Kampala – min beskrivelse

Kampala

Dette er noe jeg skulle ha gjort for lengst. Før første måned hadde gått. Da ville versjonen begynte slik: Bråkete, full av alformange folk. Grisete gater, slitne Toyota Hiace på hvert bidige hjørne, skrikende folk som prater om Gud, selgere som roper på deg, boda boda sjåførere som sier de er din venn, tuting på høyt plan, full musikk fra Simba butikkene, moskeer som ber i allahs navn på speed, predikanter som er like kvasse i lydbildet som ett tveeget sverd og hål i hver bidig gate. Sånn kunne mitt herlige bilde av Kampala ha verdt.

Utenom at det bor rundt 4 millioner her. Med alle mulige økonomiske klasser. Kampala har sin sjarm også. Selv om det er vanskelig å skrive den uten å gi deg ett verdig bilde. For selv om folk bor tett og støyen er der. Så eksisterer det en sjarm bak alt bråkete. Ett bilde i det sentrale fra Kampala road til Old Taxi Park. Blir som oftest skremmende for en utforstående. Alle folkene og bilene mixet sammen på liten plass. Slik er det heldigvis ikke på alle andre sider. Selv om det er ganske fult overalt. Da tenker jeg på hvis du enten reiser til sentrum mellom 11 – 16 så er det kø. Hvis du skal ut fra sentrum rundt 12 – 19 i den rettning som jeg bor. Mulighetene er der for kø. Min enkle teori er at Kampala er ikke Kampala hvis det ikke er bilkø. Fordi da ville borgerne ha noe mer å gjøre enn å være i kø. Uten kø dannelse så har ikke byborgerne så mye å gjøre. Derfor trenger de kø. Skal dessverre ikke bo lenge nok til å få med meg hele effekten av køene. Det jeg har fått med meg er dette. Folk hopper ut av Taxiene og over Boda med en gang de kommer i kø. Da skviser bodaen seg mellom trafikken. Gjerne så nærme bilene at kneet til den sittende bakpå kan føle lufttrykket til bilene som kjøres forbi. Fortsatt har jeg bare snakket litt generelt om Kampala. Nesten for enkelt. På en gate er det Stager til Taxier og Bodaer. Autoriserte MTN selgere og gateselger. Som kan ha alt og ingenting. I den bydelen der jeg har brukt mest tid. Er det fire supermarkeder. Med forskjellig utvalg. Mye det samme, men alle stiller forskjellig. Det er en elektronisk butikk som selger for det meste mobiler og utstyr til mobiler. Hvis du er heldig så kan selgeren lete fram en usb penn. Bortiforbi så er det slaktere og Kalerwe marked. Ett marked er som marked pleier å være. Fult av selgere som har alt i denne verden. På den ene siden av markedet er maten. På andre er det klær og alt annet som du sikkert kan få bruk for. Gjerne prototyper av kopier som hadde gjort en kineser til å svette. Fordi den virke litt for ekte. Men Kampala har mer enn denne delen. Den har Nakasero Hill, som er NGO’er og turist gate så å si. For når du er nedeforbi Nakasero kommer du til Buganda Road som har 1000 Cups og to små afrikanske markeder laget for turister. Helt du ender til The Square hvor hovedpolitistasjonen ligger. Herfra kan du gå inn i busser, taxier igjen og folkemengden. For i Nakasero og Buganda Road er det relativt stille. Kampala er også mer enn ett par turistgater og plasser hvor NGO’er har hovedbaser. Du har rikingstrøk som Bugulobi, Ntinda og Kololo. Der du ser enda flere NGO’er på rekke rad. Deriblant Strømme Stiftelsen. Rikingstrøk i Kampala pleier å være litt slik. Ryddige gater, hus med svære porter, bevæpnete vakter og svære supermarkeder gjerne med ferskvare avdelinger. Ikke akkurat som slakteren i Kalerwe.

Kampala er en plass der forskjeller kommer til syne. Som tilligere skrevet. Så kan du ser det minste skuret og plasset på siden hverandre. Midt i Kalerwe. Så er det en svær mur med et digert bygg. På siden bygges det nå ett hus av bølgeblikk. Byen er også full av uforutsigbarhet. Som gamle byggninger fra 60 – tallet gjort om til kjøpesenterer. Der du kan gå i ganger fulle av de samme tingene i flere etasjer. Som den ene vi var innom og kjøpte verktøy. Hele bygget var dedikert til hus og rørlegging. Hvis du gikk inn videre og over gaten kommer du til ett nytt senter av samme slaget. Denne gangen finner du hvor supermarkedene finner storboksene med Rwenzori vann og Manji kjeks. For de er her på rekke og rad. Hvis du er fortsatt sulten kan du finne enda mer moro inn det senteret. Når har kommet ut av dette og stirrer nedover gaten ser du bilverksteder på rekke og rad. Alle med samme oljen og tilbud om Yana tyres. Africa run on Yana Tyres. Hvis du går opp en liten bakke og kommer inn i ett nytt område. Ser du Old Taxi park. Med butikker på sidene. Selgere som kommer løpende mot deg. Forsetter imellom alle de herlige Toyota Hiacene. Så kommer du til Luwum Road. Der har du flere senterere. Som oftest har hverdags elektronik. Gjerne mobiler, dvd’r sjapper og klesforretninger.

Kommer du ut av den stressende delen inn i Kampala road. Kan du prøve å få en taxi vekk fra dette området. Eller sette deg på en resturant. Noe annet som slår deg i denne byen. Er all hus byggingen. Det siste er stadioen til Kampala City FC (KCC) bygges nå deler om til Taxi Park. I begynnelsen av Bombo Road bygges det opp. I tiden jeg har bodd her har de satt opp to bygg før Wandegya. Wandegya er enda en bydel som fortjener annkjenelse. Her er det også ett marked. Traffiklys og taxi stopp. Hvor du kan få tak i alt og ingenting. Flere supermarkeder som tilbyr det meste. Med den kjente Agah Khan moskeen høre også til denne delen. Den som er på ett frimerke.

Hvis jeg ikke bare skal beskrive denne storby gate for gate, men hvordan omgivelsene føles så må det bli slik. Du er i en by som aldri står stille. Utenom på kvelden på søndagen. Da er kirkene på full gir og barene setter opp musikken. Ikke at jeg vet hvorfor, men slik er det. Byen er omgitt av små topper og bakker. Som gjør at det er sjelden altfor lange rette strekninger hvor du går og da snakker jeg ikke om veistandarden. For den er forskjellig etter hvor du setter dine bein. Hvis du først har kommet igjennom ett marked og ender i ei vanelig gate. Så kan du ”nesten” bli angrepet av unger som roper ”muuzungo” og smiler. En annen ting som vaneligvis skjer i Kampala er at du finner folk som springer opp til deg og spør hvordan du har det. Ut av dette komme personen å spør deg alt mulig. Hvilken klubb heier du på? Hvor bor du? Hvor er du fra? Hva gjør du i Kampala? Så man lærer å sette på en fast kasset av høflighet. Der du i tillegg stiller lignende spørsmål. Ikke minst hva synes du om Kampala? Svaret fra dem pleie å være uorganisert, folksomt og stressende. Kan se hva de sier. Hva som er stressende har allerede tydlig kommet fram. Men hvor jeg bor nå få jeg ikke følelsen av storby. Derimot bondegård. Fordi om morgen våkner man opp til hanen. Andre delen er kyllingene som går på gården. Av å til ser du geiter som går inne på plassen. Hvis vi er heldige ser vi tynne kuer. Alle de lager lyd. Men i området vårt er det egentlig ikke noe å tenke over. Det er moskeene, klubbene og kirkene som lager liv. Fra morgen til kveld. Begynner med Allah gulet rett før 0600 som skjer 5 ganger til iløpet av dagen. Klubbene som spiller musikk fra 1800 og utover. Kirkene som onsdagene har lydtest fra 0800 til 1600 og møte virke som å starte rundt 1800, alikevel er lyden like forferdelig selv om de stiller den i en liten evighet og har oljegenerator. Ordet støy hviste jeg ikke hva betydde før jeg ble boende i denne delen av verden. Søndagene tar det enda mer av. Fordi da har de flere samlinger på forskjellige plasser. Biltraffiken lager også lyd. Men når du har en sliten stemme som roper på arabisk i ropert. Så bryr du deg ikke om tuting fra Tataen i gata.

