Kampala – min beskrivelse

Kampala

Dette er noe jeg skulle ha gjort for lengst. Før første måned hadde gått. Da ville versjonen begynte slik: Bråkete, full av alformange folk. Grisete gater, slitne Toyota Hiace på hvert bidige hjørne, skrikende folk som prater om Gud, selgere som roper på deg, boda boda sjåførere som sier de er din venn, tuting på høyt plan, full musikk fra Simba butikkene, moskeer som ber i allahs navn på speed, predikanter som er like kvasse i lydbildet som ett tveeget sverd og hål i hver bidig gate. Sånn kunne mitt herlige bilde av Kampala ha verdt.

Utenom at det bor rundt 4 millioner her. Med alle mulige økonomiske klasser. Kampala har sin sjarm også. Selv om det er vanskelig å skrive den uten å gi deg ett verdig bilde. For selv om folk bor tett og støyen er der. Så eksisterer det en sjarm bak alt bråkete. Ett bilde i det sentrale fra Kampala road til Old Taxi Park. Blir som oftest skremmende for en utforstående. Alle folkene og bilene mixet sammen på liten plass. Slik er det heldigvis ikke på alle andre sider. Selv om det er ganske fult overalt. Da tenker jeg på hvis du enten reiser til sentrum mellom 11 – 16 så er det kø. Hvis du skal ut fra sentrum rundt 12 – 19 i den rettning som jeg bor. Mulighetene er der for kø. Min enkle teori er at Kampala er ikke Kampala hvis det ikke er bilkø. Fordi da ville borgerne ha noe mer å gjøre enn å være i kø. Uten kø dannelse så har ikke byborgerne så mye å gjøre. Derfor trenger de kø. Skal dessverre ikke bo lenge nok til å få med meg hele effekten av køene. Det jeg har fått med meg er dette. Folk hopper ut av Taxiene og over Boda med en gang de kommer i kø. Da skviser bodaen seg mellom trafikken. Gjerne så nærme bilene at kneet til den sittende bakpå kan føle lufttrykket til bilene som kjøres forbi. Fortsatt har jeg bare snakket litt generelt om Kampala. Nesten for enkelt. På en gate er det Stager til Taxier og Bodaer. Autoriserte MTN selgere og gateselger. Som kan ha alt og ingenting. I den bydelen der jeg har brukt mest tid. Er det fire supermarkeder. Med forskjellig utvalg. Mye det samme, men alle stiller forskjellig. Det er en elektronisk butikk som selger for det meste mobiler og utstyr til mobiler. Hvis du er heldig så kan selgeren lete fram en usb penn. Bortiforbi så er det slaktere og Kalerwe marked. Ett marked er som marked pleier å være. Fult av selgere som har alt i denne verden. På den ene siden av markedet er maten. På andre er det klær og alt annet som du sikkert kan få bruk for. Gjerne prototyper av kopier som hadde gjort en kineser til å svette. Fordi den virke litt for ekte. Men Kampala har mer enn denne delen. Den har Nakasero Hill, som er NGO’er og turist gate så å si. For når du er nedeforbi Nakasero kommer du til Buganda Road som har 1000 Cups og to små afrikanske markeder laget for turister. Helt du ender til The Square hvor hovedpolitistasjonen ligger. Herfra kan du gå inn i busser, taxier igjen og folkemengden. For i Nakasero og Buganda Road er det relativt stille. Kampala er også mer enn ett par turistgater og plasser hvor NGO’er har hovedbaser. Du har rikingstrøk som Bugulobi, Ntinda og Kololo. Der du ser enda flere NGO’er på rekke rad. Deriblant Strømme Stiftelsen. Rikingstrøk i Kampala pleier å være litt slik. Ryddige gater, hus med svære porter, bevæpnete vakter og svære supermarkeder gjerne med ferskvare avdelinger. Ikke akkurat som slakteren i Kalerwe.

Kampala er en plass der forskjeller kommer til syne. Som tilligere skrevet. Så kan du ser det minste skuret og plasset på siden hverandre. Midt i Kalerwe. Så er det en svær mur med et digert bygg. På siden bygges det nå ett hus av bølgeblikk. Byen er også full av uforutsigbarhet. Som gamle byggninger fra 60 – tallet gjort om til kjøpesenterer. Der du kan gå i ganger fulle av de samme tingene i flere etasjer. Som den ene vi var innom og kjøpte verktøy. Hele bygget var dedikert til hus og rørlegging. Hvis du gikk inn videre og over gaten kommer du til ett nytt senter av samme slaget. Denne gangen finner du hvor supermarkedene finner storboksene med Rwenzori vann og Manji kjeks. For de er her på rekke og rad. Hvis du er fortsatt sulten kan du finne enda mer moro inn det senteret. Når har kommet ut av dette og stirrer nedover gaten ser du bilverksteder på rekke og rad. Alle med samme oljen og tilbud om Yana tyres. Africa run on Yana Tyres. Hvis du går opp en liten bakke og kommer inn i ett nytt område. Ser du Old Taxi park. Med butikker på sidene. Selgere som kommer løpende mot deg. Forsetter imellom alle de herlige Toyota Hiacene. Så kommer du til Luwum Road. Der har du flere senterere. Som oftest har hverdags elektronik. Gjerne mobiler, dvd’r sjapper og klesforretninger.

Kommer du ut av den stressende delen inn i Kampala road. Kan du prøve å få en taxi vekk fra dette området. Eller sette deg på en resturant. Noe annet som slår deg i denne byen. Er all hus byggingen. Det siste er stadioen til Kampala City FC (KCC) bygges nå deler om til Taxi Park. I begynnelsen av Bombo Road bygges det opp. I tiden jeg har bodd her har de satt opp to bygg før Wandegya. Wandegya er enda en bydel som fortjener annkjenelse. Her er det også ett marked. Traffiklys og taxi stopp. Hvor du kan få tak i alt og ingenting. Flere supermarkeder som tilbyr det meste. Med den kjente Agah Khan moskeen høre også til denne delen. Den som er på ett frimerke.

Hvis jeg ikke bare skal beskrive denne storby gate for gate, men hvordan omgivelsene føles så må det bli slik. Du er i en by som aldri står stille. Utenom på kvelden på søndagen. Da er kirkene på full gir og barene setter opp musikken. Ikke at jeg vet hvorfor, men slik er det. Byen er omgitt av små topper og bakker. Som gjør at det er sjelden altfor lange rette strekninger hvor du går og da snakker jeg ikke om veistandarden. For den er forskjellig etter hvor du setter dine bein. Hvis du først har kommet igjennom ett marked og ender i ei vanelig gate. Så kan du ”nesten” bli angrepet av unger som roper ”muuzungo” og smiler. En annen ting som vaneligvis skjer i Kampala er at du finner folk som springer opp til deg og spør hvordan du har det. Ut av dette komme personen å spør deg alt mulig. Hvilken klubb heier du på? Hvor bor du? Hvor er du fra? Hva gjør du i Kampala? Så man lærer å sette på en fast kasset av høflighet. Der du i tillegg stiller lignende spørsmål. Ikke minst hva synes du om Kampala? Svaret fra dem pleie å være uorganisert, folksomt og stressende. Kan se hva de sier. Hva som er stressende har allerede tydlig kommet fram. Men hvor jeg bor nå få jeg ikke følelsen av storby. Derimot bondegård. Fordi om morgen våkner man opp til hanen. Andre delen er kyllingene som går på gården. Av å til ser du geiter som går inne på plassen. Hvis vi er heldige ser vi tynne kuer. Alle de lager lyd. Men i området vårt er det egentlig ikke noe å tenke over. Det er moskeene, klubbene og kirkene som lager liv. Fra morgen til kveld. Begynner med Allah gulet rett før 0600 som skjer 5 ganger til iløpet av dagen. Klubbene som spiller musikk fra 1800 og utover. Kirkene som onsdagene har lydtest fra 0800 til 1600 og møte virke som å starte rundt 1800, alikevel er lyden like forferdelig selv om de stiller den i en liten evighet og har oljegenerator. Ordet støy hviste jeg ikke hva betydde før jeg ble boende i denne delen av verden. Søndagene tar det enda mer av. Fordi da har de flere samlinger på forskjellige plasser. Biltraffiken lager også lyd. Men når du har en sliten stemme som roper på arabisk i ropert. Så bryr du deg ikke om tuting fra Tataen i gata.

