av hovedhusene. Vi ble geleidet for å se dette også. Satt oss ned. Følte oss litt utilpass. Selv om vi satt i behagelig sofa. Noen prøvde å ha en samtale med oss selv om vi ikke skjønte hva de snakket om. Ble litt nikking og fingerpreik. Helt til en kar snakket engelsk og fortalt litt om hva som skulle skje og hvem han var. Fikk til og med visitkortet hans. Noe som er helt normalt. Tiden gikk og paret dukket selvfølgelig ikke opp. Vi gikk en tur rundt, tok ett par bilder. I mellom tiden kom paret og vi vaste rundt uten å bistå settingen. Selv om viste hva som skjedde. Klokken begynte å nærme seg ett. Turen er lang til Kampala så vi ville egentlig av sted. Ga klar beskjed til venninen at nå er tålmodigheten slutt. For vi vet ca hvor lang tid det tar til Kampala. Etter en time og klokkat slagen to. Fikk vi haiket med en bror av venninen. Hun har ikke en liten slekt for å si det slik. Kom oss til Rushere. Klokka var halv tre. Fikk ordnet en spesial til nærmeste handelsted trodde vi(legg merke til mine ord med omhu). Med en satt pris selvsagt og med ett vist antall pasasjerer. Altså 5 pasasjerer og 6000 shilling stykket for veien. En liten stund gikk og vi fikk en pasasjer til. Da manglet vi en. Kjørte litt videre ned hovedgaten. Fikk en til. Da besteme sjåføren seg for at vi skulle være fire i baksete(hvor det egentlig er max plass til tre) og to i framsete. Ventet i halv time for å få på siste mann. Når vi kom til der vi kjørte av(branches off). Stopper sjåføren snakker med en annen sjåfør. Sier at vi må komme oss ut. Vi er altså fortsatt på vei til nærmeste handelssted. Midt uti intet i ett kryss. Tiden er blitt rundt halv fire. Plutselig tar han bagasjen til Ole Johan over til en annen bil og gir ett hint. At han vil ha betalt. Vi gir han ett hint at han ikke fortjener betaling. Han har ikke levert hva han lovte i Rushere. Svaret hans er at han ikke forstår engelsk. Men han kan klare å si ”pay”. Vi begynner å snakke med den andre sjåføren som er litt skikkelig. Til slutt betaler vi til han andre karen og sier at den nye sjåføren må forsikre seg at han får sine penger. Det går greit herfra til handelsentrum. Bare inn fra krysset til handelsentrumet var 15 minutter. Mens den andre sjåføren allerede hadde kjørt 40 minutter. Så vi forsto ikke hvorfor han byttet regelene for tredje gang. Små irritert kom fra til plassen. Tok bagasjen satte seg ned og skulle vente på en buss. Vi ente ikke opp i en buss. Det som skjedde var at alle selgere i en mils omkrets kom med alt som de hadde og tilbød oss det. Grillspyd med digg, New Vision avisa og alt annet. Bare sett seg ned drikke litt vann å vente. Gi hint om at de bør ti stille og ikke intresert. Noe som skjedde var en kar som så ut som Stage sjef(Taxi bestyrer). Begynte å snakke i ett kjør som en travkommentator. Fort og den samme infoen om å om igjen. Vi har en taxi som går direkte til Kampala. Sett dere inn. Fordi alle busser som kjører forbi her er som oftest helt fulle det er bare flaks hvis dere får plasser. Vi så på hverandre. Tenkte det koster ikke å vente litt til. Etter om og men så satte vi oss i den taxien. Ironisk nok kom det en buss med fire ledige seter når vi satt oss inn. Da gav vi blaffen og ble sittende. Denne var jo billigere enn bussen. For å si det slik 1\3 av bussprisen. Den ble nesten full. Totalt 12 personer + ansatte(sjåfør og kondøktør). De hadde enda plass til to. Kjørte litt nedover gaten tutet og skrek. Fikk tilslutt en kar til. Turen gikk videre for ett kvarter til en liten plass. Mye tuting og folk gikk av å på. Dirkete er ett relativt ord. Fordi den stoppet jevnlig og ofte. Fordi sjåføren ønsket Matåki(knuste bananer) og pauser fra kjøring. Ikke minst plukke opp pasasjer kvikt etter å sluppe noen av. Satt helt bak hele turen. Det var de beste ledige setene. Bare for dere som ikke har sittet i Taxier(slitne Toyota Hiace) så er dette er dårlige seter. Fordi setene er veldig høye. Så hvis det kommer en hump så dunker du hodet og når du kjører flere timer. Da dukker det opp ett par humper på disse pene veiene. Beste måten er bøye seg over sete til personen over. Bare det er tungt å gjøre. Hvis du setter deg vanelig så ender det opp med ett herlig dunk og overraskelen er egentlig det verste. Når vi var halvveis på vei. Var det ett av de vanelig merkelige stoppene. Hvor ingen passasjer skulle av. Bare sjåføren som skulle ha en pause. Selgere omringet taxien. Fikk en som solgte maize til å komme bort. Smilte og svarte at jeg ønsket en og prisen. Han sa en pris. Leverte litt for mye til han. Fortere enn svint leverte han balansen. Smilte og takket. Andre kom da bort til meg fordi jeg kjøpte av en kar så kunne det være at jeg ønsket mer. Mye mer. De dyttet det de kunne inn vinduet mitt. Ropte og skrek. Svarte at jeg hadde det jeg trengte. Nei, nei, nei takk. Noen tok hintet. Andre lurte på hvor jeg hadde lært å ete maize. Reisen forsatte. Forsatte og sjåføren kjørte forbi alle biler som eksisterte på strekningen. På det galneste var det forbi fire lastebiler, to motorsykler og tre biler på en forbikjøring i en oppoverbakke. Ellers var det greit. Kom seg fram i nitiden i sentrale Kampala. Fordi vi kjørte mange sideveier for å unslippe køene inn til byen. Ganske heftige småveier med skitne gater med salonger og Zain byggninger.