En storby på fire millioner skal kanskje ikke være stille. Selv om det eksisterer stille plasser. Har vært på en av dem. Da trodde jeg ikke dette kunne være Kampala. Satt en plass og åt. Det var ikke en eneste lyd. Lurer på om jeg er i Kampala. Sitter prøver å høre støy, men lykkes ikke før en trailer kjører forbi. Da blir man litt fornøyd.

Når man har bodd i denne herligheten i 5 måneder om noen dager. Så skal det bli merkelig å komme til Mandal/Kristiansand/Flekkefjord. Her går det alltid folk på gatene. Hvis ingen går her så vet du er oppe i 0500 og stresser med å finne en boda. Det skal bli fjernt å gå i gågata hjemme. Hvor det er ingen i forhold og ingen kommer bort å vil selge meg noe. Eller lurer veldig på hvordan jeg har det. Skit fiske for man da si.

Blå-Hvit juleferie

Addis Adeba

Mange blå-hvite ladaer, blå-hvite toyota hiace, hundre år gammelt hotell, Lucy og en hel del andre ting har til felles. Jo de er en viktig del av mitt Ethiopia opphold. Hvor vi hadde en 4 dagers ferie fra stressende Kampala. Noe Addis Adeba ikke kan sies å være.

Entebbe Internasjonale Flyplass:
Alt begynte med å vente på vertsfamilien som skulle være behjelpelig å kjøre oss til Entebbe Internasjonale flyplass. En kjøretur som ente rundt omkring alle mulig småveier som eksisterer i rettning av Entebbe for å slippe unna mulige trafikk korker. Noe vi slapp med stil. Kom fram, ble utspørt om alle nødvendige ting. Fikk bagasjen inn og bilettene håndskrevet av den som var ansatt i Ethiopian Airlines. Selvsagt uten setenummer. Kom seg inn og skulle sjekke ut vilken gate som var aktuell. På våres fly sto det ingenting, utenom at den var i rute. Så mens vi venta slo vi til på Tax Free. Har ikke sett så mye turist skrap siden Jinja, men noen må kjøpe slikt også. Tiden gikk og fikk endelig sett tiden på gaten. Gikk bort til den å ble sjekket enda en gang om man hadde noe tull i håndbagasjen. Fun Fact: Vi fikk smuglet inn en liters flaske med vann i flyet. Det måtte være deilig på en reise på en og en halv time.

Ombord på flyet:
Kom oss inn på flyet slapp seg ned på tilfeldig plass. Gikk greit det. Etter og sett en fantastisk video med safety instruksjoner på både americ og engelsk. Så var det å bruke de nydelige røde høretelefoner som kunne stilles inn på enten klassisk, raggae, ethiopisk, pop eller syre trance. Altså ingen deilige valg. Velge mellom pest og kolera, rotter eller mus. Tiden gikk greit med Rihanna og Kevin Lyttle på øret. Sammen med Newsweek i stolen. Plutselig kommer flyvertinnen med maten. Spaghetti med kjøtt, rundstykke med bayer ost og krem med sjokolade saus. Maten var overraskende bra ikke kødd en gang. Smakte usannsyligvis ikke plastik, men menneskeføde. Gratulere Ethiopian Airlines. Etter måltidet var det slappe av med mer slapp pop og sittende å vente på landing.

Bole Internasjonale Flyplass:
Framme på Bole Internasjonale flyplass. Ett lite stykke på utsiden av Addis Adeba. En by meg og min team Kamerat har ingen anelse på. På veien ordnet visum for 30 dager. Selv om det aldri ikke kommer til å skje og at vi var de eneste turistene som ikke reiste videre til andre destinasjoner verden over deriblant Dubai. Kommer ut med all bagasje. Taxi sjåfører springer bort som sultne gribber etter åte i ørkenen. Sa at vi hadde skaffet transport. Da gikk de fleste vekk. Gikk bort til ett av hotellenes stander i på innsiden av flyplassen. Snakket grovt med ham om hvor vi skulle og hva som trengtes. Hyggelig som han var ordnet han taxi til hotellet vårt(som var en konkurrent). Fant Samson som var vår naturlige taxisjåfør i sin traktormotor/2 takters Lada 1200 (hvit og blå farget for spesielt intreserte). Pluss skinn både foran og bak inni bilen sikkert fordi air condition er mangelvare og plastikk kvaliteten i bilen er overveldnende. Deler av overlaget på setet bak er laget til Toyota Carina. Ellers så var den grei. Samson kjørte om alle merkelig veier(i samme tankegang som vertsfamilien unngå køer). Etter 5 eller rundt 6 timers reise.

Itetuga Taitu Hotel:
Laget til ære for dronning Taitu som var gift med Mennelik II. Som er kjent for å vinne en viktig del av slaget om Adowa over Italierne rundt 1900 skiftet. Bygget er designet av en armenier i dispora fra masakeren i Tyrka eller så kan det sies at du merket at bygget hadde vært der en stund. Sjarmen var å føle. Vi budde tross alt på det nest beste rommet på hotellet. 40 kvadraters rom, varm dusj(til tider) og CNN i svart hvit. Gratis Ethiopisk Daily Monitor på døren hver morgen. Ett personale som ville hjelpe med alt. Som insisterte veldig på både vise vei og bære den tyngste bagasjen. Jada, kan ikke klage på det. Opp fra resepsjonen en liten steintrapp. Inn bygget med en gammel og stilfull bar med to slitne tver med CNN. Kommer inn i enda en resepsjon. Med tre ansatte. Går opp en tretrapp som knirker på hvert steg som tas. Halvveis opp svinger den seg i begge rettninger. Velger en vei å gå. Endelig oppe karen låser døren opp. Viser oss rundt i rommet. Elegansen brer seg med alt som er ordnet. Skikkelig ballkong ut mot piazzaen. Kan ikke bli bedre med denne prisen. 22 Dollar natten for ett svært rom med alt mulig. Nydelig.

Når man tross alt har reist en god stund og er i fjerne himmelstrøk. Blir man sulten. Man har ingen anelse om hvor å ete. Så valget faller lett på å bare ete på resturanten som er på hotellet. Går ned trappene. Setter seg på hotellets resturant. Ser over menyen. Den ene ser ut som en italiensk resturant kopi. Andre derimot er totalt uforståelig. Uansett er den mest spennende og det er en kort engelsk forklaring. Blir valgt ett eller annet. Venter ikke lenge så dukker maten opp. Ett serveringsfat fylt med ett flatt brød i ca 40 centimeter diameter med 4 brødstykker av samme greia. En krukke med saus og kjøtt som deler av dette blir fylt i midten av servitrisen. Ser bort på hverandre og ler å ikke minst lurer på hva som skjer. Prøver seg fram spør høffelig. Får lite svar. Servitrisen går bort til resepsjonen og forteller hva som skjer. Hører og ser at de ler. Herlig å være turist. Betalte for herre måltidet med syrlig brød og annet dill.