En storby på fire millioner skal kanskje ikke være stille. Selv om det eksisterer stille plasser. Har vært på en av dem. Da trodde jeg ikke dette kunne være Kampala. Satt en plass og åt. Det var ikke en eneste lyd. Lurer på om jeg er i Kampala. Sitter prøver å høre støy, men lykkes ikke før en trailer kjører forbi. Da blir man litt fornøyd.

Når man har bodd i denne herligheten i 5 måneder om noen dager. Så skal det bli merkelig å komme til Mandal/Kristiansand/Flekkefjord. Her går det alltid folk på gatene. Hvis ingen går her så vet du er oppe i 0500 og stresser med å finne en boda. Det skal bli fjernt å gå i gågata hjemme. Hvor det er ingen i forhold og ingen kommer bort å vil selge meg noe. Eller lurer veldig på hvordan jeg har det. Skit fiske for man da si.

En reise uten guid blir som oftest ett raid.

Murchison Falls

Safari med Stil

SS Robert Corydon

Costa Del Congo, Lake Albert

En reise til Nord-Vest av Uganda helt på egenhånd. Uten noen særlig plan. Utenom kanskje destinasjoner og ønsker. De fleste ble oppfylte uten om ett. Port Masindi. Fant aldri noe informasjon om muligheter til aktuell transport til en ok pris. Derfor ble det Murchison Falls nasjonalpark istedenfor. To andre ønsker ble oppfylt. De var å komme til Butiaba og en natt på Hotel Masindi. Det første ønske er fordi filmen African Queen ble spilt inn der og det ryktes at stranden Costa Del Congo skulle være vakker. Andre ønsket er av den simple grunnen. Har allerede vært på det eldste hotellet i Ethiopia(sjekk Blå Hvit Juleferie). Så kan jo ikke være noe dårligere i Uganda der Hotel Masindi tilfeldigvis er det samme. Fun fact om hotellet: Humprey Bogart, Audrey Hempburn og Hemmingway har også sovet på hotellet.

Veien opp tok jeg Postbussen(som var en liten minibuss) som var veldig punktlig. Skremmende til å være i Uganda. Det upunktlige(hvis det kan kalles det). Var å stoppe for å plukke opp en påkjørt kylling som sjåføren sikkert laget middag av senere den dagen. De to siste timene av turen føltes som en liten evighet. Fordi jo lenger du kommer vekk fra Kampala på denne ruten. Jo verre blir veien og mer veiarbeid. På en av de verste delene av veiene til Masindi kommer en vanelig buss forbi oss i skremmende stor fart med tanke på alt veiarbeidet. 10 min seinere ser vi bussen liggende slengt på siden. 2 hjul opp mot veikanten. Restene ligger i veikanten med knuste baklykter etc. Kom seg fram og fant informasjonskontoret til Murchison Falls nasjonalpark. Resten av dagen å gå rundt å kikke i Masindi og finne Hotel Masindi. Noe som jeg tilslutt fant etter litt leting og vandring.

Dagen etter tilbake på kontoret. Får skaffet transport til parken siden ikke eksisterer noen ”public” eller offisielt tilbud til å komme seg bort dit. Fikk ordnet privat sjåfør for to dager til en ok pris, med en hake for sjåføren. Han må kunne kjøre Game Drive(Safari) så jeg slipper en del utgifter. Guid, sjåfør og avgifter inne i parken. Tilslutt løser det også seg. De ringer en kar som godtar sånt og er godt kjent i parken. I løpet av 15 min er han på pletten. Derfra kjøres vi hjemmom heimen hans og jeg leker litt med ungen hans. Så til Kobil for bensin og luft i dekkene. Derfra til destinasjonen Murchison Falls nasjonalpark. Fortsatt uten anelse hva jeg egentlig skal gjøre der når jeg ender opp der. Kommer etter to timer og samme kassett på pon de replay. Til første porten, selvfølgelig en heftig betaling. Prøver å være bosatt i Uganda, men ikke Ugandisk statsborger. Taper dessverre og må betale utlendingpriser. Nedtur, men kan ikke alltid like heldig. En ny times kjøring denne gangen nesten over aper som sitter midt i veien og hopper ut når bilen kommer. Men med en gang den er vekke; hopper de tilbake igjen. Timen går og vi er ved enda en port etter å kjør forbi på veien hvor folk ser etter fulger og dill. Vakten forteller at denne avgiften her er ny fra januar 2008 for å komme inn i denne delen. Ja vel, ikke så mye jeg kan gjøre med det. Betaler for å komme seg videre. Endelig en parkeringsplass. Sjåføren går kjapt i en rettning. Hører en fossedur. Virker som jeg på toppen av fossen. Som er massiv. Visse deler regner det og andre deler av den er det en regnbue. Herfra gikk vi av sted til enda en port. Hvor jeg betalte UWA for en båttur til bunnen av fossen. Litt senere kjørte sjåføren meg opp til Red Chilli Lodge. Hvor jeg var heldig å få plass. Fikk faktisk siste hytta for natten. Resten var allerede leid ut. Båtturen var grei den. Mine ord blir nok fattige i forhold til dyrene og omgivelsene. Bildene mine forteller bedre spesielt på safarien dagen etterpå. Det samme med morgene etter tropiske stormen som slo til på kvelden. Ozzyne(folk fra Australia) tok helt av akkurat som de ikke har vært i storm før. Sikkert fordi ett par hadde fått i seg litt for mange Tusker eller Nile Brew. Kan vedde på at det er en mix. Natur i bevegelse + øl = Galskap.

Det som heller enklere kan forklares. Var hvor vanskelig det er å skaffe transport i Nord-Vest. Hvis du ikke skal til Hoima eller Kampala. Nesten, merk nesten umulig. Jeg personlig brukte 18 timer(8 av dem sov jeg) til å skaffe transport til Butiaba. Det var verdt stresset uten tvil. Costa Del Congo var ufattelig vakker. SS Robert Corydon derimot har mistet sin glans og er ett rustent skip ikke slik som på postkortet som selges. Som havneområdet rundt skipet er forlatt og ødelagt av vind å vær. Butiaba viste visse bygninger som var eldre enn resten. Gjerne forfallende og på vei til å bli smuler. De husene som var stående skikkelig var jordhus med stråtak. På utsiden av sentrum var det en teknologisk sak fra Tullow Industries Limited. De som er ansvarlig for oljefunnet i Lake Albert. Håper at noen av de pengene ender opp i Butiaba. Butiaba trenger de. Det er den største bedriften utenom fiske til folket her. De holdt på med garnene ved sjøen. Andre svømte. Mens jeg vandret der ble jeg selvfølgelig godt motatt og fikk komplementer av jenter. Noe som ikke slutter å skje i Uganda. Litt om naturen i Butiaba, faktisk litt ørken lignende tilstander rundt her. Faktiskt fant jeg også kaktus. Føste gang i Uganda. Hvis du snudde deg fra stranden og mot innlandet var det småhøyder å ett grøntlandskap.

La meg gi deg 20 fun fact om heimreisen. Kunne ha hatt en egen bloggsak om den alene. For øyeblikket er jeg litt slapp etter en heftig reise helt på egenhånd. I ett område jeg ikke kjente eller hadde anelse om hvordan så ut..