Kom til inngangen til gamle taxiparken. I løpet av noen minutter fant vi en taxi som skulle kjøre til Kalerwe nær vi bor. Så ente vi opp i den og kom oss hjem. Helgen var over. Den utrolige reisen er over. Mange ting til jeg kunne ha nevnt som var vittige. Vil ikke stjele hele ettermiddagen din. Dessuten er du lei av å lese nå sikkert. Takk for du tok deg tid til å lese. Trill Men don’t die, we multiply.

Timeglasset må snart snues

Sanden renner rolig nedover i glasset. Akkurat som tiden tikker i ett sett. Må snart snu timeglasset. Snart er de første tre månedene snart omme. Spesielt siden vi snart skal på Infield. Det er jo bare en liten måned til. Det kommer fortere enn svint.

Det jeg har merket er hvor liten vi har tid til vi skal vekk fra Kampala. Ser det slik allerede faktisk. Er glad for alt som var gjort før jeg reiste hit. Fordi det gir meg mer tid til å ta vare på nye bekjentskaper enn å gjøre innmari morsomme arbeidsoppgaver som må leveres til Norge. Fordi det er ca en uke igjen av november. 2 uker av desember før infield og ferie. Derretter The Great Commission i Kenya. Det skal rett å slett bli tut og kjør framover. Kanskje det roer seg over nyttår. Selv om jeg tviler sterkt. For det har ikke gått seint siden avgangen fra Sola. Rett å slett gått i ett. Fra fengelsesburet, celle 43. Til å bli husvarm hos vertsfamilien med å lage middager til verten. Blitt godt kjent med Nile Avenue og Kampala Road. Sett den store og uforståelige Taxi parken. Fått kondøktøren på taxien til å miste munn og mele når jeg ber ham stoppe taxien for første gang. Se kjøpmannen i øynene og forklare på luganda at jeg skal ha dette og vil vite prisen(Ssente Meka?). Tiden går rett å slett fort. Så fort at farten til lyset er ikke raskt nok.