Dag 2: Hvor er vi egentlig? (23. Desember, Lille julaften)
Hadde sjekket ut litt hva som var kult å se i Addis Adeba. Falt for tilbudet med å se nasjonal museet med en utstilling av funnet av Lucy. De som ikke kjenner til Lucy. Så skal dette sies å være det eldste funnet av menneske på kloden. Som var ca litt over en meter og hadde stort hode. Mye annet var også på museet. Ben rester av alle merkelig dyr og anslått datoer. Vi var jo turister så vi ble jo geleidet til denne delen. Uansett gikk vi på resten. Der de viste kongetronen til Haile Selassie, forskjellige kroner, krukker og annet greier som våpen til viktige slagmenn. I en annen etasje var det en haug av bilder og statuer. Tredje etasje var alt fra gamle vannpiper, jordbruksutstyr, klær og alt annet tenkelig.

Når man har vandret litt rundt på museet. Blir man passe lei. Kostet jo bare 20 Birr. Gikk ut og kikket mer på byen. Fikk virkelig respekt for hvordan de kjørte her. Rolig stilferdig iforhold til Uganda. Fotgjenger felt og ikke minst en drøss med trafikklys. Ladaer, Toyota Hiace og andre modeller som er sjeldne i Kampala. Busser i 70 tallsstil. Firkantete, gule rustne, med dårlig fjæringer(alle sammen kviner i kor på hvert lyskryss). Asfalten solid langt fra ustabile Øst Afrika. Afrikas horn har kontroll på slikt. Ingen telefon reklamer å se eller malte hus etter selskaper. Noen reklamer var der men sjeldne. Tok etter en stund taxi tilbake til området rundt hotellet. Vandret rundt De Gaulle square og kikket på Mercato(markedsdelen av området). Fant ting som virker mer ekte enn på lenge. Prisene mer stive også selvsagt. Lite salg her. Kom hjem med to ethiopiske cder i alle fulle fall.

Dag 2: Castellies (Don Corleoen)
Gikk på Castellies før første gang. Midt første møte med Don Corleoen. Hans navn er sikkert Castelli. Selv om det er det, med hans sittestilling og kontroll på resturanten verdig en Coreleoen fra Gudfaren. Stilen på resturanten oste luksus og prisene var deretter. Ikke at vi viste dette på forhånd. Prøvde å være vennelig med Don av resturanten. Han fikk gitt beskjeder videre at vi måtte få bord. Fikk bestilt noe som lignent menneskeføde. Den beste lasagnen som har vært på mine lepper. Ubeskrivelig god. Team Kameraten åt også noe som så svinaktig godt ut. Fikk skaffet en dessær. Vi viste ikke forhånd om at dette var en 4 retters resturant og ikke en enkelt tallerken(som visse er vant til). Dessæren var en god is med sjokolade saus med kakao pulver. Den var verdt hver Birr.

Dag 3: Churchill Avenue og julemiddagen:
Etter en lang søvn i behagelig seng. Opp til en juleaften utenom det vanelige. Våknet med en iskald dusj. I mellomtiden la team kameraten fram norske tegneserier og julehefter. Det var herlig å lese Pondus og Billy tegneserier igjen. Sammen med litt melkesjokolade og julekaker hjemmefra. En stund senere bestemte vi oss for å prøve Churchill Avenue ned mot byen å skaffe Sim kort. Slik at en viss kar enkelere og billigere kunne ringe hjem til kjente og kjære. På veien tidlig morgen endte vi opp med å kjøpe herlige skjorter, drakter og annet usannsynlige ting. Kom seg ett stykke nedover gata. Sett litt av hvert. Innom ett supermarked med egen ostedisk og avdeling for pasta. Gjett hvem som har gitt dem inspirasjon jo de kjære Italienerne. Berlusconi hadde sikkert falt pladask. Opp en etasje. Bestilte dagens spesial. Det var først salat(som noen var skeptisk til), andre minestrone suppe i en kopp(digg), tredje beef Kebab(ris, friterte chips og ett grillspyd med kjøtt), og herligheten sluttet med creme chocolate. Ett vidunderlig måltid. Vandringen gikk nedover og endte i sentrum. Tilslutt fant vi noe som lignent på kontoret for salg av Sim kort. Ett statelig direktorat. Som for all del skulle ha passkopi. Noe man ikke vandrer rundt med til vanelig i bukselomma. For det andre vandrer man heller ikke med passet tilfeldigvis på jakkelomma heller. Så det endte med ingen simkort og fortapt nødløsning senere på kvelden. Derimot siden kontoret lå rett ved siden av en jernbanestasjon besteme vi oss for å se på den. Fikk klar beskjed ingen bilder her i gården. Dermed ingen bilder av den gamle erverdige togstasjonen som har baner direkte til Djibuti. En gamel og pen kvit byggning som stakk seg ut og alle skilt var på fransk fortsatt.

Siden vi var turister ble det til at vi gikk i en annen rettning for å se mer av byen. Endte opp i en metall og verktøy selgere. Noe som var lite spennende. Tenkte å følge magefølelsen. Begynte å bergne hvordan man hadde gått for å treffe Churchill avenue igjen. Etter å ha gått igjennom en slum. Hilst høffelig på en drøss. Til rop av en skare(ikke så drøyt men ganske mange). Kom vi til kjente saker. Rundt nasjonal teatheret og andre viderverdigheter.

Fortsatt opp kjente stier på andre siden. Begynte å lete etter nettkafeer. Noe som ikke var å se i milsomkrets. Fant ingen heller. Siden tiden hatt begynt å gå. Alikevel endte vi opp i ett par turistbutikker. Skaffer noe humoristisk og andre gjenstander.

Tok en pause på rommet før julemiddagen med litt mer tegneserier. Team kameraten skulle egentlig ta en dusj. Vann kom ikke ut. Ikke i det hele tatt. Stilte mye og mangt. Helt til den ene delen av dusjen ble løs. Gikk tilbake til sengen. Etter en liten stund så klikket dusjen. Vaneligvis hadde vi dusjet i iskaldt vann til en viss kar hakket tenner. Denne gangen rente det kokende vann som en foss ut av dusjen. Sprang ned til resepsjon og ba om hjelp. De hentet en kar som virket som altmuligmann. Tok med seg asistent sin og kom opp. De holdt på. Snakket og diskuterte. Vannet tilslutt helt vekke. I perioder kom det tilbake. Enda mer å stille. Begynte å bli litt sene iforhold til planen med å komme på åpningstiden til Castellies. Men, vi ble bare en liten time. Denne gangen med tre retter og spesielt roasted lamb. For å ha noe som lignent på det vi vaneligvis har hjemme. Det var ikke nærheten. Har aldri hatt så mye rent lammekjøtt på en tallerken og enda mer deilig iskrem etterpå.

Så tilbake til på hotellet med ett par telefoner og lesing av tegneserier foran CNN svart hvit sermoni av CNNs hverdagshelter. En god og merkverdig julaften, ikke som de 22 første som jeg har hatt. Men minneverdig uten tvil.