Viktigste hendelser på reisen mellom Butiaba – Kampala:

1. Ca 2 timer hengende på rekkverket på lasteplanet til en Fuso Canteer (1 time alene inne i Butiaba pga handelsvirksomhet til de som eide den lille lastebilen).

2. Sjåførene stoppet fire ganger for å kjøpe trekull og fylle opp lastebilen.

3. Sjåførene stoppet en gang for å kjøpe en geit.

4. To stopp for å kjøpe Matooke.

5. En pissepause.

6. Fylte bare bensin i Hoima.

7. Brukte 2 timer å skaffe transport fra Butiaba(i løpet avden tid var det 2 boda bodaer på plassen opptatt, en taxi som var overfylt før jeg hadde fått nyst og en spesial(vanlig personbil) som var fylt før jeg fikk sagt ”hallo?”).

8. Sjåførene bytta og med den karen som drakk (ca 0,7 liter) vodka iløpet turen (alene) kjørte i ca 1 time før han andre heldigvis tok til mot og kjørte igjen. Han andre drakk ingenting i løpet av hele turen ikke en gang en dl vann.

9. Veien mellom Hoima – Kampala er hundre ganger bedre enn Masindi – Kampala.

10. Ble promotert etter ca 2 timer bakpå siden jeg var hvit og vi skulle inn i ett nytt distrikt.(se 1. for mer info).

11. Vi ble stoppet av politiet 5 ganger på veien. På en ca 7 timer tur. 3 av dem var evaluering av verdien på varene på lasteplanet.

12. Sjåførene betalte totalt i korrupsjon totalt 2000 shillings til trafikkpolitiet (skjønte hva som hendte selv om de bare snakket Luganda).

13. Betalte 5000 Shillings mer med denne transporten enn med Postbussen(som kostet 10 000 Shillings til Masindi).

14. Når vi hadde kommet til 20 min fra sentrale Kampala var tanken tom og vi kjørte på reservetanken. Ble sendt til en Boda Boda for resten av veien heim, mens en av sjåførene måtte gå med en jerrykanne å fylle tanken.

15. En av politimenne så meg og derfor stoppet bilen å spurte meg direkte om jeg hadde penger på meg. Svaret mitt var Sula Bulungi Ssevo(God kveld herr).

16. Det var lettere å komme til Hoima/Kampala enn tilbake til Masindi fra Butiaba.

17. Drakk en halv liter vann iløpet av hele reisen.

18. Åt ingenting den dagen før jeg var framme i Kalerwe.

19. Før lasteplanet var fylt med trekull. Kunne det totalt være 15 person eller mer ombord bak i.

20. ”Bye Muuzungo” hørte vi hele tiden mens vi kjørte rundt i Butiaba.

Ibanda District – Welcomes You

Ibanda District

Kveldsmøte i Igorgora

Cal-Tex Igorgora

Naturen i Ibanda

Tidlig tidlig reiste vi fra Kalerwe med Uncle Sam. Igjennom sentrale delen av Kampala. En tidlig søndag morgen. Det tok ikke mer en 20 minutter fra Kalerwe til Kyambogo. Noe som vaneligvis tar i allefall en time. Helt fantastisk! Skal ikke beskrive disse fem dagene i alle detaljler. Heller bare basics.

Dagsplanen:

Morning Glory eller Bønn og lovsang fra klokken 0400 til 0700. Vi i Team Uganda skippet dette under hele oppholdet. 0700 – 0800 var det vasketid av seg selv og alt annet. 0800 – 0900 var det frokost. 0900 – 1000 Var det brefing og informasjon om hva som skulle skje videre. 1000 – 1400 var det dør til dør aksjon i den aktuelle bygda/handelsstedet. 1400 – 1500 Lunch. 1500 – 1700 Fri. 1700 – 2100 Forbereldse til/(og)Kveldsmøte. 2200 – 2300 Kveldsmat. 2300 – 2400 Bønn og Lovsang.

Det skal sies. At de var dødelig nøyaktig i starten av turen på Morning Glory. Men dette sklei mer og mer ut. Siste morgenen var de ikke i gang før i halv 6 tiden. Selv om kveldsmaten skulle være i ti tida. Kunne du ende opp med å få den i elve tia. Noe som endte opp med at folk kom enda senere i seng. Fordi de måtte ha bønn og lovsang før de skulle til seng. Selv om jeg så folk som la seg i senga før dette begynte.

Overnattingsstedet:

Et hus oppi en bakke. Med både hunder, kyr og fire soverom. Gutta delte på to soverom. På vårt rom var det totalt 5 madrasser. Antall sovende var det 12 gutter. På to av dem alene delte 5 soveplass. Hver bidige kveld. En ting skal sies. Vi fikk særbehandling. Team Uganda var alene om dele sin madrass.

Ibanda distriktet:

Ufattelig vakkert distrikt. Plassene vi var på 4 små handelssteder. To i Ibanda distriktet og to rett på andre siden av grensen på Kashari distriktet. Men uansett så sier vi at vi var i Ibanda. Grønt land med bananplantasjer på alle kanter. Små og store topper i sikte hvoren du legger blikket. Folkene snakket for det meste Ankoli og de hørte til Ankoli folket. Som er kjent for å være gode med kyr og dyrke bananer. Maten vi som oftest åt to ganger daglig var Matooke, millet posho, nakati(eller gress), kokt melk og storfekjøtt. Det var alltid rikelig på tallerenken. De kan det med å gi store prosjoner. Første dagen siden vi var hvite så ville de at vi skulle ete med gaffelen. Begge takket nei og åt videre med fingerne. Da kom ei av de vi reiste med og tok gaffelen istedenfor. Matooke og Millet posho er lettere å ete med fingrene enn med verktøy. Folkene var og er gjestfrie. Ikke bare i matveien. Veldig hjelpsomme. Selv om du ikke klare helt å kommenisere. Fordi jeg kan lite eller ingenting ankoli. De kunne minimalt med Engelsk. Så det endte opp med å spørre om noen kunne oversette høffelighetsfrasene og hilse vennelig tilbake.

Ungene:

Ikke ofte dette er ett tema på min blogg. Barn er vaneligvis veldig koselig. De var koselige her au. Her tok det bare litt av. For i Kampala er kanskje hvite en kuriositet. I Ibanda var vi turistatraksjon. Både for eldre og yngre. Bare de yngre ville kikke. Ett eksempel er at vi var i ett av handelssentrumene og handlet vann. Snakket litt med butikkinhaveren. Som lurte på så mangt. Svarte høffelig. Drakk litt Stoney. Kjøpte vann. I mellomtiden hadde det i butikk åpningen kommet 13 ++ unger som kikket inn på oss. Når vi i tilegg tok opp kameraet og tok bilder av dem. Smilte de enda mer. En annen hendelse var i Igorgora(hvem kan glemme ett så vakkert navn). På kveldsmøte. Satte vi bak og slappet litt av. Tok det med ro og ante fred og ingen fare. I løpet av kort tid var det over 20 unger rundt oss. Som ville tulle og spørre oss spørsmål. Tilslutt kom det en fra teamet som vi reiste med og spurte om vi skulle vårt eget møte. Snakket med ham litt til siden og forklarte situasjonen.