Sanden renner fortsatt. I ett land som har falt pladask for Barrack Obama. Kunne trodd han vant rollen som president her borte og ikke i USA. Bare for å gi ett intrykk til dere der hjemme. Så selges det t skjorter, plakater og ikke minst kalendere med Barrack Hussain Obama. Selvfølgelig kan samme selger selge høner, Husquarna motorsag og den hellige bibel uten knussel. Dette er ikke snakk om autoriserte selgere. Disse personene har satt seg ned på ett teppe og selger alt de kommer over. Så hvis du finner en selger som har tannpirkere fra Kina, kjeks fra Kenya, vann fra Tanzania, toalettpapir fra Dem. Rep. Kongo eller noe helt annet så er det ikke lenger imponerende. Som en av butikkene i sentrum av Kampala som er både bilvask og resturant i ett.Hvis du ser en klesbutikk som selger både Abidas t-skjorte og Puna genser. Så vet du at uansett hvilken pris selger gir deg så tjener han nok til å bestille 10 ny lignende t-skjorter til salg i morgen. Ser du firkantete radioer og snakker ikke om Tivoli radioer. Men den gamle stilen. Brune/gråaktige med høyttaler på siden med en linje over til søk etter AM-FM signaler. Der du på høyre siden drar opp den ultralange antennen som kunne ha blitt brukt til å masere ryggen med. Merke på radioen er selfølgelig Sonny eller Pionear. Hva annet kan man forvente? Ferske plater av Ja Rule og 50 Cent. Ikke minst hjemmebrente DVD’r med signerte plater av produsenten selv. Hvis du tror det er alt. Så tar du grundig feil. Hvis du sitter i Taxien og har vinduet oppe når taxien står fast i bilkø. Da kan det dukke opp en vandrene selger som både selger ferske aviser, leker, bønnespirer, bambus stenger, rollex klokker og brusåpnere. Her i byen er ikke en bytur kjedelig. I allefall ikke ennå. Siden selgere klarer alltid å imponere med sitt spredte utvalg. Venter bare på den dagen jeg ser det nye T.I. albumet eller Ludacris sitt for den del. Sannsynligheten? Minimal. Den er ikke helt vekke. Spesielt med ettertanke på at de hadde klart å skaffe en Husquarna motorsag. Da kan alt annet også dukke opp. Det neste er vel Drygolin oljemaling eller grovt sandpapir. Fordi det du ikke finner blant selgerne på gaten og allerede ikke eier. Er ikke verdt å gå glipp av. Eller er det kanskje det? Tiden min er knapp. Sanden renner skrekkelig fort ut. Må stikke. Selvfølgelig ta en stoney(på supermarkedet selvfølgelig). Mwebare.

Kredittkrisen & Better Globe Group

Kredittkrise?

Endelig på tide å skrive om noe annet enn det som bare anngår meg. Kanskje det? Fordi dere som jevnlig leser her vet enkelt at jeg digger stoney. Heldigvis er ikke det det hele visa.