3. Dag: Syk igjen:
Det kunne ikke slå feil. Ble syk og ikke skikkelig god før i dag(28. desember). Utenom dette så var det å presse seg til å gå å se mer av Addis siden dette var siste dagen. Hadde egentlig planlagt en visit på enda en serverdighet. Det ble skrinlagt. Tok det rolig. Skiftet rom som planlagt(hadde ikke betalt på forhånd fra Uganda). Så vi ble flyttet til den moderne delen av hotellet. Ett annet bygg med mindre plass, men fortsatt veldig komfertabelt.

Etter å ha manna seg opp. Så ble det å gå litt rundt i Churchill og stikke innom enda flere turistbutikker og annet dill. Ikke så mye ble skaffet. Noe ble det. Gikk tilbake til hotellet og slappet av.

Dag 4: Tidlig avreise til Kampala:
Opp klokken 7. Alt var pakket dagen før. Gikk ut døren klokken kvart på åtte. Taxien venter klar på utsiden. Som var bestilt dagen før. Mirakel tenke vi. Sette seg inn i Ladaen. Som kjørte rolig å avslappet. Til tider stresset i visse lyskryss. Se seg rundt. Dette er siste gang på lenge før jeg får sett Addis Adeba igjen. Hvis det skjer. Forhåpentligvis.

Bole Internasjonale Flyplass:
Første tingen som møtte oss på parkeringsplassen var personer av ukjente karakter som ville dytte bagasjen. Takket høffelig nei, gikk mot flyplassen. En vakt spør kvikt. ”Skal dere fly vekk fra Ethiopia?”. Kontant svar ”ja”. Går videre til inngangen. Blir møtt av metalldetektor. Må ta av seg belte, klokke, sko og alt annet. Lar bagasjen skli igjennom. Damen på andre siden sier jeg er både ”hansom” og har ”pent smil”. Klokka er ni, ikke akkurat i våken tilstand. Takker høffelig for komplemangene. Går videre til Ethiopian Airlines. Leverer fra seg bagasjen. Kommer seg videre. Enda en test med metall detektor og utskriving av alle flyvende pasasjerer. Registert utreiseform med viktige visumsnummer. Nydelig saker. 3 tester allerede.

Kom til avreise kontroll med testing av biletter og avganger. Endelig på Tax Free’n. Så seg rundt. Skaffet litt dill og sjokolade. Skal bli godt. Trodde det var bare å gå til gaten. Nei da, enda en bagasje sjekk. Sjekket bagasjen og tar med biletten. Viser biletten til ei og går videre gangen mot flyet. Nesten inni flyet blir biletten sjekket igjen. Fortalt vilken rettning sitteplassen er. Setter seg ned. Får de herlige øretelefonene. Vet hvordan kanaler det nå kan velges blant. Lett valg trodde jeg. Helt til naboen spør på siden om vi kan fransk. Sier dessverre. Karen er eldre, oppi årene og hyggelig franskmann med solid humør. Som skulle til Rushere i Tanzania. Ikke likte Carla Bruni, Sarkozy eller rikfolk generelt. Reisen ble humoristisk med den karen. Den timer gikk kjempe fort. Håper han følte det samme når vi landet på Entebbe Internasjonale Flyplass.

Har ikke tid å beskrive noe mer. Skal tillig opp og av sted til Kenya for The Great Commission(Misjonskonferanse) i regi av Focus Kenya. Søster Organisasjon av Focus Uganda. Yes. God romjul og nyttårsfeiring. Verden over. Både hjemme og eller i verden blant andre Hald Studenter. Take Care.

Den utrolige Reisen

Kapping av Kaka: Fotograf Ole-Johan Ness

Nå sitter jeg her og skriver om denne helgens hendelser så ser jeg tilbake med glede. Fordi dette er noe som de fleste burde i alllefall få en opplevelse av. Det dere burde oppleve er ett ekte afrikanske landsbygd bryllup og hjemreise med taxi(ikke buss) i ett par timer.

Fredagen:

La meg begynne rolig. Vi drog den vanelig ruten inn til sentrum av Kampala. For å møte ei vennine og søster til mannen som skulle gifte seg. Det vi visste var at vi skulle i bryllup dagen etterpå. Siden det hadde blitt nevnt Mbarara så trodde vi at vi skulle dit. Så feil går det an å ta. En så stor by skulle vi ikke til. Lesingen i Bradt boka var rett å slett fånyttes. Ønske om Horizon Coaches forduftet. Det ente opp med en god vandring til den gamle taxiparken og masse ropende karer som ropte hvor de alternative bussen gikk til. Selgere som hadde solgt buksene sine for å få en slant. Kom seg inn på en grønn buss som hette Tugenda Na … Ett eller annet. Var passe sent ute etter den bestemte reisetidspunktet. Fikk plass helt bak der det i Norge hadde vært totalt 5 plasser max. Her var det 7. Så vi var for å si det sånn relativt skivst. Mens vi satt der ble vi introdusert til ei vennine og to andre karer som skulle jobbe på bryllupet. Det ruslet både selgere på siden av bussen og inni som solgte alt fra friterte gresshopper til ”ekte” klokker. Etter litt venting ble hvert eneste sete fylt. Så var det kjøring ned en gate til en bensinstasjon. Der selvsagt bussen ble fylt opp med diesel. Noen minutter gikk fort og den begynte å kjøre. Kanskje i ett kjør for ca en time. Så stoppet den på Mbizzi Nya. Bussen ble angrepet av selgere som hadde grillspyd med lever, biff og maize. Ikke minst vann og splash juice. Noen gikk så langt som å springe i midtgangen av bussen. Andre bare stakk det foran deg igjennom vinduet. Rett å slett imponerende. Når bussen begynte sakte å kjøre var det ett par selgerne som skrek at de ville av og bussen stopte kvikt og de kom seg av. Turen gikk videre. Forbi Masaka. Oppover inn i ett grønt sletteland. Med flere og flere kyr med svære horn. Ikke longhorn, men ganske store alikevel og ikke minst feitere enn kyrene i Kampala. Plutselig kjører vi av(branches off) hovedveien. Inn på den kjente veien: Presidental Road. Som går til Rushere. Der sjefen selv kalt Museveni kommer fra. Det første vi kjører forbi er Guest House, slakter og latriner. Det går fra passe solid asfalt inn i rødsannet vei. Noe som var bra sagt av venninen våres var at veien skulle være bedre her enn der vi kom fra. Etter noen minutter kom det ett par fartdumper som gjorde at bussen hoppet bortover istedenfor å kjøre. Trenger ikke masasjestol etter en slik tur. Når det hadde gått ca 1 time på den behagelige veien.