Gamle damen i Igorgora:

En av de første dagene når vi gikk for å finne butikker i nærområde med vann for å ikke bruke energi fra vertene til å koke opp det til oss. Så gikk vi fra bostedet igjennom plassen. Som ikke var vant til hvite. Hilste høffelig og spurte hvordan de fleste hadde det. Plutselig kom det ei gammel dame bort og snakket til meg på Ankoli. Skjønte ingenting. Bare smilte og prøvde å vise respekt. En voksen mann sa at hun spurte om jeg kunne be for ho. Midt i sentrum av Igorgora. Så bort på Ole Johan. Var litt målløs. Jeg bad den voksne mannen forklare at jeg skulle be for ho på mitt morsmål. Det virket som de begge forsto. For så å ta en stille bønn og manne seg opp. Det var helt fjernt. Samtidig som det var en drøss med folk rundt oss. En synergi effekt som er helt uforståelig. Kommer aldri helt til å forstå den heller.

Ordføreren av Igorgora:

Dette var den samme jakten etter vann. Noe så simpelt. Vann på flaske. Samtidig helt umulig å finne. Vi fant ett hotell. Satte oss ned trodde vi hadde fått vann. Det vi fikk var ett glass med vann. Drakk det opp i høffelighet. Etter litt kom det en kar inn med pen dress. Smilet var stort. Hilste på oss. Vi hilste tilbake. Noe tid gikk så viste det seg at han var ordføren for plassen. Med det herlige navnet Julius Governor. Det andre navnet fikk han fordi den dagen han ble født så reiste den britiske guvernøren igjenom Igorgora. Så vi fikk rett å slett en herlig møte med ham og en god guid på plassen. Vann fikk vi ikke den dagen.

Nå har jeg bare gitt deler av det som hendte. Det var så ufattelig mye mer. Både på reisen opp og med folkene fra Kyambogo. Tut og kjør fra start til mål. En herlig opplevelse med lite søvn. Samtidig som det kan tas igjen i Kampala. Nå som dette blir skrevet så er jeg ufattelig takknemlig for å ha deltatt på akkurat dette. Selv om mange av tingene som skjedde i Ibanda er fjernt fra min virkelighet til vanelig. Så er det godt å ha opplevd det og sett en kjernegod side av Uganda. Hvor folk har store muligheter får å gå mett til sengs. For de fleste bor på bananplantasjer. Deres gjestfrihet er beundringsverdig. Sist gang jeg skrev om reise så slaktet jeg bussselskapet. Det trengs ikke å gjøres denne gangen. Ibabu Coaches kan anbefales. Bare en anbefaling hvis du skal reise med dem. Ikke sitt ved vinduet hvis du har en følelse av regnvær. Vinduene i bussene lekker litt. Ellers så har du topp service.

Kom deg til Ibanda distriktet du au.

En verden med forskjeller

Dette bilde er fra en del av Kampala. Bildet er tatt ved krysset Accia Road/Kira Road. Forteller enkelt om forskjeller i denne verden. Hvis du ser helt til venstre: Så er det ett bygg hvor folk kan enkelt ha en liten grillings midt i en avstengt park. En park som leies ut til private fester. Det neste er skurene som arbeiderene for parken eierne og klipper graset. Ovenfor ser du noen som har litt mer penger og bor i leilighetskompleks. Folk sier at det forskjeller mellom Vesten og Afrika. Det er like store forskjeller mellom de fattigste her og de rikeste andre steder. Ikke at dette gjør verden til en bedre plass. At FNs bilparken er fetere enn de rikeste i Kampala.

Skriver rett å slett ikke dette for å gi deg noe dårlig samvittighet eller være hard. Det er bare rett å slett et enkelt konkret bilde. Fra den pene siden av Kampala. Hvor jeg bor og vandrer er dette rent og ryddige forhold. Ingenting av Air Time plakater, ingen sliten barer, skranglete kirkebygg osv. Se igjen på bilde. Det er strøm til de store byggene, men ikke til skurene. Ved første øyekast når du går forbi her ser du bare den avstengte parken. Ikke disse skurene. Har vi klart å legge noe av oss selv i gråsonen. Noe skjedd med blikket etter å ha vært i Kampala i tre måneder? Eller er det etter å reise rundt i Addis Adeba og Kabarak Univeristet åpnet blikket på byen igjen. Kommer sikkert til å skjønne: Hvorfor noen trodde de hadde kommet til eventyrland når de endte opp på Hald for første gang med alle de herlige hvite sørlandshusene på rekke rad og ingen folk vandrende gatelangs på kvelden. Puh. Mye info på kort tid. Trekk pusten kjapt inn. Det bor Ca 2 millioner i Kampala sies det. 60 % av disse får vann. De andre må kjøpe vann i Jerry kanner som er på 20 – 25 liter vann er vanelig vis på 50 shillings, men mangelen har det steget til 1000 Shillings. Med dagens kurs er dette en halv dollar eller 50 Cent. Flere personer trekker skittent vann fra ustabile plasser og da snakker jeg ikke om brønner, men av gamle avløp rett på siden Kalerwe markedet. Tror ikke dette er enestående eksempel i Kampala. Vann er bare et av mange elementer som ikke er slik som det kunne ha vært i denne byen. Mulighetene er her. Hvis myndighetene og lokale folk hadde gjort noe. Det blir nok dessverre slik som dette simple bilde. Du ser personen sitte imellom skurene og venter. I mellomtiden vandrer folk forbi til Kisimenti og kjøper alt av dagligvarer. Vet ikke hva personene i komplekset tenker om disse som bor i skurene. Ikke om de har tenkt tanken på noe så sentralt at de i det hele tatt eksisterer. Jeg har ingen løsning på dette. Bare illusterer hvordan det er og hva som blir sett. Dette bilde i seg viser mer en mine enkle ord. Som egentlig er fattig. Ufatttelig fattig. Blikket mitt blir låst på personen hver gang øynene mine kommer på bilde. Begynner å lure på hva som er i tankene hans. Om hva karer som han tenker når jeg vandrer forbi. Lurer på hvilke framtidsutsikter har han? Hva har arbeidsgiveren av tilbud til ham? Utenom at han må som mange andre bla opp 1000 shillings for en Jerry kanne for å få 20 liter vann.

Tabibu Tosha – Detox Drink

Tabibu Tosha - Detox Drink

En type herlig flaskevann som finnes i Kenya. Hvem hadde trodd at dette eksisterte. Hvorfor jeg skriver denne saken? Jo fordi dette er ikke alminnelige vann eller Ambo(vann med naturlig kullsyre). Det er rett å slett helsevann med de herlige effektene som skal rense både organer og sjelen. Med tilsettninger slike som Que(n), Aloe Vera, Hinny(?) og Dinavive. Verden er rett å slett fantastisk.

Påstanden på flasken:
Dette er hva du trenger for å bli kvitt gifter fra kroppen. Gifter som ligger i vitale organer som trenger renselse. Disse giftene kan være metaller(gjerne kvikksølv eller bly), diverse kemikalier, gifter fra medisiner, bil forurensing etc.

Smaken:
Som vann med en merkelig bismak. Ikke imponerende. Velger neste gang vanelig vann.

Konklusjon:
Humoristisk og samtidig herlig vann med en helt sikkert god effekt. Finner det ut om noen av dager. Fordi den skal visst ha en effekt. Selv om jeg er tidvis veldig skeptisk.

Neste sak blir om Commission 08 på Kabarak Univeristet i Nakuro, Kenya. Ha ett godt nyttår!

Blå-Hvit juleferie

Addis Adeba

Mange blå-hvite ladaer, blå-hvite toyota hiace, hundre år gammelt hotell, Lucy og en hel del andre ting har til felles. Jo de er en viktig del av mitt Ethiopia opphold. Hvor vi hadde en 4 dagers ferie fra stressende Kampala. Noe Addis Adeba ikke kan sies å være.