Kredittkrisen har kommet hit. For å si det slik så var verdien på Uganda Shilling(Ush) gått fra 334 mot 1 NOK. Nå er den blitt Ush 683 mot 1 NOK. Hvis du tar hintet så er mine penger fått en usedvanelig verdi. Min kjøpekraft har gått til værs. Ikke at dette øker mitt konsum, for det er lite nødvendig for meg å bruke penger. Både fordi verdiene på varene er allerede lave og siden jeg bor hos vertsfamilie som skaffer den nødvendige kosten. I alle aviser/magasiner er det noe om kredittkrisen. Om enten hvor stor grådighet som har vært på Wall Street og blant bankmenn i både USA, Storbritannia og Island. Om alle dem som kjøpte subprime lån og tok svære bonuser for sine salg av avanserte lån. Kundene som så ofte ikke hadde råd til å tilbake betale lånene. For derretter fall på verdiene på de lånte boligene som gjorde at bankene mistet verdiene. De verdiene som subprime lånene ble rett å slett verdiløse for kreditten som var satset på hus som mistet verdien over natten. Fordi ingen eller ufattelig få hadde råd til å betale dem. Dette gav en kjedereaksjon som går fra Kvinesdal til Uganda. Kjøpekraften(låne mulighetene) mellom bankene har forduftet – grunnen til krisen er enkel og historisk. La meg forklare mer. I tidligere tider var bankenes balanse bygd opp på enten gull og sølv beholdning, som satte verdien på de trykte mynter og sedler. Det måtte være balanse mellom gullet og trykte penger. I vår tidsalder har de pansatt verdiene i bygninger og ikke lenger gull og sølvbeholdning. For derretter å selge de videre med avanse(en satt prosent fortjeneste). Der de låner avansen videre til andre kunder. Dette satt i system. Først har banken en viss beholdning som lånes ut. Og deretter beregnet fortjeneste på lånet, som gir en ny balanse som gir en annen kunde mulighet til lån. Hvis de ikke er så lure og selger lånet videre til en annen bank som annen type lån. Da ender regningen din som du lånte hos kjøperen samtidig som du betaler den første banken du lånte penger. Følger du fortsatt med?

Enkelt fortalt: Kunden låner penger, banken skaffer penger til lånet via å låne av en annen bank. Banken selger lånet til ett fond. Som kjøpes av en tredjepart som regner med fortjeneste fordi dette har bra stempel. Det som ødelegger hele festen for banksystemet er at den første banken har gitt lån den ikke har mulig å få tilbake. Fordi kunden har ikke økonomi til å kjøpe huset. De nasjonale institusjonene har i tilegg lagt falsk styringsrente for økt konsum og iver etter at folk skal eie hus. Da skjærer det seg. Når første utlåner ikke får penger kan den heller ikke sende videre alternativ fortjeneste. Banken i mellom slipper unna fordi den solgte videre til ett fond. Fondet tar så å si hele støten og trenger ferske penger for å betale tapet. Dette var det som skjedde med Lehman brothers (subprime bank), Northern Rock (tredje største engelsk bank) og Bear Stern. Til å med AIG (American Insurrance Group), som ironisk nok er hovedsponsor av Manchester United. Alle disse bankene sliter med betalingene fordi satsinger innen disse forferdelige lånene har gått galt. De har nå blitt reddet av grep fra den amerikanske regjeringen. Akkurat det samme som skjedde med Fannie Mae og Freddie Mac. Ikke minst de store bankene som JP-Morgan, Citigroup, Morgan Stanley, Goldman Sachs, The Bank of America og Fargo. Så det er ikke ett enkelt tilfelle at det kom til Kvinesdal eller til kontantstrømmen til Uganda slutter. Det er rett og slett en kjedereaksjon som begynner å ta en bit av verdensøkonomien. Selv de ”trygge” økonomier får en trøkk. Vi er enda langt fra 1929 og depresjon. De kaller dette for resesjon. Et pent ord for naturlig nedgang etter eventyrlig oppgang på nittitallet. Kan være det blir som slutten av jappetiden på åttitallet. Det er ikke lett å vite. Kanskje statene vil styre mer av økonomien og vi blir mer Keyenisistiske. Ideologien innenfor denne økonomiske retningen er at statene både kan redde kapitalismen og styre den. Fordi menneskets grådighet må styres før det blir for vilt. Island sliter veldig hardt, så de har bedt om hjelp fra sine allierte. Ironisk nok kommer den enste hjelpen fra Russland. Ellers har du Ungarn som får hjelp fra IMF og Euro sonen til å stable seg på beina igjen.