Da hadde vi kommet fram til Rushere og ikke Mbarara. Det vi fikk vite var at det var i Mbarara distrikt. Så vi var ikke feil informerert. Endelig kommet ut av bussen noe som var ufattelig deilig. Kom oss inn til en bar/pub og kjøpte ett par stoney. Der vi skulle vente på transport til festplassen eller heimen til venninen. Satt der ikke lengre enn en halvtime. Så dukket det en kar opp med bil. Fikk presset bilen full. En vanlig sliten Toyota Corolla med ødelagt frontvindu. Elektrisk anlegg som ikke fungerte. Radioen var det eneste som funket utenom motoren. Vi kom fra igjennom ett område fylt av hvite telt og stenger over alt på bakken. Området var inngjerdet av busker som stengte det helt av. Over buskene kunne du se pene grønne topper og sparsommelig med trær. Noe som de kalte skog. Vi ville kalt det krattskog. Ett svært hvitt hovedhus. Mange småhus rundt som var til både innleide arbeidere og utedoer. På siden av dette var det ett enda større hus med innbygd garasje. Vi skulle være i ett hus som var delt i to og var totalt to rom stort. Der vi ventet og lurte på hva vi skulle gjøre. Det ente opp med å dele sengen med Ole Johan og rommet med to kamera typer til bryllupet dagen etterpå.

Brudeparet på vei til resepsjonen (Fotograf Ole-Johan Ness)

Lørdagen og bryllupet:

Etter en ganske merkelig natt. Med å grave seg over mot veggen. Nesten dytte ut Ole Johan pga oppoverbakken av en madrass. Så var det tidlig morgen etter lang reisedag. Kom seg opp og en kort samtale med gjengen i rommet. Alle prøvde å ordne seg. Agregrat hadde gått hele kvelden nå så vi hvorfor. Teltene var satt opp og folk sprang og prøvde å ordne ting. Det gikk hett for seg. Selv om værmessig var ganske mildt. Kanskje rundt 10 – 15 grader celsius. Viste at det enda var bare rundt 8 om morgene og vi skulle være i kirka rundt 1. Så vi hadde god tid. Alikevel satt vi og tenkte om vi skulle ta på oss dressene. Men vi ventet gikk tiden. Klokken begynte å nærme seg ti. Tok seg tid til å pusse tennene og vente videre. Etter litt så ble det å ta på seg dressen. Når litt tid hadde gått fikk vi en solid frokost med melkete. En blanding av bananaer og søtpoter med en anelse av knuste tomater. Ganske solid frokost for å si det slik. Ti ganger større enn den vi får i Kampala. Der frokost er ett ukjent fenomen. Klarte ikke mer enn en halvpart, ble rett å slett til latter for de andre som satt rundt. Må jo bringe litt glede. Tiden gikk og den var rundt tolv. Plutselig fikk vi transport fra gården til Rushere hvor vielsen skulle være i en eller annen kirke klokka 1. Kom til Rushere ca 1230. Vi ble geleidet til ett Guest House og fikk en sitteplass sammen med noen pyntegjenstander som bruden og brudepikene skulle ha. Sittende der og ta mange bilder på moro i alle mulige vinkler. Tiden gikk fort og klokka var snart to. Altså skulle vielsen vært for en time siden. Da møter vi Dickson som går vanelig. Dette er karen som skal gifte seg, broderen til venninen som vi kjenner. Bare så du vet det. Han skal gifte seg og være ett av hovedelementene i vielsen, men fortsatt ikke ferdig kledd til det. Godt humør og klar for å kle seg. Når tida var rundt tre fikk vi en bil og kjørte opp ett par bakker opp fra sentrum til kirken. Som egentlig var en katedral som var bare tre år gammel med uferdig tak. Endelig kommet til katedralen så var enda ikke alt på plass. Folk sto på utsiden og snakket heftig sammen lent mot katedralen. På andre siden sto det ett blåseorkester slik som vi bare ser på 17. Mai eller andre sære andledninger. De øvde og sto i. Vi hadde lite å gjøre så vi gikk rundt og kikket på bygget og området rundt. Så store master som var just satt opp. De så ut til å være til telefonsignal. Grønne sletter og utsikt over Rushere. Gikk rundt ¾ deler av katedralen. Møter vi en som hvit kjortel og ett solid smil. Han spør hvor vi er fra og hva vi gjør her. Vi svarer høffelig og forteller hvofor vi er i Uganda. Etter litt forteller han om sin tjeneste som tidligere prest i området og at han egentlig er pensjonert. Men fordi han var sterkt ønsket til å ta vielsen. Så takket han ja med glede. Folk vil rett å slett å høre mer fra denne karen som var veldig høffelig. Fikk se ett par bekjente som geleidet oss til ett sete litt bak i katadralen. Vielsen begynte med vandring inn av brudgommen og faren hans. Etter litt kom bruden og brudepikene. Alle gikk fram i rolig bevegelser fult av flimmrende kamarer og kameramenn som gikk i midtgangen. Da bruden ente framme ved sitt sete. Satt alle seg ned og de begynte å tale på det lokale språket. Noe som de kom til å forsette med. Utenom selve ”jeg vil dele livet mitt med deg greiene” var på engelsk. Resten var på det lokale språket og da snakker vi ikke om Luganda. Ett helt annet språk. Litt oversatt av sidemannen av å til. Karen i hvitt som vi snakket med oss nevnte oss i slutten av talen sin og ville at folk skulle få oss til bli medlemmer av denne kirken. Det var mange i salen som ledde når han snakket om dette. Ellers var vielsen ganske standard for de som har sett det før. Når det hele var ferdig. Så begynte det virkelig å regne med ett hint av vind. Alle var egentlig på vei ut. Istedenfor endte det opp inn i katedralen. Blåseorkersteret spilte for full musikk som underholdning i det ene hjørnet. Flere andre satt seg sammen og snakket. Det ble bildetaking av paret i ett annet hjørne. Mens vanndråper gikk igjennom taket. Derfor kan jeg påstå at taket enda ikke er ferdig bygget. En liten time med venting. De som hadde kjørt oss tidligere var for lengst borte. Fikk lurt oss inn i Toyota Hiace sammen med kameramennene som vi ble kjent med tidligere. På grunn av vannet ble turen ganske spennede. Veien var blitt virkelig gjørmete. Slik som inn til Fidsel fra Kvanvik bare litt rødere. Flere motorsykler sleit og kjørte seg så å si fast. Selv om de kjørte på grasset på siden for å komme forbi bilen vår. Kom tilbake etter en grei tur på slitne hjul. Som nesten satte seg fast tre ganger. Parkerte før det inngjerdete område. Gikk inn hørte folk snakket i mikrofoner. Til høyre matutdeling og det samme til venste. Ufattelig mange flere personer her nå enn tidligere på dagen. Enda flere en kan se på ett norsk bryllup. Ti ganger flere. Det var vel rundt ca 1000 personer. Ble fort lagt merke til og en av arrangjørende geleidet oss til en av plassene hvor vi kunne få noe mat. En form for koldtbord. Med typisk og ikke typisk afrikansk mat. Fra god matåki(knuste bananer) til spaghetti. Det ble en spennede og fylt tallerenken. Etter å ha ete litt mat og drukket en stoney til. Så måtte vi jo ta del i selve festen som pågikk samtidig rett bortenfor. Da vi gikk for å sette oss bak. Kom en av de bestyrende bort til oss og sa at han hadde ett par plasser. Vi takket høffelig. Han geleidet oss. Sendte vekk ett par unger på andre raden. Der fikk vi plasser på en tydlig plassering. For festplassen var telt satt som hestesko med ett midttelt med kaker. På andre siden av hesteskoen. Var det tre telt. Teltene på siden satt slekten til bruden og brudgommen. I midten nærmeste familie av de og dem selv på en platting som alle kunne se. Helt ved siden var det to konfranisere som talte i ett kjør og ledet det hele med stil. Fortalte hvem som skulle tale og hva som er neste nummer. Pausene var med artister av forskjellige slag, pausemusikk og blåseorkesteret som spilte i kirken. De gikk rundt alle teltene slik at alle kunne se de mens de spilte. Ett finurlig påfunn. Siden de var så stolt av sitt eget språk. Så ble vi sittende å forstå relativt mye. Tiden gikk fort. Det var egentlig veldig morsomt. Vi fikk litt oversatt her og der av våres naboer. Både at dette er moren til bruden, dette er sjefen for området her, member of parliment, faren til brudgommen osv. Det var ett par taler. Når det hadde gått ca 2,5 timer så ble det kakedeling av paret. Med fyrverkeri lignende sprengbokser hjemme og nødsignal. Ved siden av paret ble det satt opp ett sterkt neonlys som var en meter langt og lyste opp inn til Rushere. Tenkte å ta bilde av dette, men det ville ikke bra i denne verden eller neste. Så vi skippet dette. Noe vi ikke visste var at akkurat nå var det andre runde av mat. Det fikk vi faktisk ikke beskjed om av sjefene. Vi hadde jo allerede blitt hele dagen behandlet som V.I.P. så vi klagde ikke på det. Nå var det rundt ti tiden. Ellers så hadde vi opplevd alt. Nå begynte dansen. Snakker om kanskje om 250 mennesker på slette i pene kjoler og dresser. Danser til reggae og mix av gamle urban traller for full guffe. Vi var derimot ganske slitne. Rykte hadde gått at vi skulle ut av det huset og skifte til eget rom i ett av hovedbyggene(ett av de to store). Det fikk vi også. For å forklare hvor spesielt behandlet vi ble. Så var det 5 personer i det orginale rommet der vi sov første natten. I stuen i hovedhuset var det ca 4 personer i sofaen og to stoler. Så vi prøvde å vise vår takknemlighet til slekta der dagen etterpå. At vi sov skikkelig gått og likte hele opplegget.