Entebbe Internasjonale Flyplass:
Alt begynte med å vente på vertsfamilien som skulle være behjelpelig å kjøre oss til Entebbe Internasjonale flyplass. En kjøretur som ente rundt omkring alle mulig småveier som eksisterer i rettning av Entebbe for å slippe unna mulige trafikk korker. Noe vi slapp med stil. Kom fram, ble utspørt om alle nødvendige ting. Fikk bagasjen inn og bilettene håndskrevet av den som var ansatt i Ethiopian Airlines. Selvsagt uten setenummer. Kom seg inn og skulle sjekke ut vilken gate som var aktuell. På våres fly sto det ingenting, utenom at den var i rute. Så mens vi venta slo vi til på Tax Free. Har ikke sett så mye turist skrap siden Jinja, men noen må kjøpe slikt også. Tiden gikk og fikk endelig sett tiden på gaten. Gikk bort til den å ble sjekket enda en gang om man hadde noe tull i håndbagasjen. Fun Fact: Vi fikk smuglet inn en liters flaske med vann i flyet. Det måtte være deilig på en reise på en og en halv time.

Ombord på flyet:
Kom oss inn på flyet slapp seg ned på tilfeldig plass. Gikk greit det. Etter og sett en fantastisk video med safety instruksjoner på både americ og engelsk. Så var det å bruke de nydelige røde høretelefoner som kunne stilles inn på enten klassisk, raggae, ethiopisk, pop eller syre trance. Altså ingen deilige valg. Velge mellom pest og kolera, rotter eller mus. Tiden gikk greit med Rihanna og Kevin Lyttle på øret. Sammen med Newsweek i stolen. Plutselig kommer flyvertinnen med maten. Spaghetti med kjøtt, rundstykke med bayer ost og krem med sjokolade saus. Maten var overraskende bra ikke kødd en gang. Smakte usannsyligvis ikke plastik, men menneskeføde. Gratulere Ethiopian Airlines. Etter måltidet var det slappe av med mer slapp pop og sittende å vente på landing.

Bole Internasjonale Flyplass:
Framme på Bole Internasjonale flyplass. Ett lite stykke på utsiden av Addis Adeba. En by meg og min team Kamerat har ingen anelse på. På veien ordnet visum for 30 dager. Selv om det aldri ikke kommer til å skje og at vi var de eneste turistene som ikke reiste videre til andre destinasjoner verden over deriblant Dubai. Kommer ut med all bagasje. Taxi sjåfører springer bort som sultne gribber etter åte i ørkenen. Sa at vi hadde skaffet transport. Da gikk de fleste vekk. Gikk bort til ett av hotellenes stander i på innsiden av flyplassen. Snakket grovt med ham om hvor vi skulle og hva som trengtes. Hyggelig som han var ordnet han taxi til hotellet vårt(som var en konkurrent). Fant Samson som var vår naturlige taxisjåfør i sin traktormotor/2 takters Lada 1200 (hvit og blå farget for spesielt intreserte). Pluss skinn både foran og bak inni bilen sikkert fordi air condition er mangelvare og plastikk kvaliteten i bilen er overveldnende. Deler av overlaget på setet bak er laget til Toyota Carina. Ellers så var den grei. Samson kjørte om alle merkelig veier(i samme tankegang som vertsfamilien unngå køer). Etter 5 eller rundt 6 timers reise.

Itetuga Taitu Hotel:
Laget til ære for dronning Taitu som var gift med Mennelik II. Som er kjent for å vinne en viktig del av slaget om Adowa over Italierne rundt 1900 skiftet. Bygget er designet av en armenier i dispora fra masakeren i Tyrka eller så kan det sies at du merket at bygget hadde vært der en stund. Sjarmen var å føle. Vi budde tross alt på det nest beste rommet på hotellet. 40 kvadraters rom, varm dusj(til tider) og CNN i svart hvit. Gratis Ethiopisk Daily Monitor på døren hver morgen. Ett personale som ville hjelpe med alt. Som insisterte veldig på både vise vei og bære den tyngste bagasjen. Jada, kan ikke klage på det. Opp fra resepsjonen en liten steintrapp. Inn bygget med en gammel og stilfull bar med to slitne tver med CNN. Kommer inn i enda en resepsjon. Med tre ansatte. Går opp en tretrapp som knirker på hvert steg som tas. Halvveis opp svinger den seg i begge rettninger. Velger en vei å gå. Endelig oppe karen låser døren opp. Viser oss rundt i rommet. Elegansen brer seg med alt som er ordnet. Skikkelig ballkong ut mot piazzaen. Kan ikke bli bedre med denne prisen. 22 Dollar natten for ett svært rom med alt mulig. Nydelig.

Når man tross alt har reist en god stund og er i fjerne himmelstrøk. Blir man sulten. Man har ingen anelse om hvor å ete. Så valget faller lett på å bare ete på resturanten som er på hotellet. Går ned trappene. Setter seg på hotellets resturant. Ser over menyen. Den ene ser ut som en italiensk resturant kopi. Andre derimot er totalt uforståelig. Uansett er den mest spennende og det er en kort engelsk forklaring. Blir valgt ett eller annet. Venter ikke lenge så dukker maten opp. Ett serveringsfat fylt med ett flatt brød i ca 40 centimeter diameter med 4 brødstykker av samme greia. En krukke med saus og kjøtt som deler av dette blir fylt i midten av servitrisen. Ser bort på hverandre og ler å ikke minst lurer på hva som skjer. Prøver seg fram spør høffelig. Får lite svar. Servitrisen går bort til resepsjonen og forteller hva som skjer. Hører og ser at de ler. Herlig å være turist. Betalte for herre måltidet med syrlig brød og annet dill.

Dag 2: Hvor er vi egentlig? (23. Desember, Lille julaften)
Hadde sjekket ut litt hva som var kult å se i Addis Adeba. Falt for tilbudet med å se nasjonal museet med en utstilling av funnet av Lucy. De som ikke kjenner til Lucy. Så skal dette sies å være det eldste funnet av menneske på kloden. Som var ca litt over en meter og hadde stort hode. Mye annet var også på museet. Ben rester av alle merkelig dyr og anslått datoer. Vi var jo turister så vi ble jo geleidet til denne delen. Uansett gikk vi på resten. Der de viste kongetronen til Haile Selassie, forskjellige kroner, krukker og annet greier som våpen til viktige slagmenn. I en annen etasje var det en haug av bilder og statuer. Tredje etasje var alt fra gamle vannpiper, jordbruksutstyr, klær og alt annet tenkelig.

Når man har vandret litt rundt på museet. Blir man passe lei. Kostet jo bare 20 Birr. Gikk ut og kikket mer på byen. Fikk virkelig respekt for hvordan de kjørte her. Rolig stilferdig iforhold til Uganda. Fotgjenger felt og ikke minst en drøss med trafikklys. Ladaer, Toyota Hiace og andre modeller som er sjeldne i Kampala. Busser i 70 tallsstil. Firkantete, gule rustne, med dårlig fjæringer(alle sammen kviner i kor på hvert lyskryss). Asfalten solid langt fra ustabile Øst Afrika. Afrikas horn har kontroll på slikt. Ingen telefon reklamer å se eller malte hus etter selskaper. Noen reklamer var der men sjeldne. Tok etter en stund taxi tilbake til området rundt hotellet. Vandret rundt De Gaulle square og kikket på Mercato(markedsdelen av området). Fant ting som virker mer ekte enn på lenge. Prisene mer stive også selvsagt. Lite salg her. Kom hjem med to ethiopiske cder i alle fulle fall.

Dag 2: Castellies (Don Corleoen)
Gikk på Castellies før første gang. Midt første møte med Don Corleoen. Hans navn er sikkert Castelli. Selv om det er det, med hans sittestilling og kontroll på resturanten verdig en Coreleoen fra Gudfaren. Stilen på resturanten oste luksus og prisene var deretter. Ikke at vi viste dette på forhånd. Prøvde å være vennelig med Don av resturanten. Han fikk gitt beskjeder videre at vi måtte få bord. Fikk bestilt noe som lignent menneskeføde. Den beste lasagnen som har vært på mine lepper. Ubeskrivelig god. Team Kameraten åt også noe som så svinaktig godt ut. Fikk skaffet en dessær. Vi viste ikke forhånd om at dette var en 4 retters resturant og ikke en enkelt tallerken(som visse er vant til). Dessæren var en god is med sjokolade saus med kakao pulver. Den var verdt hver Birr.