Denne krisen kommer til å få innvirkninger på Uganda og Øst-Afrika av den enkle grunnen at landene er råvare produsenter. Kaffeprisen har allerede dalt og kakao prisen faller sikkert også. Hvis jeg leste rett så var det nedgang på 10 % fra i fjor på kaffe alene. Dette er viktig importvare herfra. Vi må ikke gi opp. Bare å se hvordan denne tingen på lengre sikt har å bety fordi det er utvikling her nede. Ny telefon leverandør er på trappene(HITS Uganda Telecom) og i Rwanda har staten fått bredbåndsutbyggingskontrakt med Sør-Korea. Det er lyspunkt å høre om. Vi får bare rett å slett se hvordan dette utvikler seg. Sitter bare i Kampala og tenker heftig mens jeg har lest både lokalaviser og internasjonale magasiner. Nok av sorger om økonomi. Får også fortelle om noe som skjedde den ene dagen i byen.

Vi møtte en Rino Solberg i Parlament Avenue. Han gikk i pen dress. Snakket norsk derfor reagerte vi konstant. Fikk en kjapp samtale, han og kona jobber for en organisasjon som heter Better Globe Group(BGG). Rino er en mossing og var hyggelig, litt stresset fordi han skulle få ordnet noe land til planting av trær. En bedre verden med litt flere trær. Sjekk ut nettsiden hans: www.betterglobegroup.com. Jada, moro det. En fun fact: Rino hadde just besøkt en minister og fått ordnet noe for å få rett på land. Rett å slett en mann med kontanter høyt oppe i systemet her nede. Yes, uansett om det er kredittkrise eller møter nordmenn i Kampala. Så blir det mer stoney og prøver å gjøre det jeg skal. Mwebare.

“Don’t judge the book by its cover”

Taxier på City Square, Kampala

“Don’t judge the book by its cover”. Er min mest brukte settning nå om dagen. Ganske enkelt fordi hver gang jeg bruker en av frasene mine på luganda. Blir det så ufattelig paffe eller ler. Fordi uttalen er god eller sinnsvakt fengende. Har en anelse om at det er huden min som skaper disse tankene. Når jeg roper med det pene ordet ”masao” på taxien. Kunne ha jo for all del brukt ”Jimmi Rida”, men det blir sjeldent noe svar eller stopp der jeg vil av. Da blir det lett ”Masao” og så blir kondøkteren paff. Hvis jeg sier ”Ku” eller ”Ko” en eller annen plass. For å gi ett hint hvor jeg vil av. Da skjer det samme. Det er akkurat som de forventer engelsk fra min munn og ikke ord på luganda. Dermed gir jeg enda flere ord og fraser bare for gi ett hint. For å avslutte showet med:”Don’t Judge the book by its cover”.

Heldigvis er mer til stykket. For ellers hadde det litt slapt. Hvis jeg takker for noe og legger itilegg det blir sagt ”Ssevo” som betyr herr/Sir eller ”Nnyabo” Kvinne/Lady. Begynner selgeren eller kassadamen å miste fattningen. Det er selvsagt etter jeg har kjøpt noe at jeg takker. Fordi de har gitt meg noen sticks(Sugerør) til brusen eller lagt varene i posen for meg. Alikevel blir de satt ut. Akkurat som jeg ikke skulle kunne si disse ordene for å vise en viss del av almenhøfflighet.