Søndagen kom. Vi var slitne og trøtte. Kom oss egentlig opp i 8-9 tiden. Viste ikke hvordan vi skulle reise fra Rushere til Kampala. Ikke prisene heller. Bare ventet på venninen som vi kjente til å hjelpe oss. Det som vi fikk med oss var at den samme slekten som hadde holdt selskapet i går skulle ha begravelse denne dagen til en fetter av venninen. Dette gjorde at vi ble litt lengre enn vi trodde. Føler du at ting kommer tilbake til deg. Akkurat som vi trodde vi skulle til Mbarara, så trodde vi skulle forlate plassen litt tidligere. Etter en stund fikk vi en heftig frokost med berømte melketeen. Selv om Ole Johan hadde bett høffelig om mindre denne dagen enn sist frokost. Alikevel var det ett lass. Bare for å fortelle hvor mye mat som ble servert denne frokosten var det nok til bevertning for ett middelsstort hotell i Norge i middagstider. Fordi det var fortsatt mange som jobbet med å derigge plassen. Som var gått fra å være grønn å koselig til å bli rødgromsete av dansingen kvelden før. Telt begynte å settes ned. Folk ryddet vekk flasker og plast. Biler kjørte nedover veien i rolig fart. Snart var bare familien til venninen igjen. De skulle ha en liten samling hvor paret introduserte seg til alle nærmeste slektningene i ett av hovedhusene. Vi ble geleidet for å se dette også. Satt oss ned. Følte oss litt utilpass. Selv om vi satt i behagelig sofa. Noen prøvde å ha en samtale med oss selv om vi ikke skjønte hva de snakket om. Ble litt nikking og fingerpreik. Helt til en kar snakket engelsk og fortalt litt om hva som skulle skje og hvem han var. Fikk til og med visitkortet hans. Noe som er helt normalt. Tiden gikk og paret dukket selvfølgelig ikke opp. Vi gikk en tur rundt, tok ett par bilder. I mellom tiden kom paret og vi vaste rundt uten å bistå settingen. Selv om viste hva som skjedde. Klokken begynte å nærme seg ett. Turen er lang til Kampala så vi ville egentlig av sted. Ga klar beskjed til venninen at nå er tålmodigheten slutt. For vi vet ca hvor lang tid det tar til Kampala. Etter en time og klokkat slagen to. Fikk vi haiket med en bror av venninen. Hun har ikke en liten slekt for å si det slik. Kom oss til Rushere. Klokka var halv tre. Fikk ordnet en spesial til nærmeste handelsted trodde vi(legg merke til mine ord med omhu). Med en satt pris selvsagt og med ett vist antall pasasjerer. Altså 5 pasasjerer og 6000 shilling stykket for veien. En liten stund gikk og vi fikk en pasasjer til. Da manglet vi en. Kjørte litt videre ned hovedgaten. Fikk en til. Da besteme sjåføren seg for at vi skulle være fire i baksete(hvor det egentlig er max plass til tre) og to i framsete. Ventet i halv time for å få på siste mann. Når vi kom til der vi kjørte av(branches off). Stopper sjåføren snakker med en annen sjåfør. Sier at vi må komme oss ut. Vi er altså fortsatt på vei til nærmeste handelssted. Midt uti intet i ett kryss. Tiden er blitt rundt halv fire. Plutselig tar han bagasjen til Ole Johan over til en annen bil og gir ett hint. At han vil ha betalt. Vi gir han ett hint at han ikke fortjener betaling. Han har ikke levert hva han lovte i Rushere. Svaret hans er at han ikke forstår engelsk. Men han kan klare å si ”pay”. Vi begynner å snakke med den andre sjåføren som er litt skikkelig. Til slutt betaler vi til han andre karen og sier at den nye sjåføren må forsikre seg at han får sine penger. Det går greit herfra til handelsentrum. Bare inn fra krysset til handelsentrumet var 15 minutter. Mens den andre sjåføren allerede hadde kjørt 40 minutter. Så vi forsto ikke hvorfor han byttet regelene for tredje gang. Små irritert kom fra til plassen. Tok bagasjen satte seg ned og skulle vente på en buss. Vi ente ikke opp i en buss. Det som skjedde var at alle selgere i en mils omkrets kom med alt som de hadde og tilbød oss det. Grillspyd med digg, New Vision avisa og alt annet. Bare sett seg ned drikke litt vann å vente. Gi hint om at de bør ti stille og ikke intresert. Noe som skjedde var en kar som så ut som Stage sjef(Taxi bestyrer). Begynte å snakke i ett kjør som en travkommentator. Fort og den samme infoen om å om igjen. Vi har en taxi som går direkte til Kampala. Sett dere inn. Fordi alle busser som kjører forbi her er som oftest helt fulle det er bare flaks hvis dere får plasser. Vi så på hverandre. Tenkte det koster ikke å vente litt til. Etter om og men så satte vi oss i den taxien. Ironisk nok kom det en buss med fire ledige seter når vi satt oss inn. Da gav vi blaffen og ble sittende. Denne var jo billigere enn bussen. For å si det slik 1\3 av bussprisen. Den ble nesten full. Totalt 12 personer + ansatte(sjåfør og kondøktør). De hadde enda plass til to. Kjørte litt nedover gaten tutet og skrek. Fikk tilslutt en kar til. Turen gikk videre for ett kvarter til en liten plass. Mye tuting og folk gikk av å på. Dirkete er ett relativt ord. Fordi den stoppet jevnlig og ofte. Fordi sjåføren ønsket Matåki(knuste bananer) og pauser fra kjøring. Ikke minst plukke opp pasasjer kvikt etter å sluppe noen av. Satt helt bak hele turen. Det var de beste ledige setene. Bare for dere som ikke har sittet i Taxier(slitne Toyota Hiace) så er dette er dårlige seter. Fordi setene er veldig høye. Så hvis det kommer en hump så dunker du hodet og når du kjører flere timer. Da dukker det opp ett par humper på disse pene veiene. Beste måten er bøye seg over sete til personen over. Bare det er tungt å gjøre. Hvis du setter deg vanelig så ender det opp med ett herlig dunk og overraskelen er egentlig det verste. Når vi var halvveis på vei. Var det ett av de vanelig merkelige stoppene. Hvor ingen passasjer skulle av. Bare sjåføren som skulle ha en pause. Selgere omringet taxien. Fikk en som solgte maize til å komme bort. Smilte og svarte at jeg ønsket en og prisen. Han sa en pris. Leverte litt for mye til han. Fortere enn svint leverte han balansen. Smilte og takket. Andre kom da bort til meg fordi jeg kjøpte av en kar så kunne det være at jeg ønsket mer. Mye mer. De dyttet det de kunne inn vinduet mitt. Ropte og skrek. Svarte at jeg hadde det jeg trengte. Nei, nei, nei takk. Noen tok hintet. Andre lurte på hvor jeg hadde lært å ete maize. Reisen forsatte. Forsatte og sjåføren kjørte forbi alle biler som eksisterte på strekningen. På det galneste var det forbi fire lastebiler, to motorsykler og tre biler på en forbikjøring i en oppoverbakke. Ellers var det greit. Kom seg fram i nitiden i sentrale Kampala. Fordi vi kjørte mange sideveier for å unslippe køene inn til byen. Ganske heftige småveier med skitne gater med salonger og Zain byggninger.