Dag 3: Churchill Avenue og julemiddagen:
Etter en lang søvn i behagelig seng. Opp til en juleaften utenom det vanelige. Våknet med en iskald dusj. I mellomtiden la team kameraten fram norske tegneserier og julehefter. Det var herlig å lese Pondus og Billy tegneserier igjen. Sammen med litt melkesjokolade og julekaker hjemmefra. En stund senere bestemte vi oss for å prøve Churchill Avenue ned mot byen å skaffe Sim kort. Slik at en viss kar enkelere og billigere kunne ringe hjem til kjente og kjære. På veien tidlig morgen endte vi opp med å kjøpe herlige skjorter, drakter og annet usannsynlige ting. Kom seg ett stykke nedover gata. Sett litt av hvert. Innom ett supermarked med egen ostedisk og avdeling for pasta. Gjett hvem som har gitt dem inspirasjon jo de kjære Italienerne. Berlusconi hadde sikkert falt pladask. Opp en etasje. Bestilte dagens spesial. Det var først salat(som noen var skeptisk til), andre minestrone suppe i en kopp(digg), tredje beef Kebab(ris, friterte chips og ett grillspyd med kjøtt), og herligheten sluttet med creme chocolate. Ett vidunderlig måltid. Vandringen gikk nedover og endte i sentrum. Tilslutt fant vi noe som lignent på kontoret for salg av Sim kort. Ett statelig direktorat. Som for all del skulle ha passkopi. Noe man ikke vandrer rundt med til vanelig i bukselomma. For det andre vandrer man heller ikke med passet tilfeldigvis på jakkelomma heller. Så det endte med ingen simkort og fortapt nødløsning senere på kvelden. Derimot siden kontoret lå rett ved siden av en jernbanestasjon besteme vi oss for å se på den. Fikk klar beskjed ingen bilder her i gården. Dermed ingen bilder av den gamle erverdige togstasjonen som har baner direkte til Djibuti. En gamel og pen kvit byggning som stakk seg ut og alle skilt var på fransk fortsatt.

Siden vi var turister ble det til at vi gikk i en annen rettning for å se mer av byen. Endte opp i en metall og verktøy selgere. Noe som var lite spennende. Tenkte å følge magefølelsen. Begynte å bergne hvordan man hadde gått for å treffe Churchill avenue igjen. Etter å ha gått igjennom en slum. Hilst høffelig på en drøss. Til rop av en skare(ikke så drøyt men ganske mange). Kom vi til kjente saker. Rundt nasjonal teatheret og andre viderverdigheter.

Fortsatt opp kjente stier på andre siden. Begynte å lete etter nettkafeer. Noe som ikke var å se i milsomkrets. Fant ingen heller. Siden tiden hatt begynt å gå. Alikevel endte vi opp i ett par turistbutikker. Skaffer noe humoristisk og andre gjenstander.

Tok en pause på rommet før julemiddagen med litt mer tegneserier. Team kameraten skulle egentlig ta en dusj. Vann kom ikke ut. Ikke i det hele tatt. Stilte mye og mangt. Helt til den ene delen av dusjen ble løs. Gikk tilbake til sengen. Etter en liten stund så klikket dusjen. Vaneligvis hadde vi dusjet i iskaldt vann til en viss kar hakket tenner. Denne gangen rente det kokende vann som en foss ut av dusjen. Sprang ned til resepsjon og ba om hjelp. De hentet en kar som virket som altmuligmann. Tok med seg asistent sin og kom opp. De holdt på. Snakket og diskuterte. Vannet tilslutt helt vekke. I perioder kom det tilbake. Enda mer å stille. Begynte å bli litt sene iforhold til planen med å komme på åpningstiden til Castellies. Men, vi ble bare en liten time. Denne gangen med tre retter og spesielt roasted lamb. For å ha noe som lignent på det vi vaneligvis har hjemme. Det var ikke nærheten. Har aldri hatt så mye rent lammekjøtt på en tallerken og enda mer deilig iskrem etterpå.

Så tilbake til på hotellet med ett par telefoner og lesing av tegneserier foran CNN svart hvit sermoni av CNNs hverdagshelter. En god og merkverdig julaften, ikke som de 22 første som jeg har hatt. Men minneverdig uten tvil.

3. Dag: Syk igjen:
Det kunne ikke slå feil. Ble syk og ikke skikkelig god før i dag(28. desember). Utenom dette så var det å presse seg til å gå å se mer av Addis siden dette var siste dagen. Hadde egentlig planlagt en visit på enda en serverdighet. Det ble skrinlagt. Tok det rolig. Skiftet rom som planlagt(hadde ikke betalt på forhånd fra Uganda). Så vi ble flyttet til den moderne delen av hotellet. Ett annet bygg med mindre plass, men fortsatt veldig komfertabelt.

Etter å ha manna seg opp. Så ble det å gå litt rundt i Churchill og stikke innom enda flere turistbutikker og annet dill. Ikke så mye ble skaffet. Noe ble det. Gikk tilbake til hotellet og slappet av.

Dag 4: Tidlig avreise til Kampala:
Opp klokken 7. Alt var pakket dagen før. Gikk ut døren klokken kvart på åtte. Taxien venter klar på utsiden. Som var bestilt dagen før. Mirakel tenke vi. Sette seg inn i Ladaen. Som kjørte rolig å avslappet. Til tider stresset i visse lyskryss. Se seg rundt. Dette er siste gang på lenge før jeg får sett Addis Adeba igjen. Hvis det skjer. Forhåpentligvis.

Bole Internasjonale Flyplass:
Første tingen som møtte oss på parkeringsplassen var personer av ukjente karakter som ville dytte bagasjen. Takket høffelig nei, gikk mot flyplassen. En vakt spør kvikt. ”Skal dere fly vekk fra Ethiopia?”. Kontant svar ”ja”. Går videre til inngangen. Blir møtt av metalldetektor. Må ta av seg belte, klokke, sko og alt annet. Lar bagasjen skli igjennom. Damen på andre siden sier jeg er både ”hansom” og har ”pent smil”. Klokka er ni, ikke akkurat i våken tilstand. Takker høffelig for komplemangene. Går videre til Ethiopian Airlines. Leverer fra seg bagasjen. Kommer seg videre. Enda en test med metall detektor og utskriving av alle flyvende pasasjerer. Registert utreiseform med viktige visumsnummer. Nydelig saker. 3 tester allerede.

Kom til avreise kontroll med testing av biletter og avganger. Endelig på Tax Free’n. Så seg rundt. Skaffet litt dill og sjokolade. Skal bli godt. Trodde det var bare å gå til gaten. Nei da, enda en bagasje sjekk. Sjekket bagasjen og tar med biletten. Viser biletten til ei og går videre gangen mot flyet. Nesten inni flyet blir biletten sjekket igjen. Fortalt vilken rettning sitteplassen er. Setter seg ned. Får de herlige øretelefonene. Vet hvordan kanaler det nå kan velges blant. Lett valg trodde jeg. Helt til naboen spør på siden om vi kan fransk. Sier dessverre. Karen er eldre, oppi årene og hyggelig franskmann med solid humør. Som skulle til Rushere i Tanzania. Ikke likte Carla Bruni, Sarkozy eller rikfolk generelt. Reisen ble humoristisk med den karen. Den timer gikk kjempe fort. Håper han følte det samme når vi landet på Entebbe Internasjonale Flyplass.