De hadde nok forventet at jeg skulle være en uhøffelig mann med bare muligheter for å kommunisere med engelsk. Sorry, veldig sorry, jeg vil nok gjerne plage de lokale med Luganda når jeg kan. Spesielt bare for å gni inn mest mulig hva de tenker om fremmede som rike ufordragelige vestlige som vil bare drikke vann og dra hjem. Fordi mest sannsynlig ikke bruker de høffelig frasene for å få stoppet taxien. Eller få varene ned i pris. På grunn av de ubeskrivelige oppfattningene som de har til meg. Da blir det bedre med en tankevekker for kondøktøren eller at jeg vandrer rolig vekk fra selgeren. For så å komme tilbake noen dager senere å se om de leverer. Bare får gi ett eksempel. Nå har de på ett av de lokale supermarkedet begynte å spørre hvordan jeg har det på Luganda. Ett spørsmål jeg vet hva som er høffelig å svare med ”Kale” som betyr ok eller ”Bulungi” Well/greit. Det føleles pigade bra. Føle seg akseptert og ikke som ett fremmedlegme. Så hvis du lærer språk i utlandet og folk blir ufokusert eller fortumlet fordi du brukte akkurat dette ordet. Slå til og bruk det for alt det er verdt. Både du og dem blir stolt. Fordi akkurat du gadd å vise respekt på deres morsmål. Akkurat som vi syntes det var kult når de internasjonale hilste på norsk eller kom med ett utrykk for noe de så. Vi er på plasser der de vil oppleve det som stilig og humorristisk akkurat som oss hadde det. Bare ta tennene sammen. Drit i om personen ikke klarer å få det til i sitt verdensbilde: å se for seg en hvit person utale et vell fungerende settning på sitt morsmål. Uten å klare å holde hode sitt kaldt. Det er hans/hennes tap: ikke ditt. Dessuten vil han ikke miste ansikt. Heller å få innsikt om det eksisterer folk på utsiden som vil bruke tid for å gjøre seg forstått og bli forstått av hverandre. For hvordan skal vi klare skjønne hverandre hvis vi ikke kommuniserer. Shit, jeg må stikke og kjøpe Stoney på lokale markedet. Mwebare.

Dagene går og går

Wandegeya

Skiten siger innover gatene og regnet lager kaos(spesielt i traffiken og strømmen går gjerne). Utenom dette så er Kampala en fin plass å være. Folket vil gjerne ha dobbel pris av en siden man er hvit. Gjerne få telefonnummeret/mail adressen på Taxien fra byen eller få deg til å betale den. Etter å bare møtes for første gang for 2 minutter siden. Kampala er fortsatt en fin plass å være.

Dagene på kontoret er noe for seg selv. Selv om du vet om tidspunktet alt er satt opp. Så kan du egentlig glemme viktigheten av å være presis. Det gjelder afrikansk tid. Just a moment. Give me 5 minutes. Noe som oftest ender opp i en halv times venting for å få skrive under ett relativt unyttig papir eller kvittering på noe som er betalt. Fortsatt er det fint å være i Kampala.

Har vært på møte/gudstjeneste på anglikanske kirken All Saints. En 70 år gammel kirke, med kirkeklokker og orgel. Dette var ett møte av en annen verden/karakter. En atmosfære av søvnløshet og angst kan jo sprekke ryggen og ønske etter sukker kommer ganske kvikt i slike situasjoner. Heldigvis hadde teamkompisen tatt med Menthos. Så møte/gudstjenesten ble reddet. Prøvde å følge med på bønnene og sangene som kom om en annen. Pluss opplesningen av de som hadde spørt om å gifte seg: første og andre gang, ble ropt opp. Lite pinlig? Ok, så jeg var lost der jeg satt bakerst i en ukjent verden. Orgelet sang for full musikk. Sangen blant publikum gikk i ujevnt tempo. Presten ledet både sangen og møte/gudstjenesten med stiv kvitret stemme som var vanskelig å få med seg. Når taleren Dr. ett eller annet kom opp. Satte folk seg ned. Hørte lydig etter. Jeg derimot spurte igjen om enda en menthos. Team kompisen min syntes hele seansen med anglikanske var morsomt. Kan skjønne det, uten tvil. Det kom til nattverden. Da fikk vi sett på tiden og med tanke på flere avtaler som vi hadde senere den dagen. Så kom vi fram til at vi skulle snike oss ut når folk begynte å gå fram. Noe vi gjorde. Enda er det fint å være i Kampala.