Kom til inngangen til gamle taxiparken. I løpet av noen minutter fant vi en taxi som skulle kjøre til Kalerwe nær vi bor. Så ente vi opp i den og kom oss hjem. Helgen var over. Den utrolige reisen er over. Mange ting til jeg kunne ha nevnt som var vittige. Vil ikke stjele hele ettermiddagen din. Dessuten er du lei av å lese nå sikkert. Takk for du tok deg tid til å lese. Trill Men don’t die, we multiply.

Bare så du vet det..

Regnvær i Kampala

Bare så du blir forberedet på det du tenker å lese nå. Så kommer du til å gå igjennom en måneds forandring bare på noen få settninger. Hvordan du skal bruke denne informasjonen på en verdig måte. Vet jeg ikke. Heller ikke mine kilder vet det. De bare gir meg det og lever med det. Håper du klarer det også. Her er totalt unyttig informasjon om Uganda og deres måter å gjøre ting på. Bare så du vet det Ugandisk Edition. Takk til Jon Almaas for inspirasjon. Nei da, han inspirerte ikke mer en titlen. Håper på heftig lesing.

- Det har lenge stått plakater i sentrum der du blir tilbudt å få ”større utstyr” eller kvitt fett. De antatt skyldige for saken har fått femten år i fengsel.
- Uganderen som var med i 3 året i Big Brother Africa kom på enten fjerde eller femte plass.
- Sjokoladen er som oftest importert fra Kenya. Merket på det fra Kenya er som oftest Candbary. Hvis du skal ha noe annet må du bla opp mye og da blir det Lindt fra Sveits.
- De beste dvd’ne er enten Koreanske eller Kinesiske.
- DVD prisen er på mellom 2000 Shilling(hjemmebrent) til 20000 Shilling(Koreansk/Kinesisk).
- Madagaskar 2: The return to homeland. Er allerede til salgs overalt på DVD.
- BLU-Ray i Uganda er det samme som DVD bare med BLU-Ray reklame i begynnelsen.
- Lokal mat er en blanding av karbohydrater og saus: Knuste bananer, poteter, ris og litt kjøtt i en suppe. Bonus er gode bønner hvis du er heldig.
- Kniven er så å si verdiløs. Gaffelen derimot essessensiell.
- Du spiser ikke maten. Det viktigste er å svelge den.
- Her er navnet på alle de som har ledet Uganda siden frigjøringen: Sir Edvard Mutesa(1962 – 66), Milton Obote(1966 – 71, 1980 – 85), Idi Amin (1971 – 79), Yusufu Lule (april – juni 1979), Godfrey Binaisa (1979 – 80), Paulo Muwanga(mai 1980), Tito Okello (1985 – 86)
- President Yoweri Kaguta Museveni har vært leder for landet sitt siden 1986.
- City Oil kjeden er eid av datteren til Museveni.
- City Oil støtter også Millitære 8 nasjoners cupen i fotball(CAMFOOT) som holdes i Uganda. De åtte nasjonene er Gabon, Kamerun, Sør-Afrika, Algerie og Guinea. Kenya og Burundi vil gjerne være siste nasjon med i turneringen.
- Uganda Telecom(aka Mango) er kjøpt opp av Libiya og nå er ministeren som solgte selskapet snart sendt til retten.
- Rwenzori er både den høyeste toppen i Uganda og ett merke på flaskevann.
- Splash som er merkevaren til Britinia Industries må importere halvparten av mangoen fra India for å få nok gode mangoer. Selv om Uganda har nok av produsenter.
- Cola og Pepsi står gjerne i samme skapet på Supermarkedet.
- Pringles Orginale koster mellom 3500 shilling og 7000 Shilling. Den er som oftest fra ett spansk talende land.
- Beste måltidet på Mamas ved Ghadaffi Mosque med lokale mat og drikke koster 4500 shilling.
- Ghadaffi Mosque er blitt bygget i Idi Amis tid for å vise hvilken religion da tidens leder satte pris på.
- City Square heter offisielt Constitusion Square, men få bryr seg hardt. Selv om dette skiftet skjedde for to år siden.
- Den ene damen ved siden av Constitusion(City) Square som selger en bok av gangen har alltid en spesiell lærebok: Enten om Økonomi, biologi, engelske språket eller teknologi.
- Scandinavian Coaches heter ikke dette fordi de er eid av folk fra skandinavia. Derimot fordi de orginalt bare kjørte med busser laget av Scania.
- På utvalgte supermarkeder kan du kjøpe seierstalen til Barrack Obama på DVD.
- Toyata Hiace er normalt her. Det morsomme med dem er at de som har støtfangere. Støtfangere som er spesial lagde for Nissan Pathfinder.
- Uganda var aldri en koloni, de var ett protektorat. Akkurat slik som Palestina var.
- Veien fra Wandegye til sentrum er støttet av den Japanske regjeringen.
- Du kan finne Time sitt Aids Nummer fra 1996 til salgs på Kampala Road.
- Fotball drakter av Premier League lag er populært å gå rundt i. Spesielt Chelsea, Liverpool og Manchester United.
- Den nasjonale basketligaen hovedsponsor er MTN.
- Kampala har en vakker tog stasjon, men ingen pasasjer har brukt den siden 80- tallet.
- USAID støtter den nye veien mellom Sør-Sudan og Uganda.
- Jakobsen Elektro AS fra Lier, Norge. Driver flere jordvarme kraftverk i Uganda.
- 2 Sider i fredagsversjonen av New Vision er alltid dedikert til folk som er forhold.
- Bydelen Kisimenti i Kampala er oppkalt etter en byggning.
- Å være ”Smart” er å se bra ut i de klærene du går i.
- De fleste skiltene som er satt opp i Kampala. Ble satt opp for Commonwealth meating i fjor og de fleste betyr så å si ingenting i dag.
- Hvis du er ett Zebra cross skilt. Så har det ingen verdi annet enn for den som solgte skiltet.
- Hvis du har bestått O-level så er du totalt ferdig med Ungdomsskolen.
- Focus Uganda hovedkvarter er 5 minutters gange fra nærmeste omfordelingsstasjon for energi. Alikevel går strømmen titt og oftete.
- En normal Taxi er lisensiert til å ha 14 Passasjerer, men ender ofte opp i 16 minst.
- Taxiprisene varier oftest etter været og trafikken. Så hvis det er pent vær og rolig på veien så er det den vanelig prisen. Hvis det derimot er regn eller kø. Noe som skjer da er at prisen stiger.
- Uganda eier ikke begrep om utrykkene: Nord – Sør, Øst – Vest. Så hvis du skal be om råd for veibeskrivelse så be for all del be om store hus eller gamle trær.