Har ikke tid å beskrive noe mer. Skal tillig opp og av sted til Kenya for The Great Commission(Misjonskonferanse) i regi av Focus Kenya. Søster Organisasjon av Focus Uganda. Yes. God romjul og nyttårsfeiring. Verden over. Både hjemme og eller i verden blant andre Hald Studenter. Take Care.

Bare så du vet det..

Regnvær i Kampala

Bare så du blir forberedet på det du tenker å lese nå. Så kommer du til å gå igjennom en måneds forandring bare på noen få settninger. Hvordan du skal bruke denne informasjonen på en verdig måte. Vet jeg ikke. Heller ikke mine kilder vet det. De bare gir meg det og lever med det. Håper du klarer det også. Her er totalt unyttig informasjon om Uganda og deres måter å gjøre ting på. Bare så du vet det Ugandisk Edition. Takk til Jon Almaas for inspirasjon. Nei da, han inspirerte ikke mer en titlen. Håper på heftig lesing.

- Det har lenge stått plakater i sentrum der du blir tilbudt å få ”større utstyr” eller kvitt fett. De antatt skyldige for saken har fått femten år i fengsel.
- Uganderen som var med i 3 året i Big Brother Africa kom på enten fjerde eller femte plass.
- Sjokoladen er som oftest importert fra Kenya. Merket på det fra Kenya er som oftest Candbary. Hvis du skal ha noe annet må du bla opp mye og da blir det Lindt fra Sveits.
- De beste dvd’ne er enten Koreanske eller Kinesiske.
- DVD prisen er på mellom 2000 Shilling(hjemmebrent) til 20000 Shilling(Koreansk/Kinesisk).
- Madagaskar 2: The return to homeland. Er allerede til salgs overalt på DVD.
- BLU-Ray i Uganda er det samme som DVD bare med BLU-Ray reklame i begynnelsen.
- Lokal mat er en blanding av karbohydrater og saus: Knuste bananer, poteter, ris og litt kjøtt i en suppe. Bonus er gode bønner hvis du er heldig.
- Kniven er så å si verdiløs. Gaffelen derimot essessensiell.
- Du spiser ikke maten. Det viktigste er å svelge den.
- Her er navnet på alle de som har ledet Uganda siden frigjøringen: Sir Edvard Mutesa(1962 – 66), Milton Obote(1966 – 71, 1980 – 85), Idi Amin (1971 – 79), Yusufu Lule (april – juni 1979), Godfrey Binaisa (1979 – 80), Paulo Muwanga(mai 1980), Tito Okello (1985 – 86)
- President Yoweri Kaguta Museveni har vært leder for landet sitt siden 1986.
- City Oil kjeden er eid av datteren til Museveni.
- City Oil støtter også Millitære 8 nasjoners cupen i fotball(CAMFOOT) som holdes i Uganda. De åtte nasjonene er Gabon, Kamerun, Sør-Afrika, Algerie og Guinea. Kenya og Burundi vil gjerne være siste nasjon med i turneringen.
- Uganda Telecom(aka Mango) er kjøpt opp av Libiya og nå er ministeren som solgte selskapet snart sendt til retten.
- Rwenzori er både den høyeste toppen i Uganda og ett merke på flaskevann.
- Splash som er merkevaren til Britinia Industries må importere halvparten av mangoen fra India for å få nok gode mangoer. Selv om Uganda har nok av produsenter.
- Cola og Pepsi står gjerne i samme skapet på Supermarkedet.
- Pringles Orginale koster mellom 3500 shilling og 7000 Shilling. Den er som oftest fra ett spansk talende land.
- Beste måltidet på Mamas ved Ghadaffi Mosque med lokale mat og drikke koster 4500 shilling.
- Ghadaffi Mosque er blitt bygget i Idi Amis tid for å vise hvilken religion da tidens leder satte pris på.
- City Square heter offisielt Constitusion Square, men få bryr seg hardt. Selv om dette skiftet skjedde for to år siden.
- Den ene damen ved siden av Constitusion(City) Square som selger en bok av gangen har alltid en spesiell lærebok: Enten om Økonomi, biologi, engelske språket eller teknologi.
- Scandinavian Coaches heter ikke dette fordi de er eid av folk fra skandinavia. Derimot fordi de orginalt bare kjørte med busser laget av Scania.
- På utvalgte supermarkeder kan du kjøpe seierstalen til Barrack Obama på DVD.
- Toyata Hiace er normalt her. Det morsomme med dem er at de som har støtfangere. Støtfangere som er spesial lagde for Nissan Pathfinder.
- Uganda var aldri en koloni, de var ett protektorat. Akkurat slik som Palestina var.
- Veien fra Wandegye til sentrum er støttet av den Japanske regjeringen.
- Du kan finne Time sitt Aids Nummer fra 1996 til salgs på Kampala Road.
- Fotball drakter av Premier League lag er populært å gå rundt i. Spesielt Chelsea, Liverpool og Manchester United.
- Den nasjonale basketligaen hovedsponsor er MTN.
- Kampala har en vakker tog stasjon, men ingen pasasjer har brukt den siden 80- tallet.
- USAID støtter den nye veien mellom Sør-Sudan og Uganda.
- Jakobsen Elektro AS fra Lier, Norge. Driver flere jordvarme kraftverk i Uganda.
- 2 Sider i fredagsversjonen av New Vision er alltid dedikert til folk som er forhold.
- Bydelen Kisimenti i Kampala er oppkalt etter en byggning.
- Å være ”Smart” er å se bra ut i de klærene du går i.
- De fleste skiltene som er satt opp i Kampala. Ble satt opp for Commonwealth meating i fjor og de fleste betyr så å si ingenting i dag.
- Hvis du er ett Zebra cross skilt. Så har det ingen verdi annet enn for den som solgte skiltet.
- Hvis du har bestått O-level så er du totalt ferdig med Ungdomsskolen.
- Focus Uganda hovedkvarter er 5 minutters gange fra nærmeste omfordelingsstasjon for energi. Alikevel går strømmen titt og oftete.
- En normal Taxi er lisensiert til å ha 14 Passasjerer, men ender ofte opp i 16 minst.
- Taxiprisene varier oftest etter været og trafikken. Så hvis det er pent vær og rolig på veien så er det den vanelig prisen. Hvis det derimot er regn eller kø. Noe som skjer da er at prisen stiger.
- Uganda eier ikke begrep om utrykkene: Nord – Sør, Øst – Vest. Så hvis du skal be om råd for veibeskrivelse så be for all del be om store hus eller gamle trær.
- Hvis du spør om en Ugandaer om tempraturen i regnsesongen. Så svarer person:” det er varmt”. I tørketiden så er svaret:”Veldig varmt”. Gradestokken er ett ukjent fenomen.
- ”Praise God” er det samme som ”Hei” eller ”Hallo” i kristne sammenhenger. Svaret på ”Praise God” er ”Amen”.
- Utrykket ”Borne Again” kan enten bety frelst eller medlem av en kirke.
- Favoritt artisten til kristne i Uganda er som oftest Hillsong.
- Før første Pearl of Africa Music(PAM) Awards var de fleste artistene ukjente og fattige. Nå har de fleste av de store artistene både hus, hytte og cabin cruiser.
- ”Toto” er en viktig forkortelse for bensinstasjonskjeden Total.
- Forente Nasjoners 4×4 biler har de største bilantenner i Kampala.
- I Kampala er det så å si umulig å finne utsalg av myggspray eller myggolje. Dette i ett land som har store problemer med malaria.
- De brukte Skjell før de brukte mynter her i landet. I samme størrelses orden som med sedlene. Flere tusen av gangen rett å slett.
- Tegneserier er totalt ukjent. Det er max en tegnestripe i en av de store dagsavisene. Utenom lørdagsversjonen av New Vision. Da får et lite vedlegg med Boing lignende fotball tegneserie.
- Rett nedenfor Parlamentetet i Parliment Avenue ligger huset med skiltet Development House.
- Flagget til Uganda ble laget etter inspirasjon etter det tyske flagget. Bare med ett par ekstra stiper og nasjonalfuglen i midten.
- Biler blir som oftest fikset i veikanten ikke inni verkstedet.
- Hvis du skal på offentlig toalett i Kampala, ta med 200 shilling så får du litt toalettpapir.
- Plastflasker kastest. Derimot skal Glassflasker for all del ikke gis videre fra butikken.
- Alle de store telefonselskaper i landet har konkurranser der du kan vinne store premier slik som hus, bil eller ringetid.
- Den vaneligste måten å jukse i MTN sitt årlige marathon i Kampala. Er å ta deler av løpet på motorsykkeltaxi.
- Mountain Dew er introdusert just som den nye store leskedrikken.
- Hvis du kjøper brus så får du med deg sugerør.
- Ugandas bryggeriforening har ofte plakater mot drikking av alkohol og kjøring.
- Nile Brew har derimot at det er godt med en kald øl før en kjøretur.
- Kaffen selges som oftest frysetørret ikke som filterbrent.
- Dessuten er melketeen en klassiker. Det vil si melk og te i sammen gjerne med litt sukker, krydder og ikke minst ingefær.
- Bare hvite drikker kaldt vann, for hvem trenger noe nedkjølende.
- Veiene er sjeldent jevne. Det vil si at de som ofteste er ugjevne med hål og kromme kanter.
- Hvis du kjøper en pakke med toffee på supermarkedet. Så kan betjeningen spørre deg vennelig om du har unger.
- 50 Shillings mynten er så å si verdiløs.
- På ris pakkene må det reklameres med at de er steinfrie og de ikke var brekte.
- Corned beef kommer som oftest fra Brasil.
- Kjøttdeig kommer som oftest fra URI. Instituttet for industriell forskning. Merket på varen er Gourmet King.
- Jo flere hvite som er i området. Jo flere bevæpna vakter er der.
- En hver bank med respekt for seg selv har en vakt eller mer.
- I Uganda er det ikke vanelig å vaskemaskin. Du har ei hushjelp som tar klesvasken for deg.
- Hvis du skal få tak i produkter som er spesielt vestlige så må du på butikker som kommer fra Sør Afrika.
- Pall Mall er det mest vanelig røykmerket her. Den lages forresten av British American Tobacco Company.
- De mest populære magasiner her nede er ikke sladreblader. Det er derimot bryllupsplanleggingsmagasiner som My Wedding etc.
- Alle som er hvite er alltid amerikanere.
- Antall ansatte på en helt ordinær bensinstasjon er 4 til å ha i butikken. 1 i kassen. 2 til å rydde varene. 1 vakt til å holde de utkikk på både de ansatte og kundene. På utsiden er det 2 til å fylle bensinen/dieselen til kunden. 1 til passe på at dette går greit for seg. I tilegg 1 eller 2 karer til å være på hjulverkstedet. Dermed er det totalt 8 – 9 ansatte på en ordinær bensinstasjon.
- Skiltet som beskriver at det er vei arbeid står det klart”Men at Work”.
- På Tides Supermarkedet har de en fryser som er fra Diplom Is.
- Morgenen for en Ugander begynner kl 0500. Dagen begynner 1200 og kvelden er fra 1700.
- Bergen Cookies som kan skaffes er importert fra Polen.
- De fleste parker blir brukt. Som oftest er det ikke sitteplasser eller søppelkasser der. Så folk sitter på bakken. Utenom Parken som er ved Crested Tower/Nile Avenue. Den er alltid tom for folk.
- Crested Tower er halvveis statelig kontorbygg og EU hovedkvarter i området. En annen del av tårnet er ett kasino.
- I Jinja Road ligger Irans handelssenter i Kampala.
- Sandolin oljemaling produsent har sponset store deler av Kampala med blomsterkasser som står i veien for fotgjengerne.
- Batook – Mustaka er Saudi Arabisk tyggegummi som du kan få tak i Kenjoy Supermarket, Bukoto, Kampala.
- (Hvis) Du ser store gule søppelkasser i sentrum. Så er disse åpne for publikum til å kaste søppel i dem.
- En del plasser står det skilt som forteller at hvis du dumper søppel her så får du en bot på 50 000 shillings. Ofte ligger det ved siden en svart pose med søppel stolpen til skiltet.
- Den ene forretningen kan være en katolsk bok butikk. Nærmeste naboen er en klubb/bar.
- Tilhørende tilbehør til kasseapparet. Er en ansatt til å pakke posen med de innkjøpte varene.
- Rett ved siden av ett av FNs hovedbygninger ligger Algerie sin ambasade.
- Kampalas hovedpolitistasjon har ingen resepsjon.
- Hvis en person i Uganda spør om flask så mener de termos.
- SC Villa er regjerende vinnere i toppserien i fotball.
- Mbale ønsker å få Storbystatus(City) ikke bare være by(Town).