Dessuten så har vi også vært på bedriftsbesøk. På erverdige URI – Uganda Resarch Institute som er rett ved Pepsi sin fabrikk(bare så du vet det). Ikke at det var særlig planlagt besøk. Vi skulle egentlig på Shoprite og se oss rundt. URI viste ikke vi som team eksisterte før vi kom oss inn porten. Vi kom inn porten. Gikk noen meter til, så løper sikkerhetsvakten etter oss. Roper og hoier som om vi krysset landgrensen uten pass. Etter om og men, så skriver vi oss inn i ett register med både adresser og telefonnummer(satte på alt det norske: håper han koser seg). Deretter gikk vi inn igjen. Fikk sett på forskjellig papir. Hvordan det ble til papir. Det er ikke snakk om papyrus eller tre papir. Nei, banan, annanas & bomull som det ble laget papir av. Som en eller annen gang seinere kanskje kommer ut på markedet. Vi skulle ikke bare få se den avdelingen. Gleden var på deres side. Så vi fikk se både kjøttavdelingen og en drøss til. Hvis vi kommer tilbake skulle vi få se resten også. En fun fact: Vi har gjort det samme som Japanske direktører for større bedrifter. Besøkt URI og skrevet hva vi syntes var kult av nyvinninger. Å være i Kampala er fint akkurat nå.

Pst – Brustest + er her. Endelig har Miranda Pineapple(Annanas) kommet til det lokale supermarkedet. Dermed en minitest(les saken:Chamuka and Win, for hele brustesten). Noe som jeg dessverre ikke vet. Er om alle som leser har drikket Annanas brusen som selges i Molde området. Fordi denne ligner, ligner veldig. Bare litt søtere seff. For alt må være veldig søtt. Ettersmaken blir liggende i munnviken uten å være påtrengende, bare ett lite hint om at det hadde vært godt med en slurk til. Noe det ender opp med så lenge du har denne slags brusen. Må også gi en karakter på den i samme skala som forrige gang. Bare for å ha en skala å holde fast i. 0 er flasken mer verdt enn innholdet. 5 er kjøp deg kasse og del i nabolaget. Min karakter blir 3,6. Akkurat som Miranda Fruity. Jada, det er fortsatt muligheter for at det er bra i Kampala akkurat nå.

Miranda Pineapple

Så hvis du lurer på om jeg bare drikker Stoney. Sitter på kontoret og venter på signere noen papirer. Bruker opp Ush(Uganda Shillings) på lokale supermarkedet eller ligger og sover i Kampala. Da tar du grundig feil. Ja, jeg drikker av å til stoney. Signerer av å til papirer. Må av å til bruke Ush på det lokale supermarkedet. Gjør det ikke hele tiden. Bare av å til. Dagene går og går. Det har vedvart med å være fint i Kampala.

Chamuka and Win

Nå er den Store dagen her. Brustesten er her. Man skal holde det man lover. Uten tvil. Intet nytt under solen. Ikke en gang her eller der. Man går ned med tomflasker(glassflasker only) og kjøper samme mengde nye flasker. Ellers betaler du ekstra pant(200 Shilling pr flaske). Nok om praktisk info. Her er selve introen. Den inneholder brus av variable smaker uten sitrus pga testerens diskvalivisering regler(det vil si allergi). Panelet er en person som hadde 3000 Uganda shillings(12 NOK), 600 Shilling pr Brus. Litt tid til å smake på de forskjellige. For deretter å skrive og ta bilder. Karaktersystemet er slik: 0 er flasken vært mer enn innholdet. 5 er kjøp deg en kasse og del ut i nabolaget.

Skal først introdusere de brusene som er med i testen. De aktuelle er første den verdensomspennende Coca Cola. Ikke Zero eller Light. Bare den helt ordinær Coca Cola. Nummer to er en annen slager Pepsi. Ikke Light eller Max. Bare helt ordinær Pepsi. Treeren er en lokal en med navn Spar Letta: Stoney Tangawizi kalt Stoney på folkemunnet. Fjerde er den lokale Miranda Fruity. Den siste finalisten er Krest: Tonic Water også lokal kalt Krest.

1. Coca Cola:

En av verdens mest kjente brus. Alle har hørt om den. Den eksisterer også her. Søt og god. En deilig ettersmak. Som alt annet i dette landet er søtheten på ett helt annet nivå enn i Norge + mindre kullsyre enn den. Selv i glassflaske. Er ikke avskyelig. Leken på tungen rett å slett. Bare litt vell søt for meg. Karakteren er 3,1.