- Hvis du spør om en Ugandaer om tempraturen i regnsesongen. Så svarer person:” det er varmt”. I tørketiden så er svaret:”Veldig varmt”. Gradestokken er ett ukjent fenomen.
- ”Praise God” er det samme som ”Hei” eller ”Hallo” i kristne sammenhenger. Svaret på ”Praise God” er ”Amen”.
- Utrykket ”Borne Again” kan enten bety frelst eller medlem av en kirke.
- Favoritt artisten til kristne i Uganda er som oftest Hillsong.
- Før første Pearl of Africa Music(PAM) Awards var de fleste artistene ukjente og fattige. Nå har de fleste av de store artistene både hus, hytte og cabin cruiser.
- ”Toto” er en viktig forkortelse for bensinstasjonskjeden Total.
- Forente Nasjoners 4×4 biler har de største bilantenner i Kampala.
- I Kampala er det så å si umulig å finne utsalg av myggspray eller myggolje. Dette i ett land som har store problemer med malaria.
- De brukte Skjell før de brukte mynter her i landet. I samme størrelses orden som med sedlene. Flere tusen av gangen rett å slett.
- Tegneserier er totalt ukjent. Det er max en tegnestripe i en av de store dagsavisene. Utenom lørdagsversjonen av New Vision. Da får et lite vedlegg med Boing lignende fotball tegneserie.
- Rett nedenfor Parlamentetet i Parliment Avenue ligger huset med skiltet Development House.
- Flagget til Uganda ble laget etter inspirasjon etter det tyske flagget. Bare med ett par ekstra stiper og nasjonalfuglen i midten.
- Biler blir som oftest fikset i veikanten ikke inni verkstedet.
- Hvis du skal på offentlig toalett i Kampala, ta med 200 shilling så får du litt toalettpapir.
- Plastflasker kastest. Derimot skal Glassflasker for all del ikke gis videre fra butikken.
- Alle de store telefonselskaper i landet har konkurranser der du kan vinne store premier slik som hus, bil eller ringetid.
- Den vaneligste måten å jukse i MTN sitt årlige marathon i Kampala. Er å ta deler av løpet på motorsykkeltaxi.
- Mountain Dew er introdusert just som den nye store leskedrikken.
- Hvis du kjøper brus så får du med deg sugerør.
- Ugandas bryggeriforening har ofte plakater mot drikking av alkohol og kjøring.
- Nile Brew har derimot at det er godt med en kald øl før en kjøretur.
- Kaffen selges som oftest frysetørret ikke som filterbrent.
- Dessuten er melketeen en klassiker. Det vil si melk og te i sammen gjerne med litt sukker, krydder og ikke minst ingefær.
- Bare hvite drikker kaldt vann, for hvem trenger noe nedkjølende.
- Veiene er sjeldent jevne. Det vil si at de som ofteste er ugjevne med hål og kromme kanter.
- Hvis du kjøper en pakke med toffee på supermarkedet. Så kan betjeningen spørre deg vennelig om du har unger.
- 50 Shillings mynten er så å si verdiløs.
- På ris pakkene må det reklameres med at de er steinfrie og de ikke var brekte.
- Corned beef kommer som oftest fra Brasil.
- Kjøttdeig kommer som oftest fra URI. Instituttet for industriell forskning. Merket på varen er Gourmet King.
- Jo flere hvite som er i området. Jo flere bevæpna vakter er der.
- En hver bank med respekt for seg selv har en vakt eller mer.
- I Uganda er det ikke vanelig å vaskemaskin. Du har ei hushjelp som tar klesvasken for deg.
- Hvis du skal få tak i produkter som er spesielt vestlige så må du på butikker som kommer fra Sør Afrika.
- Pall Mall er det mest vanelig røykmerket her. Den lages forresten av British American Tobacco Company.
- De mest populære magasiner her nede er ikke sladreblader. Det er derimot bryllupsplanleggingsmagasiner som My Wedding etc.
- Alle som er hvite er alltid amerikanere.
- Antall ansatte på en helt ordinær bensinstasjon er 4 til å ha i butikken. 1 i kassen. 2 til å rydde varene. 1 vakt til å holde de utkikk på både de ansatte og kundene. På utsiden er det 2 til å fylle bensinen/dieselen til kunden. 1 til passe på at dette går greit for seg. I tilegg 1 eller 2 karer til å være på hjulverkstedet. Dermed er det totalt 8 – 9 ansatte på en ordinær bensinstasjon.
- Skiltet som beskriver at det er vei arbeid står det klart”Men at Work”.
- På Tides Supermarkedet har de en fryser som er fra Diplom Is.
- Morgenen for en Ugander begynner kl 0500. Dagen begynner 1200 og kvelden er fra 1700.
- Bergen Cookies som kan skaffes er importert fra Polen.
- De fleste parker blir brukt. Som oftest er det ikke sitteplasser eller søppelkasser der. Så folk sitter på bakken. Utenom Parken som er ved Crested Tower/Nile Avenue. Den er alltid tom for folk.
- Crested Tower er halvveis statelig kontorbygg og EU hovedkvarter i området. En annen del av tårnet er ett kasino.
- I Jinja Road ligger Irans handelssenter i Kampala.
- Sandolin oljemaling produsent har sponset store deler av Kampala med blomsterkasser som står i veien for fotgjengerne.
- Batook – Mustaka er Saudi Arabisk tyggegummi som du kan få tak i Kenjoy Supermarket, Bukoto, Kampala.
- (Hvis) Du ser store gule søppelkasser i sentrum. Så er disse åpne for publikum til å kaste søppel i dem.
- En del plasser står det skilt som forteller at hvis du dumper søppel her så får du en bot på 50 000 shillings. Ofte ligger det ved siden en svart pose med søppel stolpen til skiltet.
- Den ene forretningen kan være en katolsk bok butikk. Nærmeste naboen er en klubb/bar.
- Tilhørende tilbehør til kasseapparet. Er en ansatt til å pakke posen med de innkjøpte varene.
- Rett ved siden av ett av FNs hovedbygninger ligger Algerie sin ambasade.
- Kampalas hovedpolitistasjon har ingen resepsjon.
- Hvis en person i Uganda spør om flask så mener de termos.
- SC Villa er regjerende vinnere i toppserien i fotball.
- Mbale ønsker å få Storbystatus(City) ikke bare være by(Town).

Er det noe du lurer på eller føler som glemt. Gjerne gi en kommentar.