Er det noe du lurer på eller føler som glemt. Gjerne gi en kommentar.

Tanker om de hvite i Kampala

Hvis du er hvit så kan du betale det dobbelte.
Hvis du er hvit så liker du best middag med chips(pomfri).
Hvis du er hvit så skal du ikke kunne si Masao(stopp) på taxien.
Hvis du er hvit så må du for all del hoppe på Boda Bodaen(Motorsykkeltaxien).
Hvis du er hvit så er du venn av alle du møter.
Hvis du er hvit så har du råd til å gi penger til alle du møter.
Hvis du er hvit så skal du alltid handle på plasser med væpna vakter på utsiden.
Hvis du er hvit så skal du for all del ikke ete Matåke, Casava eller annen lokal tilberedt mat.
Hvis du er hvit så skal du drikke vann.
Hvis du er hvit så skal du synes maten smaker merkelig.
Hvis du er hvit så skal du synes det er varmt.
Hvis du er hvit så skal du høre på alle kanter at huden din er hvit.
Hvis du er hvit så har du aldri levert glass flasker igjen på supermarkedet.
Hvis du er hvit så må du for all del få tilbud om safari som organiseres av en venn.
Hvis du er hvit så kan du slippe ”billig” unna når du skal igjennom metalldetektorer.
Hvis du er hvit så har du ett fint nettverk med folk som kan være aktuelle som brevvenner.
Hvis du er hvit så skal du hilse høffelig på alle unger du møter.
Hvis du er hvit så skal du ikke vite at Bombo Road og Jinja Road er forsettelser på Kampala Road.
Hvis du er hvit så har du ingen anelse på den virkelig verdien på varen som selges.
Hvis du er hvit så skal du gladelig gi bort både telefonnummer og mailadresse.
Hvis du er hvit så må du hoppe inn i taxien til hvem som helst.
Hvis du er hvit så kan du gjerne ofte bli invitert med bryllupsmøter(aktiv kollekt for å få råd til ha bryllup).
Hvis du er hvit så er det ikke så farlig om du bli lurt av selgeren. Fordi sannsynligheten er minimal for at dere sees igjen.
Hvis du er hvit så …

Dette er ikke skrevet for å vise min avsky mot disse elementene som eksisterer i bybildet. For ja, de er der og vi møter dem hver dag. Til tider er det sabla morsomt å ”henge” boda boda sjåførene(bare spør OJ). Ellers så er tingene satt litt på spissen for å krydre hverdagen for dere i Norge. Som slipper billig unna, med de som selger for Leger Uten Grenser(jeg vet hvem dere er) på sommeren i Markens. Det er peanuts iforhold til dette som møtes bare med å gå forbi City Square Kampala. Peace.