2. Pepsi:

En annen storhet i bransjen som alle har hørt om. Seff er den her ellers hadde jeg ikke testet den. Drikker vanligvis ikke Pepsi i Norge, dermed ingen grunnlag for å kommentere i forhold. Det jeg derimot kan si den er overraskende god her. Ikke så usedvanelig søt, ja du kjenner sukkeret. Ettersmaken er der men den dreper ikke første inntrykket. Kullsyren er betraktelig sterkere enn kolaen og vekker oppsikt i munnviken. Rett å slett en liten luring. Nå skal gjøre noe jeg sjelden ville gjort hjemme. Gi mer skryt til Pepsi enn Cola. Men, her må det gjøres. Karakteren 3,4.

3. Stoney:

En lokal brusvariant fra Coca Cola Company. Ingerfærbrus som fuser i kjeften eller lager merker på himmelen(øvre munngab) om du vil. Har aldri smakt noe lignende. Det er ikke sært eller sjenerende det som hender i munnen. Smaken blir liggende å yppe til en ny runde. Så du tar gjerne en ny en med en gang. Kullsyren er på en måte underlagt ingefæren som jobber i munnen så den er ikke så veldig merkbar. Clouet på hvorfor denne er så god ligger akkurat der. For denne her er ikke veldig søt eller veldig forfriskende utenom ingefæren som ligger i munnen. Derfor er denne sykt god. Den slår Colaen lett og slår også pepsi med ett steinkast. Karakteren 4,5.

4. Miranda Fruity:

Miranda er en brusserie produsert av Crown Beverages i Uganda for Pepsico. Jeg tester bare en av mange varianter. Det finnes også smaker blant annet Ananas, Appelsin og Sitron. Den som ble tatt ble valgt fordi den fikk jeg tak på lokale supermarkedet, enkelt og greit. Dette er en bringebærbrus, en usedvanelig søt en. Hvis du har prøvd Eventyrbrusen til Hansa eller Coca Colas Julebrus i Norge og liker de to variantene så har du Ugandas svar på den her. Bare litt søtere seff. Kullsyren biter ikke fast akkurat, men den søte smakene mellom leppene gjør det. Nesten litt for mye. Legg merke til ordet nesten. Fordi du merke det tydelig, men du får ikke følelsen at det er feil. Derfor lar du det alltid gå greit. Helt til neste gang du kjøper denne brusen. Karakteren er 3,6.

5. Krest:

Dette er merkelig fenomen fra Coca Cola Company i Uganda. Du ser den overalt så å si i forskjellige størrelser. Smakstesten: Først får du en overdose av kullsyre i kjeften deretter en sær ettersmak som er udefinerbar. Ikke noe særlig karakter oversmaken og ingen anelse av kos i smaken. Bare rett å slett en uggen ettersmak som ikke vil gå vekk. Krest er rett å slett ikke tingen. Karakter 1,5.

Konklusjon:

Det er bare en brus her som jeg gjerne vil slippe å få servert. Alle de andre drikker jeg gjerne. Bare Stoney er soleklare favoritt. Ingen over ingen ved siden. Noe som slo meg ut var at Pepsi var en smule bedre enn Coca Colaen. Dette er noe jeg ikke ville sagt om de norske versjonene av de samme merkene. Miranda serien virker som en god serie. Skal prøve Ananasen når sjansen byr seg og den er tilgjengelig. Dessverre fikk den ikke være med her. Men ey, det er mer nok for denne gangen.

Husk: Dette er hvordan jeg syntes dette smakte. Du har kanskje en annen opplevelse av samme drikken. Så slapp av, nyt en kola eller Stoney. Its just guidlines not code of conduct. Ps: Chamuka And Win er en konkurranse lignende smileys, bare under korkene på både Pepsi og Miranda, hvis du får noe annet enn Chamuka and Win på korken så vinner du en bil. Chamuka betyr til lykke til. Dette er kanskje ett argument for å kjøpe Pepsi eller en Miranda.